Noen ting slutter jeg aldri å fasineres over, og for meg er stedet der himmel, hav og jord møtes, noe av det mest majestetiske og vakre jeg vet om. Dagens møte med disse elementene var ikke noe unntak.

Vi tok turen til Villajoysa, hvor jeg fikk tatt en dukkert, og gått en tur langs stranden. I dag fikk jeg til noe jeg aldri har klart før, nemlig å FLYTE. Jeg kunne ligge helt i ro i sjøen, og bare duve sakte opp og ned med bølgene. Det må skyldes at det har skjedd noe overnaturlig med kroppen min i løpet av de siste ukene, eller et forholdsvis høyt saltinnhold i vannet. Jeg heller mest mot den siste teorien.

Etter dukkerten var det deilig å rusle langsomt bortover stranden. Våt, varm sand er jo bare det beste underlaget å gå på. Undervegs så jeg en fjær i vannkanten. Jeg tok den opp, og skrev i sanden. Før jeg enda var ferdig, kom en bølge og visket bort det jeg hadde skrevet. Etter at bølgen hadde trukket seg tilbake igjen, var ordene helt, komplett og fullstendig borte. Det var ikke en eneste liten fordypning igjen som vitnet om at det hadde stått noe der. Også fotsporene mine kom bølgene og jevnet ut etter meg. Som om jeg aldri hadde vært der.

Bølgene sang til meg med sitt rytmiske brus, vinden lekte med håret mitt, og solen tok følge og strøk meg varmt over kinnet.

Det er i dette eventyret jeg tydeligst ser meg selv. Livet mitt er ikke noe mer enn skrift i sand. Jeg er her en kort tid, og så er jeg borte, og etter en stund har tidens bølger visket meg ut. Jeg er ikke mer enn et sandkorn. Liten, ubetydelig, og snart glemt.

Men jeg er ikke bare det. Det er her livets samtidighet også møter meg med full kraft. Hjertets jevne pulsslag er mine ustanselige bølger. Pustens uopphørlige åndedrag er livsvinden min. Og evnen til å kjenne glede og kjærlighet er solstrålene mine. Sanden, havet, himmelen, solen... de kan ikke annet enn å være til. De er bare det de er, og har ingen makt til å styre, eller endre sin skjebne, tross sin veldige kraft og majestet.

I min litenhet og uforgjengelighet er jeg derfor likevel mer enn alt dette. Jeg er Guds øyensten, dyrebar og elsket av Ham. Det bekymrer meg ikke at navnet mitt en gang skal forsvinne fra jorden. Jeg er bare en del av slekters gang. Faktisk er det bare godt at det er slik. Jeg er så grunnfestet trygg i min tro på at jeg har et sted å høre til etter dette. Et sted hvor jeg aldri skal viskes ut som fotspor i sand.

Mens jeg går langs stranden er det dette som fyller meg. Vissheten om min forgjengelighet og min evighet, og om Guds ufattelige storhet og makt, og hans uendelige kjærlighet til det vesle sandkornet jeg er i verden.

Du finner fb gruppen min her.