En hjertesak

I alle former for kunst, har hjertet en dominerende plass. I sanger, i dekorasjoner, i bilder og skulpturer, i smykker, ringer, øredobber, armbånd, fotlenker og tatoveringer. I tepper, broderier, dynetrekk, duker… Ja, hvor vi enn snur og vender oss, møter vi hjerter i ulike format, uttrykk og formasjoner. Og de appellerer til oss. Det er i hjertespråket vi uttrykker og kjenner igjen det viktigste i livene våre. Hjertets utrettelige arbeid er det som holder oss i live. Vi vet at når hjertet stanser, da er vi ikke mer. På samme måte knytter vi også vår kjærlighet, våre lengsler, håp, drømmer, gleder og smerter til hjertet.

Når vi opplever en stor sorg, da kan vi ikke bare si til hjertet: Nå må du slutte å sørge. Når vi blir forelsket, kan vi heller ikke si til hjertet: Nå må du slutte å være glad i ham/henne. Og når vi blir overveldet av uro, kan vi heller ikke kommandere frykten til å forsvinne ut av våre liv. Hjertet banker dag og natt, og følelser av alle slag blander seg inn, og pulserer gjennom oss enten vi vil det eller ikke.

Det er i alt dette som defineres inn i hjertene våre, at vi er den vi er. De to siste dagene her på Sarepta har Even Ystebø snakket om bønn på en måte som har blitt spesielt god for meg. I ordet: «Se jeg står for døren og banker,» snakket han om at det er Jesus som kommer til oss og inviterer seg selv inn. Det er ikke vi som må oppsøke ham. Han er den aktive, handlende part. Når vi ber til ham, lukker vi ham inn til oss. Vi tror at det er vi som oppsøker Jesus når vi ber, men han har kommet oss i forkjøpet. Det er han som kommer. Det er han som banker på. Det er han som vil inn. I bønnen åpner vi døren for ham og gir ham rom inn til våre hjerter.

Jeg ser for meg at det i hjertene våre bor en stor familie. Der er det hjelpeløse spebarnet, som bare kan uttrykke sine ønsker og behov gjennom gråt. Der er den trassige fireåringen, som er verdensmester og vil klare alt selv. Der er det større, tillitsfulle barnet, som vil ha en superhelt å forme livet sitt etter. Der er tenåringen med sine forvirrende og kritiske spørsmål. Der er den unge, sterke og ansvarlige voksne, som vil være med og bygge en trygg og god verden. Der er den modne voksne, som har gått falitt og trenger nytt håp. Og der er den gamle, som er sliten og lengter etter hvile.

Det forunderlige med Jesus, er at han evner å se alle disse ulike behovene våre, og i alle våre uttrykksformer, om det er gråt, sukk, ord, takk eller lovprisning, hører han oss. Å lukke Jesus inn i våre hjerter er aldri feil.

Jeg er spesielt glad i hjerter, og særlig dette ene, men i motsetning til oss, som velger den utsmykningen vil liker best, ser ikke Jesus etter hjertets tilstand når han oppsøker oss. Det må ikke være prydet av en viss type tro, flotte utskjæringer av tillit, eller forgylt av oppriktighet og godhet. Han oppsøker oss akkurat slik vi er, banker på, og vil inn.