7. Des. Fra trist til godt, – og noen ord om et juledilemma..

I dag har det vært strålende vakkert vintervær. Blå himmel, og med temperaturer så vidt under null. Nå er bakken frosset til slik at det er mulig å kjøre med traktor på bøene uten å ødelegge noe, så i dag ble det hogst i hagen bak garasjen. 7 trær skulle felles. 5 av de var jeg bare glad for å få bort, men de to som slengdissa var festet til, de vekket svært motstridende følelser i meg. De har blitt brukt til dette formålet helt siden jentene var ganske små, og mange har i løpet av de siste tyve årene frydet seg på denne. Barhenagergrupper og skoleklaser har stått i kø for å få seg en luftig svingeom i denne, og familie og venner ellers også, - ja både store og små. Selv har jeg ofte tatt meg en liten rast vaiende i luften under ulike arbeidsøkter i bakhagen. Og nå skulle altså disse to staute trærne bort.

Trærne var gamle, og svært store, og under siste stormen levde de så mye i bevegelsene at det helst var litt småskummelt å se på. Om de hadde falt feil veg ville det kunne gått hardt ut over hagestua, eller også strømnettet. Vi hadde egentlig ikke noe annet valg enn å ta dem bort, men det satt svært langt inne å gå til det skrittet.

Den første smerten var å finne en lang stige, klatre opp i det ene treet for å kutte tauene mellom trærne som slengdissa var festet til. Da jeg stod med den store hekksaksa i hendene og hørte lyden av tau som ble spjælet da gapet på den klappet sammen, forplantet lyden seg gjennom hele meg. Det første skrittet var tatt, og jeg følte meg som en forbryter mot alle de gode minner trærne hadde gitt. Så kom Olav med sagen, og ikke mange minuttene etter lå de på bakken. Årringene var så tette at de var nesten ikke til å telle. På en fingerbredde var det over ti ringer. Jeg tenker på hvor mange år det har tatt for dem å vokse opp, og hvor få sekund det tok å få dem i bakken.

Da alle trærne var tatt, var det tid for lunsj. Da jeg etterpå gikk ut for å ta stedet grundig i øyensyn, var det en skikkelig WOW følelse som rammet meg da jeg rundet hushjørnet og så utover skogen, - som ikke lenger var en skog, men en åpen hage (skjønt snødekket). Det var utrolig flott. Tristheten knakk like hardt og brutalt sammen som trærne hadde falt, og tilbake stod jeg med en sitrende, deilig frihetsfølelse. Stedet var nå åpent og godt, og med mye himmel over uten noe som dekket den til.

Det kan ofte ellers i livet også være slik, at når vi må inn i det ukjente, når vi må gi slipp på noe som er trygt og godt, uten helt å vite hva som venter etterpå, kan det føles overveldende og vanskelig for flere enn meg tror jeg. Men erfaringene i livet har lært meg at nytt ikke trenger å være det samme som verre. Nytt og annerledes kan også være godt. Å gi slipp på gamle forestillinger, meninger, ideer og tanker, kan være vanskelig. Men gir vi det rom, kan vi oppdage nye gleder og nye muligheter.

Slik er det også i livet med Jesus. Paulus skriver i 2.kor 5:17: Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Og jeg kan frimodig vitne om at dette NYE, er langt bedre enn det GAMLE.


I dag ringte jeg til Kristian Fagerli. Ham har jeg fått møte flere ganger på Centro Sarepta, og i sommer var han også på Sarepta sitt sommerstevne i Fyresdal. Vi har hatt mange gode samtaler sammen, og det er en trygghet og ro rundt Kristian som gjør meg umåtelig godt. Han har også en innsikt i Guds ord, som gir talene hans myndighet, selv om formidlingen er innpakket i mildhet. Å få lytte til, og å samtale med Kristian har vært til spesielt stor glede og velsignelse for meg. Her fra en strandtur vi fikk ha sammen første gang jeg var på Centro Sarepta.

Her jobber vi sammen Kristian og jeg, med å trekke om noen flotte trestoler som jeg fant oppe på loftet. Et nydelig, kraftig gardinstoff som jeg fant i en av kistene på huset, ble brukt til trekk. Kristian hjalp til med å få bort gammel strie, og var samtidig en god samtalepratner.

Og her ser dere ferdige stoler i matsalen.

Bibeltimene til Kristian er alltid grundig forberedt og godt strukturerte, noe som gjør det enkelt å følge ham. Jeg henger lettere med i timene når jeg også får noe å feste blikket på undervegs, og det er Kristian flink til.

Du finner mange YouTube videoer fra møteopptakk av Kristian Fagerli. Søk på navnet, og lytt gjerne!


Vi bruker god tid på å prate litt om dagen og livet før temaet går inn på julesporet. Kristian ser ikke for seg et spesielt juleminne han kan dele, men da jeg spør etter en julesang, lyser stemmen opp og ordene synges ut på den vakre trønderdialekten:

"Det er nok mange med meg som synes sangen til Brorson er veldig fin: "Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom." Den er jo så enkel på den måten at vi kjenner oss igjen i de barnlige tankene. Men det er et så stort innhold i dette; at Jesus vil inn i vår enkelhet, også i dag.

I det siste verset synger vi:

Det er julens glade budskap til oss i dag, at han kommer inn i de brustne hjertene våre. Det som skjedde da blir veldig aktuelt og nært for oss. Jesus vil inn. Og så spørs det da om det er rom i vårt herberge. Jeg har et lite juledillemma; nemlig å gjøre Jesus om fra et lite barn til en mektig konge og frelser. Det er som seiersherre og konge han vil inn i våre hjerter. Han kommer ikke i fornedrelse i dag. Han er ikke et umyndig lite barn som vi skal ta oss av, han har fullført oppdraget, og overvunnet alt. Nå er han på tronen. På julekortene ser vi ham som barnet i krybben, men der kom han bare èn gang. Når vi feirer våre bursdager, er det ikke nyfødtbilder av oss selv vi setter opp på gavebordet til en rund dag. Det som skjedde den gangen, og det som er i dag, er to ulike ting. Det er både rett og godt at vi i julen minnes Jesu komme til verden, men når han i dag vil inn og fødes i våre hjerter, da er det ikke en barnefødsel det er snakk om. Det er ikke barnet Jesus, men Herren Jesus som kommer til oss.

De første som fikk budskapet om frelserens komme, var gjeterne. De som var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Det ser ut som Gud på en særskilt måte lettere vinner innpass hos de små i samfunnet. Ikke mange rike og mektige... står det. De utgjør ikke majoriteten i Guds rike. Han kom ikke for å kalle rettferdige, men det som var lite i verden, det utvalgte han seg. Dette går igjen i hele skriften, og bekreftes også i juleevangeliet."

Ja, frelseren har kommet, og nå vil han komme til deg og meg. Dette er julens glade budskap til oss i dag.