Monthly Archives: februar 2023

Dette er en eventyrlig historie om noe som har gått fra et lite frø, til en stor plante. Magdalena, som dere ser i midten på bildet, jobbet som hushjelp og personlig assistent for en eldre norsk dame. En dag spurte hun Magdalena; Hva er det du ønsker å gjøre i livet, annet enn å være hushjelp og personlig assistent her hos meg. Da svarte Magdalena, at drømmen hennes var å hjelpe mennesker i nød. Det er så mange her som lider nød, og som trenger øyeblikkelig hjelp. "Jeg skal hjelpe deg med startkapital slik at du kommer i gang” sa den eldre kvinnen.

Og slik startet Corazón Exprés! Hun gikk i gang med et par medarbeidere, en liten bil, og i en garasje, med å samle inn ulike ting som Corazón Exprés kunne dele ut igjen til personer og familier i en nødsituasjon. Snart ble garasjen for liten, og hun måtte se seg om etter nye lokaler. Dette er nå snart 9 år siden, og i dag har Corazón Exprés et stort lagerbygg, med både ansatte og mange voluntører, som hjelper til med å samle inn, og å dele ut. Det er først og fremst mat og grunnleggende husholdningsartikler, men også klær, møbler og annet utstyr.

Det er også ulike hjelpemidler som Corazón Exprés har til utlån i en nødsituasjon, som krykker, gåstoler, rullestoler og ortopediske senger. Soveposer, varme tepper og dyner deles ut til mange som fryser.....

Elevene her på Centro Sarepta er med på å pakke matkasser hver fredag, men siden de har reist på tur, ble det Ole, Egil og jeg som steppet inn.

I dag hadde de fått mye mat fra Matsentralen. Tone Dysjaland, som er utserndt som misjonær fra Ebeneser i Verdalen (samme bygd som jeg selv kommer fra!!), kom med varebilen fullastet av mat. Vi gikk som en godt opplært maurkoloni på marsj, frem og tilbake med store matkasser. Brød, ris, mel, melk, deodoranter, bananer, kiwi, poteter, Pepsi, chips, makaroni, paprika.... Kasse etter kasse ble trillet på plass.

Alle som jobber, får uniformen på seg. Selv om vi bare er på huset og bærer på varer, er de røde vestene med på å få oss til å føle at vi er en del av teamet. Det løfter arbeidet på en underlig måte.

Lageret er stort. Det er mange slike reoler, fulle av tørrvarer og mye annet.

Jeg fikk i oppdrag å sortere mel etter dato. Det ble gjort på denne måten her.

Blant klærne fant jeg denne gøyale jakken, med innebygd, ekte kjæledyr. Den vekket litt latter mellom alle reolene før jeg tok den av og la den pent på plass igjen, undrende over hvem som kan tenke seg å faktisk BRUKE noe slikt.

Før vi reiste, stod rekke på rekke med matkasser klar til utlevering. Noen kom for å hente selv, og noen ville bli kjørt ut og levert på døren.

Mye av maten får de fra Matsentralen - som igjen får fra ulike butikker. Dette er mat som holder på å gå ut på dato, eller som ikke har er så visuelt vakre. De får også fra butikker i nærområdet. I tillegg får de pengegaver som går med til innkjøp. For disse pengene kjøpes det gjerne husholdningsartikler som såpe og bleier.

Det er helt fantastisk å se hvor mye de har klart å få til på så kort tid, og hvor mange det er som støtter opp om dette og hjelper til. Denne videoen viser litt av historien deres:

Ja, dette er virkelig en eventyrlig historie om hvordan noe lite kan vokse og bli stort. Hele tiden har det vært mange med bak i kulissene og jobbet, på en måte som har vært med å få prosjektet til å lykkes, og det er alle forbederne. Med Gud på laget, er alt mulig!

Jeg er så glad for at jeg har fått vært med på ulike oppdrag de gangene jeg har vært her. Det er virkelig til inspirasjon og oppmuntring. Lykke, lykke til videre, og så sees vi snart, håper jeg 🙂

Dette er en eventyrlig historie om noe som har gått fra et lite frø, til en stor plante. Magdalena, som dere ser i midten på bildet, jobbet som hushjelp og personlig assistent for en eldre norsk dame. En dag spurte hun Magdalena; Hva er det du ønsker å gjøre i livet, annet enn å være hushjelp og personlig assistent her hos meg. Da svarte Magdalena, at drømmen hennes var å hjelpe mennesker i nød. Det er så mange her som lider nød, og som trenger øyeblikkelig hjelp. "Jeg skal hjelpe deg med startkapital slik at du kommer i gang” sa den eldre kvinnen.

Og slik startet Corazón Exprés! Hun gikk i gang med et par medarbeidere, en liten bil, og i en garasje, med å samle inn ulike ting som Corazón Exprés kunne dele ut igjen til personer og familier i en nødsituasjon. Snart ble garasjen for liten, og hun måtte se seg om etter nye lokaler. Dette er nå snart 9 år siden, og i dag har Corazón Exprés et stort lagerbygg, med både ansatte og mange voluntører, som hjelper til med å samle inn, og å dele ut. Det er først og fremst mat og grunnleggende husholdningsartikler, men også klær, møbler og annet utstyr.

Det er også ulike hjelpemidler som Corazón Exprés har til utlån i en nødsituasjon, som krykker, gåstoler, rullestoler og ortopediske senger. Soveposer, varme tepper og dyner deles ut til mange som fryser.....

Elevene her på Centro Sarepta er med på å pakke matkasser hver fredag, men siden de har reist på tur, ble det Ole, Egil og jeg som steppet inn.

I dag hadde de fått mye mat fra Matsentralen. Tone Dysjaland, som er utserndt som misjonær fra Ebeneser i Verdalen (samme bygd som jeg selv kommer fra!!), kom med varebilen fullastet av mat. Vi gikk som en godt opplært maurkoloni på marsj, frem og tilbake med store matkasser. Brød, ris, mel, melk, deodoranter, bananer, kiwi, poteter, Pepsi, chips, makaroni, paprika.... Kasse etter kasse ble trillet på plass.

Alle som jobber, får uniformen på seg. Selv om vi bare er på huset og bærer på varer, er de røde vestene med på å få oss til å føle at vi er en del av teamet. Det løfter arbeidet på en underlig måte.

Lageret er stort. Det er mange slike reoler, fulle av tørrvarer og mye annet.

Jeg fikk i oppdrag å sortere mel etter dato. Det ble gjort på denne måten her.

Blant klærne fant jeg denne gøyale jakken, med innebygd, ekte kjæledyr. Den vekket litt latter mellom alle reolene før jeg tok den av og la den pent på plass igjen, undrende over hvem som kan tenke seg å faktisk BRUKE noe slikt.

Før vi reiste, stod rekke på rekke med matkasser klar til utlevering. Noen kom for å hente selv, og noen ville bli kjørt ut og levert på døren.

Mye av maten får de fra Matsentralen - som igjen får fra ulike butikker. Dette er mat som holder på å gå ut på dato, eller som ikke har er så visuelt vakre. De får også fra butikker i nærområdet. I tillegg får de pengegaver som går med til innkjøp. For disse pengene kjøpes det gjerne husholdningsartikler som såpe og bleier.

Det er helt fantastisk å se hvor mye de har klart å få til på så kort tid, og hvor mange det er som støtter opp om dette og hjelper til. Denne videoen viser litt av historien deres:

Ja, dette er virkelig en eventyrlig historie om hvordan noe lite kan vokse og bli stort. Hele tiden har det vært mange med bak i kulissene og jobbet, på en måte som har vært med å få prosjektet til å lykkes, og det er alle forbederne. Med Gud på laget, er alt mulig!

Jeg er så glad for at jeg har fått vært med på ulike oppdrag de gangene jeg har vært her. Det er virkelig til inspirasjon og oppmuntring. Lykke, lykke til videre, og så sees vi snart, håper jeg 🙂

På tirsdag morgen startet Ole Lilleheim fra Åpne Dører, med sine fortellinger fra den forfulgte kirke. I tre dager har vi nå hørt sterke historier, sett bilder og videoer, og blitt presentert for noe av arbeidet de driver med. Det er så ufattelig sterkt. Det er ikke først og fremst all lidelsen det er sterkt å høre om, men hvordan Gud på de mest forunderlige måtene griper inn.

Jeg hentet Ole på flyplassen mandag ettermiddag. I bilen på veg tilbake hit til senteret, fortalte han meg to historier:

En prest satt i fengsel for sin tro. Han ble torturert på de mest utspekulerte og grusomme måter for at han skulle oppgi troen sin. Da de var ferdig med ham for dagen, ble han lempet tilbake til cellen sin. Den delte han med en annen kristen mann. En dag var han spesielt ille tilredt. Da sa han gråtende til sin venn: "Jeg holder ikke ut mer. I morgen kommer jeg til å fornekte Jesus." "Nei, det må du ikke," tryglet den andre forferdet. "Da går du fortapt!" "Men jeg klarer ikke mer," sa presten i sin største fortvilelse, og la seg for å sove. Vennen ble sittende våken. Til sist bestemte han seg for å ta kvelertak og drepe sin venn, for på den måten å hindre ham fra å fornekte troen på Jesus.

Han gikk bort til prestens seng, la armene rundt halsen og strammet til. Presten våknet forferdet, og klarte å komme seg løs av grepet hans. "Hva er det du gjør?" spurte han sjokkert. Da sa vennen til ham: "Jeg ville drepe deg for at du ikke skulle få anledning til å fornekte Jesus, slik at du skulle nå inn til Guds rike," sa denne. Presten ble helt satt ut av at vennen ville gjøre en slik ting FOR ham. At det var SÅ viktig for vennen hans at han ble frelst at han kunne gjøre seg selv til en morder!

Dagen etter ble han på nytt ført bort og torturert. Denne gangen så ille at han døde, men han fornektet ikke troen på Jesus. Vennen hadde virkelig vært med på å redde ham fra noe som var verre enn torturen han måtte utstå.

Den andre historien var om en annen mann som også opplevde å bli torturert slik at han skulle fornekte troen. Han holdt ut en lang stund, men til slutt ble det for vanskelig for ham. Han fornektet, og ble dermed satt fri. Han kom hjem til konen sin som en ødelagt mann. En tid senere kom en kvinne til ham for å snakke med ham. Hun leste for ham historien om Peter som fornektet Jesus tre ganger. Da fikk mannen se at det var tilgivelse for ham også, og han fikk på nytt gi seg over i Jesu hender.

To sammenfallende historier, med to ulike reaksjoner, men likevel med samme utfall. Selv om vi svikter, svikter ikke Han oss.

"Når vi er ute og holder møter, spør vi ikke etter penger. Vi spør etter bønn! Forfølgelsen vil ikke ta slutt. De som lider, ber ikke først og fremst om å bli reddet ut av det som er vanskelig. De trygler oss om at vi må be for dem. Be om at Gud må være nær dem. At de må bli bevart. At de må få mot og styrke til å holde ut. At de må få kjenne på fellesskap i troen, selv i lange, ensomme tider." På denne måten har Ole talt til oss disse dagene.

Har vi tid du og jeg, når vi sitter alene i bilen og kjører, når vi står med oppvasken, når vi er ute i hagen og luker, når vi vasker bilen, når hendene våre kan utføre arbeidsoppgaver som ikke krever tankens konsentrasjon, og i de stille stundene hvor vi kan la hendene hvile i fanget, - har vi da tid til å vende våre hjerter til Gud i bønn for våre lidende søstre og brødre?

BE, SÅ SKAL DU FÅ!

For et løfte! Selv om vi ikke holder i en telefon, og kan høre stemmer i den andre enden, blir hvert eneste sukk, som blir vendt til den allmektige, fanget opp. Hvert eneste ett! Fordi han sier det selv i sitt ord, kan jeg si det med den største overbevisning.

Ole overhørte at jeg spurte elevene i dag om de hadde anledning til å være med en liten stund for å skrubbe ferdig flisene på utsiden av gjerdet. Jeg innså at jeg ikke ville klare å bli ferdig med alt sammen selv. "Jeg vil også være med," kom det kontant fra ham. Og skrittene fra ord til handling gikk både raskt og lett. Mens vi skrubbet, takket jeg dem alle sammen for hjelpen. Da sa Ole med et stort smil: "Nei har du, men ja kan du få, om du bare spør!"

Slik også når vi ber. Jesus sa selv til oss; Dere har ikke fordi dere ikke ber. Så la oss be, og la oss sammen be spesielt for de som så sårt trenger det:

Gode allmektige far og Herre. Vi ber for alle dem som lider og som er i fangenskap, trengsel, eller nød for ditt navns skyld. Gi dem kraft til å tåle de de må gå gjennom. Gi dem mot, trøst, håp og styrke, og la dem vinne favør hos sine motstandere. Kom med redning og utfrielse. Kom med legedom inn i knuste, sønderbrutte og sørgende hjerter, og la ditt rike vokse frem på alle steder der dine barn lider. Amen

Det er så mye vakkert her. Byer, strender, bygninger, fjell, blomster... Jeg skulle gjerne vist frem alt sammen, men nå har jeg valgt ut ett av de vakreste, nemlig strandbyen Villajoyosa. Jeg har lagt til et album med bilder dit fra flere av turene mine. Bli gjerne med på en liten vandring lang stranden, gjennom smug og opp gjennom bakgatene.

I dag har jeg spilt Paddle for første gang. De fantastiske elevene her spurte meg ved lunsjbordet om jeg ville være med dem og spille, og selvfølgelig ville jeg det! Sååå stas bare å bli spurt, så tusen takk jenter!

Vi kjørte til La Nucia, til det store sportssenteret der. Og det var STORT! Dette er i ferd med å bli bygd opp til et av landets største sportsenter, med baner til alle typer ballidretter, og mye mer. Det kommer lag fra alle typer idretter, og fra hele Europa, ja også andre verdensdeler, for å ha treningsopphold her. Idrett i Spania, er en stor ting, både for spanjolene selv, men også for den enorme turismen, både proffer og andre som ønsker å benytte seg av tilbudene her.

Vi laget oss våre egne Sarepta regler, for å gjøre det litt enklere for Mathias og meg, som begge var nybegynnere. Selv om vi slo mange "Hull i luften," som Mathias sa, så hendet det også at vi traff ballen. At den til stadighet fløy sine egne veger etter å ha vært borti racketen, var noe vi vanskelig klarte å få kontroll over. Lyden fra vår bane var noe annerledes enn fra de andre banene. Der var lyden slik: Dunk, smach, dunk - smach, dunk - smach, - i en rytmisk tone som varte over tid. Hos oss var der mer slik: Dunk - smach... oi, der var den ute. Dunk - smach.... i nettet. Dunk - smach, dunk, dunk, dunk.... Dunk - smach, dunk - smach, YEEAHHH, giv me five!! Kanskje litt bedre etter hvert, og alle vant vi et sett minst en gang. En super opplevelse med en enda mer super gjeng!

Det er gøy å få være med på nye ting, og få flere "For første gang" opplevelser. Noen liker seg best ved å repetere det som er kjent og trygt, mens andre elsker å utforsk nye ting. Jeg hører til midt i mellom her et sted. Jeg er glad i det kjente. Det gir trygghet, men så elsker jeg også å oppleve nye ting. For meg handler gleden om opplevelsen av både kjente og nye ting nøye sammen med å ha noen å oppleve dem sammen med. Det er fellesskapet som er det viktigste.

Om jeg går en tur til en fjelltopp hvor jeg har vært mange ganger før, eller går til et nytt sted som er både vakkert og spennende, da vil minnene jeg sitter igjen med etterpå være mye sterkere knyttet til dem jeg var sammen med, enn utsikten jeg hadde undervegs.

Slik også i livet med Jesus. Hvordan jeg har det, og hva jeg opplever i livet, er både viktig for meg, og betyr mye for hvordan jeg har det. Likevel er det viktigste at han er med meg. Om det handler om å reise til Spania, eller være hjemme, møte nye mennesker, være med familien, eller gamle venner, spille Padle, eller legge et puslespill på spisebordet, gå en tur på stranden, eller gå opp på beite for å se til sauene, lytte til bibeltimer her på huset, eller gå med propper i ørene og høre på en tale mens jeg tar oppvasken... I alt sammen er det tryggheten og gleden av å være Guds barn og i hans omsorg i alle ting, som er det største.

Det finnes mange typer før og etter. Noen er svært kortvarige, og andre varer hele livet. Å luke bort ugress i en gjengrodd hellegang, er et arbeid som fort gir et synlig og godt resultat, men det varer ikke så lenge før nye strå finner vegen opp gjennom sprekkene igjen.

Skrubbing av grønske som over lang tid har fått etablert seg på fliser, er litt mer strevsomt og tidkrevende, men så blir resultatet fint, og det holder seg godt lenger enn førstnevnte eksempel.

Det tar ikke lang tid fra før og etter, og til før igjen når en går til frisøren og får klippet ny frisyre.

Mange før og etter, handler om valg en tar. Valg av utdanning og valg av jobb er to store viktige valg som preger resten av livene våre. Selv om utdanningen tar slutt, er den med på å forme oss, og selv om vi bytter jobb, vil de ulike arbeidsstedene vi er innom, også påvirke hvem vi blir, og hvordan vi utvikler oss.

Ett av de største valgene vi tar, er valget av ektefelle. Å velge å leve sammen med et annet menneske, å gå inn i det å skulle definere hele ens eksistens sammen med en annen person, det er et virkelig stort Før og Etter. I ekteskapet blir jeg bundet til min mann, men vi er likevel to voksne som kan ta vare på oss selv. Å få et hjelpeløst barn lagt i hendene, medfører en helt annen forpliktelse og et stort ansvar. Dette bærer en med seg resten av livet, selv inn i alderdommen. Et større Før og Etter å få barn, tror jeg ikke livet kan gi.

Jeg kan glemme det jeg lærte da jeg tok utdannelse, jeg kan få minnene fra arbeid jeg har hatt på avstand, ja jeg kan til og med skille meg fra mannen min og få ham ut av hjertet mitt (noe som absolutt ikke er aktuelt!!), men jeg kan ALDRI komme tilbake til den jeg var før jeg ble mamma. DET er umulig!

Det er også mange Før og Etter hvor vi ikke kan velge selv. Livet etter en ulykke, etter å ha blitt rammet av sykdom, eller etter å ha mistet noen av dem en var glad i. Vi velger ikke smerte, tap, uro, angst, sorg og lidelse. Noen får dem som hyppige, påtrengende gjester, mens andre får leve mer i fred for dem.

Da vi kjørte på motorvegen i går, stanset trafikken nesten helt opp. Vi brukte lang tid på å komme oss forbi et ulykkessted. Da vi passerte, var to bilvrak kommet oppå hver sin bergingsbil, og glassbiter ble blåst bort fra vegbanen med en kraftig løvblåser. Begge bilene var helt smadret, men særlig den ene var så ødelagt at vi tenkte at personen(e) inni den umulig kunne ha overlevd. På et øyeblikk var livet over. Jeg tenkte da på de som skulle få sørgebudskapet... På veg hjem fra jobb... Skulle bare på butikken etter.... Og så kom han aldri mer hjem. For noen vil det den dagen bli et stort, dystert og alvorlig Etter. Så hardt og brutalt revet bort.

Det er ett til Før og Etter. Det aller største, og like fullt det minst synlige. Det er livet Før og Etter en har tatt imot Jesus som sin frelser. Å leve som en kristen, betyr ikke at det bare vil komme gode ting Etter. Livets realiteter følger oss alle, både godt og vondt. Likevel er det en storhet og trygghet i å få være i Guds hånd, som ikke finnes i noe annet. Det er et liv i HÅP.

Når jeg ligger på alle fire og skjærer med kniven ned mellom steinhellene for å få opp gresstustene, da vet jeg at de vil komme tilbake igjen ganske snart. Når jeg skrubber på flisene til jeg får gangsperr i armene, vet jeg at det bare vil være rent og pent for en tid. Naturen vil ta over igjen og bre grønsken utover, sakte men sikkert. Men når jeg er under Guds nåde, da er jeg som en stein på bunnen av en elv som ALLTID er omsluttet av vann. Alltid er jeg også i Guds mektige hånd, under hans omsorg, villet, ønsket, elsket, tilgitt og renset.

Et bedre Etter finnes ikke. Det har jeg erfart, og det erfarer jeg også på ny, hver eneste dag, - både de hvor prøvelsene er store og vonde, og de hvor latteren og gledene står i kø.

Livet Etter ligger åpent for deg også.

Nå er det femte gangen jeg er her på Centro Sarepta, og hver gang har jeg møtt nye mennesker, og hver gang har jeg også stiftet nye bekjentskap og vennskap. Her er det slik at en gjerne raskt kommer forbi småpraten om været, og når inn på dypere temaer, noe som igjen legger grunnlag for vennskap. To som har gått skrittene fra fremmede, til bekjente og til venner, er paret Susanne og Fernando. Hun er fra Finland, han fra Mexico, og sammen er de misjonærer i en garasje i en liten fjellby, ca en times kjøring herfra.

I dag var vi tre herfra som tok turen dit for å være med på ettermiddagsgudstjeneste. Felipe, Sareptas spanske forkynner, Ingrid, halvårsstudent her, og jeg selv.

Etter en hyggelig kjøretur, svingte vi inn i en liten gate med rekkehus i glade farger på hver side. I underetasjen av de lysegrønne boligene, var inngangen vi var på utkikk etter. I første etasje bor paret sammen med sine to sønner, og i kjellergarasjen har de menighetslokalet sitt.

I de fleste av årets måneder, er garasjen et svalende sted å søke tilflukt i for heten ute, men slik temperaturene er nå, med bare en enkel gassovn som varmekilde, var det forståelig at tilhørerne beholdt både boblejakker og luer på under hele gudstjenesten. Selv beholdt jeg varmen, godt innpakket som jeg var, men nesetippen ble litt nedkjølt. Det hadde den forresten sikkert litt godt av også :).

Selv om jeg ikke forstod særlig mange av ordene i sangene, forstod jeg likevel hva det ble sunget om.

Heldigvis kom skriftstedene opp på storskjerm, slik at også jeg kunne finne frem i min norske bibel og bla opp der. Talen ble holdt over ordet fra Johannes 15:12-17:

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

I klangen på stemmen, på smilet, og på inderligheten i ordene, var det ikke vanskelig å forstå at det var en dyp og inderlig kjærlighet som ble formidlet.

Etter sang, bønn og tale, ble det tid for noe å bite i, og ivrige samtaler. Det er artig å være vitne til hvor stort engasjement de spansktalende ofte putter inn i samtalene sine.

Jeg smakte på en nydelig, saftig og god sjokoladekake, men tunfiskpaien våget jeg meg ikke på. Hvem putter vel tunfisk i en pai? Men den forsvant på forunderlig vis den også...

Det er mange ting som kan være en "Opplevelse for livet." For meg ble dette en slik ting. Å få gå på garasjegudstjenese med en misjonær fra Maxico, i en forsamling med boblejakker og toppluer på midt i sydenlandet Spania, og kjenne på gleden over både ord og fellesskap - selv om jeg ikke forstod særlig mye av det som ble sagt. Det er andre måter å forstå ting på også enn bare ved ordene.

Om vi lever og får ha helse til det (som de gamle sa) håper jeg vi får ett møte til før jeg reiser nordover til hjemlige trakter igjen.

Men ikke nok med dette, for i dag har blitt en skikkelig "To for en" dag. To uforglemmelige opplevelser! Den andre var følgende: Da jeg kom og skulle spise lunsj, fikk jeg beskjed fra en av de danske volontørene om å sette meg rett ned, og øyeblikket etter fikk jeg denne digre, flotte blomsterbuketten overrakt. "Den er fra jentene dine," var beskjeden. Da hadde de altså klart å finne ut hvem andre som var her på huset, og gjort avtale med dem om å kjøpe morsdagsblomst til meg. Og du kan tro jeg ble OVERRASKET og GLAD. Tenk at de gjør seg slik umake for meg.

Ja, i dag har hjertet mitt vært et digert smil hele dagen.

Nå står den på bordet midt i spisesalen, slik at alle på huset kan få glede seg over den. Tusen, tusen takk!!

Når vi reiser på ferie, er måltidene noe av det viktigste. Fellesskapet rundt bordet i nye omgivelser, betyr mye, men at det ser lekkert ut, gjerne at det er litt nytt og annerledes enn det vi er vandt til, og at det smaker godt, er også viktig.

Måltidene her på Centro Sarepta er slik at en vanskelig kommer hjem med samme antall kilo på kroppen, regnet ut fra Evas drakt, som da en reiste. Overvekt på bagasje må en betale ekstra for på flyreiser, men heldigvis er det ikke blitt innført verken kontroll, avgift eller toll på ekstra kroppsvekt. Da hadde flere enn jeg av husets gjester, fått problem.

Til middagen i dag gikk jeg to ekstra runder og forsynte meg ETTER at jeg var mett, bare fordi det ikke gikk an å la det være. Maten var så god!! Jeg vet ikke hva alt dette var, men det var skikkelig, skikkelig godt.

Navnet vet jeg ikke, men kaken til venstre er en varm egge og løk kake. I tillegg fikk vi en form for moussaka, salat og vegetarbolle. Nydelig kombinasjon, og alt sammen blir laget fra bunnen av her på huset, av råvarer av beste kvalitet.

Her er en av våre dyktige kokker, Isabel. I dag var det hun som tryllet frem dagens lekre middag til oss.

I går var det taco, og torsdag fikk vi aldeles nydelig marinert fisk, sammen med ovnsbakte potetbåter, og frisk salat.

Til lunsj denne dagen, fikk vi enchiladas også. Alts sammen hjemmelaget.

Jeg kunne vist dere mengder med bilder av god mat herfra, men det er ikke poenget. Det jeg vil frem til, er å fortelle at maten her er HELT TOPP. Det er ikke slik som på et hotell, der en kan velge i mange ulike retter. Det er bare ett alternativ til middag hver dag, og det er ikke overdådig mye, men det er alltid rikelig. Det legges vekt på å unngå matsvinn. Det som ikke blir spist opp til ett måltid, blir gjerne tilbudt dagen etter. Det som blir servert, er alltid av beste kvalitet, smakfullt og flott laget til. Vi nyter måltidene her, både i form av fellesskap, syn og smak.

Slik ser menyen ut for neste uke.

Det samme gjelder frokosbuffèen: Varme bagetter, brød, knekkebrød og gryn, med de vanligste påleggssorter, og enten stekte egg, eller eggerøre med pølsebiter i.

Det blir også tatt hensyn til ulike matallergier. Det er bare å gi beskjed til kjøkkenet ved bestilling, så blir maten tilpasset ulike behov.

At vi trenger mat og drikke for i det hele tatt å leve, er ikke noe jeg trenger å bruke spalteplass på. Dette vet vi så godt alle sammen. Men om vi hadde alt vi trengte av mat og drikke, men manglet alt annet, fellesskap med andre, og noe å leve for, - da tror jeg de fleste av oss hadde gått til grunne. Slik også om vi hadde alt vi trengte av dette, men manglet mat. Vi trenger begge deler for å være hele som mennesker.

Her på Centro Sarepta blir vi ivaretatt som hele mennesker. Det åndelige livet får sette seg til bords og nyte smakfulle, sunne retter, bestående av både søtt og salt, og det samme får øyner, munn og mage. Begge deler blir gitt oss av dyktige folk som kan sitt fag, og alt blir laget og gitt med den største kjærlighet og omtanke. Kjøkkenet er i den ene enden av huset, og møtesalen i den andre. Fra begge ender merkes det at de som serverer oss, vil oss vel.

Jeg fikk bilde i dag fra en venn som hadde bakt Grahamsbullar. Det hadde jeg ikke hørt om før, så jeg søkte det opp på nettet. Ja, jeg kikket også på en YouToube video av hvordan det lages, og det så både enkelt og godt ut. Men det hjelper ikke meg å høre om, se bilder, undre meg, lete opp informasjon, og se filmer om god mat. Jeg må rett og slett spise selv for å vite hva det er.

Jeg avslutter derfor dagens innlegg med tittelen fra den beste boken Audun har skrevet (som han selv hevdet, og det er ubestridt rett - siden han bare har skrevet en bok)

- ET SJØLV!

Ja, velkommen til bords, i begge ender av huset 🙂

Jeg har gledet meg spesielt til denne turen fordi jeg visste at det var en Emissær her, og hans frue, som jeg kjenner hjemmefra, nemlig Audun og Signe Hjellvik.

Selve ordet Emissær betyr utsending, og er en yrkestittel som i Norge brukes om legmanns predikanter innenfor misjonsorganisasjonene. Audun har i store deler av sitt yrkesaktive liv vært emissær. Han har reist rundt og holdt møter både i eget område, og i fjernere strøk - stort sett innfor Norges grenser vel å merke. Nå som han har blitt pensjonist, holder han fremdeles møter for flere organisasjoner, deriblant Sarepta. "Det fine er at nå som jeg er pensjonist er det ingen som kan sparke meg," sier han med et flir.

I kveld fikk jeg en koselig samtale med dem begge inne på biblioteket. Der fikk jeg spurt dem litt om deres kontakt med Sarepta, tiden her på senteret, og litt av hvert ellers. De siste fire årene har de vært med på noen av Sareptas sommerstevner, i tillegg til litt reisevirksomhet ulike steder i landet. I 2019 kom de hit for første gang, og på grunn av Mr Korona har det ikke blitt flere turer før nå i februar.

"Glimt frå Kongetida" har vært temaet for to uker med bibeltimer her, til sammen 15 timer. (Oppdatert fra 10, etter korrigering fra sensoren selv 🙂 )Det skulle en tro var nok til å få et godt innblikk i emnet, men det er litt som når en får smaken på noe godt: En vil ha mer. Helst mye mer. Det er noe rart med kunnskap og innsikt, nemlig at den som vet lite, gjerne er fornøyd med det fordi han tror han vet mye. Men den som lærer mye, ser hvor lite han egentlig vet, og vil derfor gjerne lære enda mer.

Jeg noterte ned litt under bibeltimen i dag. Jeg tar med her et lite utdrag fra slutten av timen:

Det finnes ikke en rettferdig skriver Paulus. Når vi ser hvordan det folket ble som fikk så mye nåde, og så mye hjelp, og likevel ble så elendige… Hva med oss andre da? (I løpet av bibeltimene har Audun vist til hvordan Gud gang på gang hadde reddet Israelfolket, og hvordan han førte dem ut av fangenskap og elendighet. Likevel snudde de ryggen til ham. Igjen og igjen.)

Når jeg leser om kongene, ser jeg at de trenger Jesus. De trenger Gud. Det hjelper ikke om de er omskåret, har prester og profeter i mengder. Det hjelper ingen ting annet enn at Gud får overta. At Gud blir deres Gud, og at Jesus blir dere frelser. Detter er viktig å ta med seg fra en ugudelig tid. Dette var redningen deres, det som Gud gjorde: han advarte, han talte, han korrigerte, han viste dem løsningen, og han tente lys etter lys etter lys. I tillegg til de 12 profetene er det mange det ikke er oppgitt navn på. Det viser oss at GUD IKKE GAV OPP FOLKET. Da hadde han ikke oppreist profetene.

Ordet, løftene, og håpet gav han tilbake gang på gang. Det står flere ganger i denne tiden her slik som i Jeremia 4:1

Dersom du vil vende om, Israel, så vend tilbake til meg, sier Herren. Og dersom du tar dine styggedommer bort fra mitt åsyn, skal du ikke vanke hjemløs om.

De fortjente ikke annet enn å bli stengt ute og forlatt av Gud, men han kaller dem tilbake. Når han kunne si det til dem som var falt så dypt, da kan han si "Kom tilbake" til oss alle, i alle situasjoner.

"Tidlig og sent", står 11 ganger hos Jeremia, i tillegg til at det en gang står "sent og tidlig."

Jeremia 7:25-27

Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine. Når du sier alle disse ordene til dem, kommer de ikke til å høre på deg. Når du roper til dem, kommer de ikke til å svare. 

Gud visste at de ikke ville høre, likevel taler han til dem. For en tålmodighet. Gud vil ha tak i disse, derfor fortsetter han å tale. Gud gir miskunn og forbarmer seg over dem som kommer!!

Det jeg sitter igjen med etter å ha hørt på Audun, er at det er HÅP. Det er håp for meg, og det er håp for deg, og der er håp for vårt folk, fordi Gud, på tross av - og ikke på grunn av hva og hvem vi er, - vil ha tak i oss. Han står fremdeles med utstrakte hender og sier "Kom."

Han vil vi skal komme til Ham fordi han vil gi oss DET som er godt. Og Han vil vi skal komme til Ham fordi han vil redde oss fra DET som er ondt.

Audun avsluttet sin undervisning for denne gang med å vise frem for oss listen han har laget seg over det som gjør at han, til tross for at vi lever i en vanskelig verden, IKKE får panikk. Det var en ganske oversiktlig liste. Den inneholdt bare ett punkt, og det ene punktet bestod av bare ett eneste ord:

JESUS

Jeg spurte Audun om han hadde noen vers som hadde fulgt ham spesielt gjennom livet. Da siterte han to steder:

Romerne 15:4

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det

2 Timoteus 3:16-17

Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning.

Audun er en mann som tar Guds ord på alvor, og jeg har stor respekt for hans mot når det gjelder å sette søkelys på ulike ting som skjer i både samfunn, kirke og forkynnelse, med Ordet som rettesnor. Se gjerne det han deler på fb siden sin. Men selv om Audun kan være en særdeles alvorlig mann, ligger aldri smilet langt unna. Han er også en festlig skrue, med mye humor, og med sans for litt ablegøyer, noe bildet over er et tydelig eksempel på.

Nå har vi sagt takk for denne gang til hverandre, og lukket oss inne på våre egne rom som ligger vegg i vegg. Det er en solid murvegg mellom oss, så heldigvis bærer ikke lydene særlig godt gjennom, men litt dempet snorking har likevel funnet en trasè inn til meg de to siste nettene. Heldigvis ikke verre enn at jeg bare får et lite flir med meg inn i drømmeland. Om det er Herr eller Fru som står for lyden vet jeg ikke, skjønt jeg har en sterk mistanke mot den ene, uten at jeg her røper hvem....

Tusen takk for denne gang til dere begge, og forhåpentligvis også på snarlig gjensyn.

For en tid siden, fortalte en venninne meg at hun hadde funnet en genial sovemedisin. Medisinen hun hadde sett seg ut, var boken "VED," lest på Storytel. Tanken var at det er sønvndyssende å lytte til en mennesksestemme, men da må innholdet være slik at det ikke fenger. En bok om Ved tenkte hun måtte være så totalt uinteressant for henne, en kvinne midt i livet, at DET måtte passe perfekt. Mobilen på, lyset av, justert volum til passe lavt, og klar, ferdig, sov.

Problemet var bare at denne medisinen virket helt annerledes enn hun hadde tenkt. I starten klarte hun å bare lytte til stemmen, uten å legge noe særlig merke til innholdet. Det hadde hun jo på forhånd dømt til å være noe som ikke kunne fenge. Men etter hvert som stemmen fortsatte, ble det mer og mer umulig å ikke legge merke til ordene. De gjorde det motsatte av det de var tenkt å gjøre. De skapte interesse. De pirret nysgjerrigheten, og gjorde henne etter hvert mer våken enn søvnig.

En dag vi gikk tur sammen, fikk jeg en hel leksjon om ved. Vet du at... Jeg har lært at... Nå må jeg få tak i... og - det er bare sååå spennende! Vi lo både hjertelig og godt begge to over hennes iver over boken VED. Er det mulig?

Når jeg nå skal fortelle deg om livet her på Centro Sarepta, kan det hende at du tenker det samme om det som hun gjorde med den gode sovemedisinen hun hadde funnet. At dette med måltider og bibeltimer og andakter bare er noen søvndyssende fakta som kan få deg til å sove. Ja, om du bare leser det jeg skriver her, kan det meget godt stemme, men om du var her og fikk sitte og lytte til det som blir sagt, og om du fikk delta i samtalene rundt middagsbordet og delekveldene, - da er jeg ganske sikker på at du hadde skiftet mening. Jeg håper uansett at du tar deg tid til å lese videre, enten du nå leser deg i søvn, eller til inspirasjon....

Sleve temaene kan virke fengende på noen, og kjedelig for andre, men temaene i seg selv er bare et tynt innpakningspapir. Det er det som er inni når du åpner opp som er spennende.

Dagen starter med frokost kl. 08:30. Akkurat nå er det såpass kaldt at vi sitter inne i spisesalen, men det meste av året går vi gjerne ut og setter oss. Det pleier å være ganske vennlige frokosttemperaturer ute, og det er deilig å starte dagen med god mat i frisk luft.

Klokka 09:10 har vi en liten felles andaktsstund for både ansatte og gjester. Et andaktsstykke blir da lest både på norsk og spansk, vi synger et vers sammen, og avslutter med en kort bønnestund. Hvilket språk som dominerer disse ti minuttene, kommer an på hvem det er mest av. Selv om det blir mest spansk, og de fleste ordene seiler langt over hodet på meg, er det likevel noe fredfullt og godt å få være med på.

De fleste ukene blir det holdt tre 45 minutters bibeltimer her på huset (på norsk, eller med tolk), med start kl. 09:30, 10:30 og 11:30, med 15min pause mellom hver. Det varierer fra uke til uke hvem som har disse timene. Da jeg var her i oktober, hadde Odd Sverre Hove alle bibeltimene (hele 15 stk!!) over temaet "Israel og landløftene." Jeg kom midt i uken, og fikk ikke med meg alle, men det var svært spennende og interessant, og jeg skulle gjerne hatt med meg alle sammen. Denne uken har Egil Reindal to timer hver dag over temaet "Bergpreken," og Audun Hjelvik har den tredje timen med temaet: Glimt frå kongetida. I dag har jeg fått lyttet til dem begge to, og det er både litt skummelt og veldig spennende å oppdage hvor mye det er jeg ikke kan fra før. De små detaljene, sammenhengen med andre ting, historisk perspektiv, ulike nyanser i språket... Ja, det er så mange ulike innfallsvinkler som gjør det hele spennende.

Etter bibeltimene er det lunsj. Da er det ofte noe varmt, - gjerne rester fra gårsdagens middag, gryn og brødmat. Ikke overdådig, men alltid rikelig, og smakfullt.

Det er ikke tilfeldig hvilke talere som kommer hit. De er håndplukket. De er alle dyktige forkynnere, med ulik utdannelse og bakgrunn. Dermed blir det et ganske stort spekter i både tema og formidlingsmåter, men alle har det til felles at de formidler Guds ord som en autoritær sannhet, og at veien til frelse er ene og alene i Jesus Kristus.

Nå er det tre norske studenter her dette halvåret, i tillegg til to volontører som har vært her hele skoleåret. Ut over det varierer det mye hvor mange og hvem som kommer på bibeltimene. De som ellers er gjester på huset, står fritt til å følge bibeltimene, eller bruke dagen til andre ting. Det er ofte ektepar, venner, eller noen som reiser alene, som er her noen uker for å feriere, for å komme litt bort fra en kald vinter hjemme, eller de bare kommer fordi de ønsker å ta del i undervisningen for en stund. Nordiske som bor i området, eller som har leiligheter de kommer til med jevne mellomrom, kommer også innom i blant.

Noen uker reiser studentene, lærerne og volontørene på utflukter til andre steder i landet. Da besøker de gjerne andre menigheter, og deltar på ulike måter der, eller de bare er der som gjester. Disse ukene er det ikke bibeltimer på huset.

Høst og vår er det fjellvandringsleirer og sykkelleirer her. Det er utrolig mange flotte fjellturer å kunne gå her i området, - både lette og krevende. Flere landslag kommer hit for å trene på sykling før store konkurranser, så her er gode forhold for syklister også. Fjelleirene passer for de aller fleste. Sykkeleirene er nok mest for de som har erfaring med å sette seg på en racersykkel og gi litt pedal både oppover og nedover bratte bakker. På disse leirene er det gjerne en bibeltime om morgenen, og en samling om kvelden, og utflukt på dagtid. Også her er deltakerne frie til å være med på så mye som de selv kjenner de har kapasitet til.

Ett av dagens høydepunkt er middagen klokka 17:30. Måltidene skal få sin egen dag, så jeg sier ikke mer om det her.

I hallen er det en skjerm hvor både program for dagen, ulike nyheter og annet program vises.

Det er mange gode møter og bibeltimer å være med på hjemme også, så hvorfor reise helt hit for å være med på det? På det jevne er det i egne menigheter en skal ha sitt tilholdssted, men å komme hit en uke eller to (eller mer) er likevel noe jeg vil anbefale på det sterkeste og varmeste. Å få delta på slike bibeltimer i sammenheng over litt tid, løfter, fornyer, styrker og gleder på en måte som en ikke får ellers. Det må erfares for å vite verdien av det.

Nå tenker du kanskje at dette bare er for kristne, og ikke bare det, men at det er for kristne med ett bestemt syn. Det er det ikke. Det er for deg som er nysgjerrig på hva bibelen handler om. Det er for deg med mange spørsmål. Det er for deg som tviler. Det er for deg som ikke klarer å finne ut hvor du er i livet. Det er for deg som har bestemte tanker om mangt og meget og som vil sette Gud på prøve. Det er for deg som VIL tro, men som synes det er vanskelig. Det er for deg som IKKE vil tro, og som søker en bekreftelse på din egen oppfatning. Det er for deg som vil komme og se hvordan kristne har det sammen. Det er for deg som ønsker å feriere i et fellesskap med andre. Det er rett og slett for deg!

Derfor er min oppfordring til deg: KOM.

Har du sovnet, eller er du med fremdeles?

Endelig er dagen kommet til en ny tur til Centro Sarepta like utenfor Alicante i Spania. Denne gangen vil jeg ta deg med på en liten rundtur mens jeg her, og vise frem stedet for deg, både huset, området rundt, hva som foregår her, og folkene som er her. Kanskje det kan friste deg også til å komme en tur?

Da jeg reiste hit i november i fjor, fant jeg ut at det var både behagelig, billig og enkelt å komme seg til Flesland med buss og bybane. Riktignok måtte Olav kjøre meg til Knarvik først, men for at kyrne skulle slippe å måtte bli stående til langt ut på formiddagen før de ble melket, godtok jeg kollektivreise som en slags siste utvei, men etter den gode opplevelsen det var da, har det blitt et fullverdig alternativ. Jeg har aldri hatt noe imot kollektiv trafikken, det har bare aldri passet meg helt. Nå synes jeg det er helt topp!

Dermed ble det både buss og bybane i dag også. Å se på alle menneskene som kommer og går, er nok underholdning i seg selv på turen. Inne på Flesland ble forventningene til turen ytterligere forsterket ved denne glade hilsen:

I forberedelsene til flyturen hadde jeg lastet ned et par filmer jeg kunne slappe av med på flyet, og da fant jeg blant annet den gamle Pollyanna filmen. Den ble et trivelig reisefølge, selv om det var med propper i ørene, og bare på en liten mobilskjerm. Trivelig selskap fikk jeg også i sidemannen.

Det som er så fint når jeg skal til Centro Sarepta, er at reisen er så enkel. Når en har ankommet flyplassen, er det bare å følge strømmen - eller skilting - til bagasjeutleveringen. Der er det også godt opplyst hvilket bånd en finner egen bagasje på. Når en kommer til utgangen av bagasjehallen, er det bare noen få meter rett frem, så ser en en liten skranke med skiltet: Marianne Tours. Når du bestiller opphold på Centro Sarepta, ordner senteret med transport fra flyplassen, og det er som oftest med dette firmaet.

I luken sier, eller viser du frem navet ditt, og når aller passasjerene har kommet, blir du enten fulgt til bussen, eller forklart hvilket nummer du skal ta. Begge deler er like enkelt: Ned heisen, eller en rulletrapp, og ut til en perrong der det står nummerte skilt på rekke og rad. Gå til rett nummer, navnet ditt blir krysset av på en liste, og så er det bare å sette seg til rette i bussen og bli kjørt HELT til porten! Hvor lang tid bussen tar kommer litt an på hvor mange som skal av før deg. Det tar gjerne noen minutt ekstra, men det pleier ikke være problematisk mange avstikkere før bussen stanser utenfor senteret.

Fra dør til dør, har turen tatt meg ni timer. Det synes jeg ikke er så ille med tanke på hvor langt jeg faktisk har reist. Og nå er jeg altså her enda en gang! Selv om det også her er vinter, hilser hekken meg velkommen med fargesprakende blomster.

Og noe av det første som skjer etter at jeg har kommet i hus, er at jeg får spille billedbingo med ei lita tre års gammel tulle. Selv om både pappaen og jeg fikk bingo først, var ikke spillet ferdig før også veslejenta kunne rekke begge hendene jublende i været og triumferende rope BINGO! Men DA var spillet slutt!!

Nå kjenner jeg at det er slutt for meg også for i kveld. Men jeg satser på et snarlig gjensyn i morgen. Da skal jeg vise deg noe av det som skjer her på Bibel- og Misjonssenteret Centro Sarepta.