I dag har vært en slik dag som en bare må komme seg gjennom. Jeg har kjent meg tom og ensom, og gått inn og ut av en overveldende følelse av sorg. Slik er dagene innimellom. Grunnen til at jeg forteller dette her i det offentlige rom, er IKKE for å få sympati, eller medlidenhet, men det er for å fortelle at DET ER HELT GREIT!!! Vi lever i en tid hvor det er så viktig å være tilfreds, å ha det bra, å være lykkelig og fornøyd, - helst hele tiden, men slik er ikke livet. Lykke finnes i øyeblikk, ikke i timer og dager.
Tunge dager hører med. Jeg tror det er viktig å øve seg i å akseptere at de kommer innimellom, og å lære seg at "Det går over!" Den ensomheten jeg har kjent på i dag, er egentlig ikke reell. Olav er her. Jeg er ikke alene. Jeg har både familie og gode venner rundt meg, og jeg har snakket med flere på telefonen bare i dag. Når jeg kjenner meg ensom, handler det mer om at jeg ikke finner fred med meg selv. Når uroen eskalerer og blir til en virvelvind, da er det ikke annet å gjøre enn å bare vente til den har rast ifra seg. Og en gang til: Det er helt greit. Det går over, og det er ikke farlig. Bare krevende og utmattende mens det står på.
Når jeg har slik uro, da er det som om kreftene i kroppen også forlater meg. I natt kom det litt snø, så i ettermiddag brøytet Olav vegen opp til garasjen. Han kom inn og spurte om jeg kunne måke bort det som var fra garasjen og innover mot inngangen. Bare spørsmålet fikk meg til å sige sammen. "Jeg orker ikke i dag," svarte jeg ham. "Det er greit, jeg skal gjøre det selv," sa han og forsvant ut igjen. Jeg hørte lyden av traktoren som kjørte nedover bakken, og kjente tårene svi bak øyelokkene. Det er ikke slik jeg vil være. Så kom jeg til å tenkte jeg på noen Dag Otto Lauritzen sa i forrige episode av Kompani Lauritzen. Deltagerne skulle ut på et oppdrag som virkelig ville sette mange av dem på prøve. For å motivere dem sa han: "Mot er ikke medfødt. Det er ikke en egenskap. Mot er et VALG!"
Selv om min situasjon ikke handlet så mye om MOT, så handlet det om å ta VALG. Jeg sa til meg selv: "Det KJENNES ut som om jeg ikke har krefter i kroppen min, men det er ikke sant. Musklene har ikke plutselig forlatt meg. De er der, og nå skal jeg ta dem i bruk!" Jeg stakk føttene ned i et par vinterstøvler, tok på meg en god og varm vinterjakke, og før jeg rakk å tenke noe mer, var jeg i gang med snøryddingen. Snøen var lett som fjær, så det gikk unna på få minutt. Både armer og føtter og alt annet fungerte akkurat slik som det skulle.
Jeg var på Centro Sarepta i fjor høst. Et søskenbarn av meg, og hans kone, bor like i nærheten av senteret. De er med og lager til lørdagsgrøt i Sjømannskirken i Albir, så den ene lørdagen jeg var der, reiste jeg bort dit for både for å treffe dem og for å få meg litt grøt. Jeg pratet litt med dem mens de hang over gryta og rørte og solgte. De var opptatt med arbeidet, og kunne ikke sette seg ned med meg akkurat da. Jeg fikk med meg en god porsjon, og gikk for å se etter et ledig bord. Det var mye folk der den dagen, både ute og inne, og jeg fant ikke noe ledig sted å gjøre av meg. Jeg gikk ut, og ble stående rett opp og ned, med grøtfatet i den ene hånden, og saftgalsset i den andre, og speidet etter et ledig sted. Da kom det fra en herrestemme like ved: "Det er ledig her med oss. Kom gjerne hit og sett deg." Jeg smilte lettet og takknemlig, og tok imot invitasjonen.
Det ble starten på vennskapet med Vivian og Øyvind Berge. Vi fikk et helt spesielt hyggelig grøtmåltid sammen. I løpet av praten fant vi ut at vi hadde felles kjente, at vi bodde bare et par mil fra hverandre i hjemlandet, og at vi også delte troen. Det endte med at jeg inviterte dem til å komme å se hvordan vi hadde det på Sarepta, og de inviterte meg hjem til huset de hadde kjøpt ikke langt unna, og i løpet av oppholdet ble begge disse innfridd. De bodde i et fantastisk rekkehus, i et nydelig område ca 10minutters kjøring unna, og jeg ble hjertelig mottatt der.
Etter dette har jeg truffet dem flere ganger, både her i Norge, og på nytt også i Spania. Vi har vært på konsert sammen, Vivian har laget julekrans her hos meg, jeg har vært innom flere ganger hos dem etter handleturer til Åsane, og vi har hatt flere gode samtaler på telefonen. Jeg har også fått være gjest hos dem et par dager i Spania da jeg var der sist.
I dag passet det ekstra godt å ringe til Vivian. Det minnet meg om den gode følelsen det var å bli invitert bort til bordet deres da jeg stod alene i den store folkemengden. "Hei Siv-Merethe, så hyggelig at du ringer," sier en glad stemme i andre enden. Molly fikk valper for et par uker siden, og jeg spør etter de tre små. "De har ikke åpnet øynene enda," sier Vivian litt usikkert. "Jeg trodde de skulle åpne dem etter 8-10 dager, men de er fremdeles lukket." "Jeg tror ikke de åpnes før etter ca to uker," sier jeg beroligende, "så det ordner seg nok snart."
Etter litt mer valpesnakk kommer vi inn på temaet jul. Jeg spør om de har noen spesielle tradisjoner. "Nei, jeg husker ingen ting," sier hun og ler. "Øyvind," roper hun. "Har vi noen spesielle juletradisjoner?" Jeg hører en mannestemme brumme et sted i det fjerne. "Vi må tenke litt sammen, og så ringer vi deg opp igjen," sier hun og ler.
En liten stund senere ringer telefonen igjen. "Vi kom ikke på noen ting vi, så vi endte med å ringe sønnen vår. Han er flink til å huske ting. "Mamma, det er jo masse å ta av! sa han" "Hva da?" spurte jeg. Vi ler begge to før hun forteller videre.
"Vi fikk en jule-CE av svigerinnen min: Christmas in Vienna fra 1994, med blandt annet Sissel Kyrkjebø. Den kunne vi ikke sette på før julen begynte, og når vi satte på den, da kom julefølelsen og all juleglede altså. Da var det jul av en annen dimmensjon i hjemmet. Det var veldig spesielt. Den er et felles minne for oss alle sammen. Det er fantastisk flott klassisk musikk. Du må høre den. Når den kom på, da var det JUL i hele huset. Da kom julefølelsen, og taket liksom løftet seg. Vi spilte den på FULL GUFFE så det jomet i hele huset. Den er helt fantastisk flott. Du må spille den, for da HØRER du hva jeg mener." Vivian forteller med så mye innlevelse og entusiasme at jeg fint klarer å både høre og se for meg dette julescenarioet.
Jeg spør også om de har noen spesielle julebakstfavoritter. "Ja," svarer hun. "Øyvind lager Gravlaks. Det er bare sååå godt, og det vil alle ha. Jeg lager all mat ellers, men til jul lager han gravlaks, og den er helt fantastisk. Han har lært det av sin far igjen, så det har gått i arv. Det er skikkelig jul når den kommer på bordet. Ellers lager jeg både ruller og annen mat, men Gravlaksen er det viktigste. Den må være med. Og iskake også, men Gravlaks er jo litt gøyere da, og særlig det at Øyvind lager den. Da blir hele kjøkkenet ryddet, og han overtar rommet, - DEN ene gangen i året." Vi ler begge hjertelig av den siste kommentaren.
Etterpå avrunder vi praten, og jeg takker for samtalen. Den praten gjorde godt. Det er umulig å ikke komme i godt humør etter å ha hørt den glade stemmen og lystige latteren til Vivian. Kvelden blir litt lettere etter dette, og etter fjøsstellet koser vi oss med tacorester og ser på en dansk julekonsert sammen Olav og jeg.
Konserten ble avsluttet med: Nå tennes tusen julelys... På nyttårssalget kjøpte jeg en del julelenker. De har nå kommet opp både på leikehytta, garasjen og hagestua, så nå kan jeg synge med: ... det stråler rundt vårt hus. (litt fri dikting her ja 🙂 )
I dag har også mitt fattige hjerte fått ... et lysstreif i fra sky. Stormen har avtatt i styrke. Også denne dagen har jeg fått være i Guds fred, holdt oppe av hans nåde og trofaste omsorg. Jeg kjenner meg rik og velsignet.
fb gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook