Jeg ble skikkelig lei meg en morgen jeg kom ned i leikeskogen og så at hele jordbærbedet mitt var oppspist. Jeg hadde satt opp not rundt hagen, for å hindre sauene i å komme inn. Denne noten var det ikke strøm i, men den andre som gikk på nedsiden hadde. Normalt pleier de å koble at strøm i en - betyr fare i andre også, men ikke denne gangen tydeligvis.
Jordbærtrappen ble anlagt i fjor, av stiklinger jeg fikk av naboen. Det var første gang jeg prøvde meg på jordbær, så jeg var ganske kry da jeg allerede i fjor kunne høste en liten avling. I vår stelte jeg det etter alle kunstens regler, og resultatet ble ganske imponerende. Det BUGNET over av bær
Jeg hadde plukket mine første store og velsmakende bær før katastrofen inntrådte.
I bakgrunnen ser dere synderen! Heldigvis var det bare èn sau! Alle plantene var oppspist, og det meste av bærene.
Jeg var heldig midt i det hele. Sauen hadde bare vært der i kort tid. Den hadde ikke rukket å ødelegge resten av hagen. De andre bedene, med alle staudene jeg hadde plantet og stelt til, stod heldigvis urørt. Hendelsen gjorde meg likevel temmelig motløs. Det er underlig hvor mye glede det gir å lykkes med noe, og hvor sårt det blir når det ødelegges.
Vil plantene ta seg opp igjen? Må jeg vente til neste år på ny avling? Må jeg plante helt nytt? Gidder jeg i det hele tatt å prøve på nytt? Hva må til for å hindre et nytt angrep? Fjerne problemet, forsterke hinderet, eller kanskje begge deler?
Bare et lite jordbærbed, men det gir meg mange tanker om livet også. Hva skjer når grensene våre blir trakket over? Hvor stor skade kan èn person gjøre i et menneskes liv når et ja ikke får være et ja, og et nei ikke får være et nei? Når galt blir omgjort til rett, og rett ikke blir hørt? Blir skaden oppdaget raskt, kan også tilhelingen gå godt. Men blir hagen tråkket ned, oppspist og rasert over tid, da kan det virke håpløst å skulle bygge opp igjen.
Tid, krefter, tålmodighet, nytt mot, innsatsvilje.... Jeg må innrømme at dette ikke er det første som dukker opp i tanker og følelser når jeg ser på skadene etter den tilsynelatende uskyldige skurken. Men så tenker jeg at det må være lov å være litt lei seg også.