Å ha noe å se frem til er utrolig viktig for meg. Noen liker best å ikke ha særlig planer, og vil helst ta tingene litt på sparket. Det gjør gjerne jeg også, men jeg har likevel en ekstra glede av det som er planlagt på forhånd, - nemlig å få bruke tid på å glede meg til det som skal skje. En liten tur, en lunsj sammen med en venninne, et telefonbesøk, å skulle gjøre noe sammen, hyttetur, søndagstur med mannen... ja hva det måtte være av stort og smått. Bare å gjøre en avtale om morgenen om noe som skal skje om kvelden, er med på å gjøre dagen min ekstra god.
Denne uken har jeg hatt noen spesielt gode "Gleder meg til..." dager. Jeg laget til i garasjen til å lage julekranser og dekorasjoner, og flere dager har jeg hatt venninner på garasjevisitt. Å gå i skogen etter ulike grener, og å få alt på plass har vært en stor del av gleden ved det hele. Jeg tenker på de som skal komme, og hva vi skal gjøre, og da går jeg gjerne og småsmiler for meg selv. Tillagingen blir både lett og lystig.
Det gjør så godt.
På en salgsmesse jeg var på, fikk jeg se julekranser laget av saueskinn. Da tenkte jeg på all ulla vi har liggende i løa. Kanskje den også kunne brukes. Jeg hadde også noen store metallringer. Litt i største laget kanskje, men hvorfor ikke? Så da ble det store ringer, dekket med ull, einer og lerk, - gjenbruk av pynt jeg hadde liggende, samt litt forskjellig jeg har snopt med meg fra ulike gjenbruksbutikker i det siste.
Jeg synes resultatet ble ganske så flott! Er det lov å si det selv? Vel, - jeg sier det uansett. I år har jeg laget mine flotteste julekranser noensinne, og jeg er godt fornøyd. Det kjekkeste var likevel å kunne lage sammen med venner, høre på julemusikk, småprate og bare kose oss sammen.
Litt vaffelsteking i ene kroken fikk vi også til, og en kopp varm sjokolade.
Det ble flere kranser på meg enn jeg har plass til selv. Svigermor ble godt begeistret over å få en ned til seg, og en venninne har også fått en. Å få en oppriktig takknemlighet og glede tilbake, mangedobler givergleden.
Nå har jeg ryddet alt på plass og fått bilen inn i garasjen igjen. Men det er ett arbeid igjen som kommer til å pågå lenge, og det er ettergleden. Det har vært en aktivitet som har gitt tredobbel glede; før, under og etter.
Jeg stiller meg ofte som tilskuer til meg selv. Noe som ofte er både nyttig og godt. Da jeg var ute på beite og klippet med meg einer- og grangreiner, tok jeg meg en time-out og tenkte på hvor heldig jeg var som kunne rusle rundt på egen eiendom og plukke med meg det jeg ville ha, hvor heldig jeg er som har muligheten til en slik aktivitet, og hvor godt det er å ha venner som vil komme og være med. En trefoldig glede også der.
Da besøkene var hos meg, tok jeg meg flere ganger i å bare lytte og se. Lytte etter den gode latteren, de glade ordene og de varme stemmene. Se på lyset, alt utstyret, hvor ulikt og unikt hver av oss laget våre egne kranser, og hver enkelts glede over både andres og eget arbeid. Jeg kjenner både på glede, og på glede over at jeg får glede meg.
Så er det også slik jo sterkere noe skinner, desto mørkere blir bakgrunnen. Kontrastene blir større til lengre de kommer fra hverandre. Slik er det gjerne med de gode dagene også. Savn og sorg over tap er også med. Lys og mørke. Glede og smerte.
Jeg så julefilmen "Gutten som ble julenissen" for noen dager siden. I filmen mister gutten faren sin. Han spør en sannhetsalv, som ikke kan annet enn å fortelle sannheten: "Vil smerten ta slutt?" "Nei," svarer alven. Da sier noen til henne; "kan du ikke lyve for en gangs skyld!" "Smerten vil ikke ta slutt," svarer hun tilbake, "men du vil lære deg å leve med det, og det vil gjøre deg sterkere."
Jeg tror vi alle har noe i livet vi må lære å leve med av savn, sorg og smerte... Det er så mange ulike ting som setter spor i oss. Men vi har også noen valg vi kan ta i forhold til hva vi vil skal få fylle oss og prege oss mest. Jeg velger gleden fremfor smerten. Noen ganger går det lett. Andre ganger er det et både tungt og krevende arbeid, og noen ganger går det rett og slett ikke. Men en viktig ting som jeg har erfart når det absolutt ikke går, er at det også går over.
Det er likevel èn bestemt ting jeg ikke kan klare meg uten, som jeg trenger i både gledene og sorgene, i lykke og savn, i medvind og motvind, - og det er vissheten om at jeg er i Herrens hender. Hos ham kan jeg både gråte og le, og i Ham har jeg fred i all uro.