Å si om noen, eller noe at det er stygt, er alt annet en naturlig for meg. Det er noe jeg vegrer meg veldig for både å tenke, mene og si. Det ligger i beinmargen min at det er noe vakkert i alt og alle, men jeg sliter veldig med å finne noe vakkert ved denne skapningen her:
Om kveldene går jeg rundt i hagen med krummet rygg, stirrende blikk og saksen i hånden, og leter etter disse slimete, ekle krypene. Det er ingen ting, - absolutt ingen ting ved dem jeg synes er tiltrekkende eller vakkert. De er bare stygge.
Jeg har forsøkt å leve opp til min egen filosofi om at det er noe vakkert og godt ved alt som er til, og det er kanskje det med disse også. Jeg evner bare ikke å finne det. De ødelegger det jeg er glad i. Bryter ned det jeg har bygget opp. Dermed er de dømt til å være stygge uansett hvordan de ser ut.
Dersom de derimot gjorde godt mot hagen min, - hva da? Dersom brunsnegleslim hadde virket som en ekstra god næring på plantene, eller om de fjernet lus og annet uttøy? Ville jeg da - på grunn av at de gjorde noe godt - også synes de var vakre?
Jeg vet at jeg påvirkes av hva som blir sagt om andre mennesker. Deres skjønnet forsterkes eller blekner etter hvordan andre omtaler dem. Om jeg vil eller ikke, klarer jeg ikke å være immun mot andres fortolkninger av en person. Vi må tenke over at vi i måten vi omtaler andre på, er med på å gjøre dem stygge eller vakre for våre omgivelser.
Men om brunsneglene ville fremstått som vakre om de gjorde godt, det vil jeg aldri få svar på. De er bare stygge. Ferdig reflektert!!