På en tur forleden, møtte jeg på denne trappen. På toppen stod det tre menn, en eldre kar, og to i førtiårene. Den ene av dem var kraftig overvektig. Jeg stod et lite stykke unna mens jeg ventet på at de skulle komme seg ned. Det ble et fascinerende skue. Den store karen brukte først lang tid på toppen før han var klar til å våge seg på nedstigningen. Den eldste gikk først ned. Så var det mister Diger, mens tredjemann stod igjen oppe.
Det gikk svært sakte nedover. Begge føtter på øverste trinn. Pause. Neste trinn. Pause. Så ett til. Pause. De to andre sa ikke stort, men innimellom hørte jeg rolige, vennlige og oppmuntrende kommentarer som: Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du....
Til sist var han nede, og det var tydelig å se at han hadde gjennomført en stor bragd. Jeg hadde stått et stykke til siden for å ikke stresse dem, men nå da han var nede, gikk han inn mot fjellveggen for å slippe meg forbi, - og sikkert også for å få seg en liten pause. Jeg var så full av beundring at jeg bare måtte kommentere det. "Jeg synes det var skikkelig imponerende å se at du klarte dette," sa jeg til ham. "At du våget deg ned!"
Da kikket han på meg, og hele ansiktet eksploderte i et stort og hjertevarmt smil. "Takk for at du sa det," svarte han tilbake. Vi utvekslet noen gode ord til hverandre mens han pustet ut. "Du har dine utfordringer, og jeg mine," sa jeg til sist, "og for hvert trinn vi tar, vinner vi en liten seier."
Det tok ikke meg mange sekundene å komme opp den trappen, men det er andre stiger i livet mitt som er både skremmende og utfordrende. Ja, - som til tider virker helt uoverkommelige. Men så er jeg også så heldig at jeg har en heiagjeng både foran og bak. Noen som sier: "Nå står du trygt. Ta en fot om gangen. Vi har god tid. Dette klarer du."
Og så går jeg. Skjelvende og redd til tider. Ett trinn om gangen. Innimellom finner jeg fast grunn under føttene og får puste ut litt. Så kommer det en ny stige. Livets uforutsigbare krongleveg. Men sammen med heiagjengen min, og sammen med Ham som tar meg ved hånden og leder der stien er tåkelagt og uklar, og som bærer når egne krefter svikter, - er jeg TRYGG.