8. Desember – Dirigenten

Tell dine velsignelser: Dirigenten

Vi har alle mennesker i våre liv som har vært med på å forme oss til dem vi er i dag. I dagens stykke vil jeg skrive om tre som har betydd noe spesielt for meg.

Den første jeg vil nevne, er dirigenten i Alversund Kammerkor: Odd Leif Mjøs. Jeg har flere ganger fått gleden av å være med på å fremføre store verk som Juleoriatoriet av Bach og Händels Messias. Sommerkonserter, julekonserter, allsang, kirkesang og litt forskjellig annet har det også blitt. Selv om jeg i løpet av årene har vært litt av og på som medlem, har alle opplevelsene med koret satt sitt spor.

Når vi får utdelt sanghefter til et nytt storverk, kan det ta motet av den beste sangeren. Fremfor oss har vi side opp og side ned med krevende noter som skal øves inn. Da er det lett å bli litt mismodig, og tenke at dette blir alt for krevende. Men så gjør Odd Leif denne genistreken, at han plukker alt fra hverandre og deler det opp i småbiter. Vi klarer ikke hele verket på èn øving. Vi klarer ikke en hel sang engang, men vi klarer å komme oss gjennom noen takter. Sånn noenlunde i alle fall. Neste gang klarer vi disse taktene litt bedre, i tillegg til noen til. Og slik bygger han oss opp. Bit for bit. Terper og driller.

Han demonstrere for oss ikke bare med stemmen, men med hele seg både hva og hvordan. Snart er han på gulvet og lar armene sveve i store, langsomme buer gjennom rommet, eller han flyr langs stolradene og viser hvordan vi skal seile inn i, gjennom og ut av en strofe. I neste øyeblikk er han på flygelkrakken, og lar tonene vise veg.

Og alltid med et smil! Om bassene henger etter, stanser han opp, gang etter gang etter gang etter gang, og oppmuntrer og viser frem takten med smil og gode ord. Om vi i soprangruppen blir litt for høyrøstet, hysjer han bare varlig på oss. Om altene kommer litt for mye i bakgrunnen, henter han dem frem igjen, og om tenorene ikke finner de riktige tonene, spiller og synger han med dem til de får festet seg.

På en skala fra 0 - 10, der 0 er helt elendig og 10 er det beste som er mulig å få til, ligger nivået på koret vårt rundt en sekser. Litt over snittet vil jeg våge å påstå. Men det Odd Leif får til, er å heve oss over det vi egentlig er i stand til, slik at vi havner på en syver, og kanskje også helt opp mot en åtter. I alle fall får han oss til å sitte igjen med den følelsen. Kanskje publikum opplever det annerledes, men den opplevelsen han gir oss, er at vi har fått til noe stort, at vi er dyktige, at vi har mestret, og at han er både stolt av oss, og fornøyd med oss. Selv om jeg er voksen, er følelsen av å lykkes, og av å mestre, noe som fyller meg med stor glede.

Når Odd Leif tar oss med på en slik reise, så vet han noe som vi andre ikke vet. Han kjenner hele verket. Ikke bare korstemmene, men hele partituret hvor både orkester og solister er med. Takt for takt jobber han med å flette oss inn i den store helheten, og til slutt er vi ved målet alle sammen. Orkesteret stemmer sine strenger, solister og kor varmer opp. Spenningen, forventningen og gleden som fyller oss i de små sekundene fra Odd Leif løfter armene sine, og lar dem hvile et øyeblikk i utstrakt stilling, før første takt signaliseres - er vidunderlig.

Odd Leif er den som fører oss frem, driver oss og løfter oss. Uten ham, er vi ingen ting. Men han er heller ingen ting uten oss! På samme tid som han gjør oss dyktige og store, er det også vi som gjør ham stor. Det er vi som er hans verk. Vi er i et samspill hvor den ene ikke kan skilles fra den andre.

Over til min neste dirigent. Det er psykologen min Cathrine. Hun gjør mye av det samme med det indre i meg som Odd Leif gjør med musikken. Med sin kompetanse og sine mange års erfaringer, har hun et øvet blikk som helt fra første stund jeg var hos henne, hadde oversikt over store deler av partituret. Selv om dette er levende musikk, hvor alt ikke er fastsatt, så er det en rytme, og noen grunntoner som ligger i bunnen.

Noen ganger er jeg som et lite barn som ivrig vil vise hvor flink jeg er til å spille. Jeg kan det så godt at jeg haster i veg i et tempo som kan ta pusten fra enhver. Da får hun meg til å stanse og lytte, og så prøve igjen. Litt langsommere. Da hører jeg selv hvor mye mer harmonisk det blir, og hver enkelt tonene får tid til å komme frem slik de var ment.

Andre ganger har jeg glemt hele melodien. Jeg kunne den jo så godt, og så har den blitt helt borte fra meg. Alt jeg har lært har bare forsvunnet i et tåkehav. "Skal jeg nynne litt for deg," spør hun da gjerne litt forsiktig. Selv om jeg ikke har tro på at jeg kan finne melodien igjen, svarer jeg ja. Så nynner hun litt på de første tonene. Så litt til. Gir meg tid. Venter litt, og nynner igjen. Dermed så åpner det seg igjen. Melodien bølger gjennom meg. Først sammen med henne, og så er jeg klar til å overta den igjen. Den var ikke så langt borte fra meg som jeg trodde.

Hun har lært meg takknemlig mye om livets musikkstykke. Hvor vakkert og sart det kan være, også når tonene går i moll.

Den siste jeg vil ta med er presten Jan Bygstad. Jeg fikk gleden av å bli kjent med ham tidlig i tyveårene, og har siden da fått være med på en del av bibeltimene og gudstjenestene han har hatt. I de senere årene har det blitt mest via nettet.

Når han dirigerer er jeg publikum. Orkesteret hans består av Guds ord, grunnskriftene og historisk bakgrunnskunnskap. Å få lytte til hvordan han belyser ordet med ordet, hvordan han fletter sammen det nye og det gamle testamentet, evangeliene, salmene, Mosebøkene, profetene og brevene, ja, - det er som å få lytte til et mesterverk. Det har blitt ufattelig mange verk i løpet av årene, men i hvert eneste ett, er det ett tema som går igjen. Når jeg setter meg ned for å lytte, vet jeg før han starter, at på ett eller annet sted vil disse strofene komme med, - og de kommer alltid. Og det er budskapet om at frelsen er i Jesus Kristus, og bare i ham. I hans frelsesverk er vegen åpnet for oss inn til Gud rike. I ham, og ingen andre steder. Og det er NOK. Det han har gjort er NOK for alle. For meg og for deg.

Når disse tonene kommer, da gir de en ekstra gjenklang hos meg. Tenk at det virkelig er nok! Da er det håp for meg også. Da kan jeg med visshet få kalle meg et Guds barn, for det har ikke noe med meg å gjøre. Alt handler om Jesus! Jeg er bare mottaker. Den som får.

Selv om jeg her har nevnt tre navn, representerer de samtidig mange andre. Likevel har disse tre en særstilling hos meg, og jeg kjenner meg rikt velsignet av deres tålmodige, trygge og taktfaste dirigering inn i mitt liv.

Så er det en dirigent til, som overgår dem alle sammen, og det er Herren selv. Han som har oversikten over HELE partituret! Han fører inn i både dur og moll. Lyse, lette fløytetoner, etterfølges av paukers drønn. Stakkato og legato. Pianissimo og Forte. Jubeltoner og sørgemarsjer. Alt sammen er med. Når han får komme med dirigentstaven og ta ledelsen, da blir det rett uansett. Uansett.

Du er velkommen til å følge meg på fb gruppen min som du finner her: Bondekone | Faceboo