2.Desember – Smil og Latter

Tell dine velsignelser: SMIL og LATTER

I dag har jeg gått og fundert på denne underlige lille tingen, og den kraften som er i det, nemlig Smilet og Latteren. Dette vil jeg påstå er kroppens egne lykkepiller. Kroppen har en tendens til å være der vi selv er, noe som betyr at disse pillene også alltid er tilgjengelige.  Jeg har ikke kunnskap nok til å kunne forklare det som skjer i kroppen vår når vi smiler og ler, men AT det skjer noe godt, tror jeg vi alle kan si oss enige i – grunnet erfaring.

Både når jeg får et smil, og når jeg gir ifra meg et smil, skjer det noe mellom meg og den andre. Om det er mellom meg og en venn, en jeg går forbi, bussjåføren, ekspeditrisen, et barn, en ungdom, en voksen, en eldre… Ja hvem det enn er, og hvor det enn er, så er det stjernestøv av små velsignelser inn i livet mitt.

Havet er stedet som alltid lokker frem smilet hos meg!

Jeg har også fått erfare at å smile, selv om det ikke er til noen, eller av noe, - bare smile for å smile, - er noe som påvirker meg. Det går inn og gjør noe i meg som jeg ikke har kontroll over selv. Det skaper et glimt av lys og håp. Ja, det kan høres helt tåpelig ut, men jeg har noen ganger, - når det ikke har vært mulig å klare å smile selv, - gått med en blyant i munnen. Når jeg biter over den, da drar munnvikene seg oppover enten jeg vil det eller ikke, og så skjer det som da bare må skje.

Å få le sammen med noen, er både sterkt, og befriende. Da er det noen gode hormoner som blir frigjort rundt i kroppen, og vi fylles av en naturlig rus. Dette er noe som skjer både fordi vi opplever noe som det er verdt å le av, og fordi vi faktisk ler.

Nå skal jeg si deg noe lurt. Selv om det første momentet ikke er til stede, betyr ikke det at det andre må utebli. En gang mannen min var borte og jeg skulle ta fjøsstellet, var jeg så langt nede at jeg visste ikke hvordan jeg skulle finne styrke til å komme meg på føttene en gang, men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte. Jeg husker at jeg tenkte: Hvor i all verden skal jeg hente kreftene fra. Svaret kom flyvende inn i hodet mitt: Le litt! Bare le litt!

Og jeg lo. Det var en både kunstig og rar latter, og hadde jeg hatt tilskuere da, ville de trodd jeg var riv ruskende gal. Men jeg lo, - og jeg kom meg på beina. Også mens jeg melket kyrne lo jeg litt innimellom, og for hver gang ble ryggen litt rettere, og skrittene litt fastere.

Smilet og latteren, det er det mest naturlige vi bruker når vi er glade. Heldigvis har jeg mange i livet mitt som jeg kan smile til, og mye jeg også kan smile av. Og så vet jeg at dette også er nyttige redskaper i verktøykassen min når dagene går litt i stykker.

Også dette vil jeg takke min skaper for. Han som vet alt, vet også hvilke vansker som venter oss. Tenk at han har formet oss så kunstferdig at det finnes krefter inni oss som kan løfte oss opp slik at vi også skal makte å komme oss gjennom de vanskeligste dagene.

Så har jeg også fått den erfaringen at livet med Gud er Godt. I det har jeg en ustoppelig kilde til å lokke frem gleden med. De velsignelser han fører inn i livet mitt, «fyller min munn med latter, og min tunge med jubel.»

Salme 126:2

Da fyltes vår munn med latter, vår tunge med jubel. Da sa de blant folkene: «Stort er det som Herren har gjort mot dem.»

Ja, i dag teller jeg disse to velsignelsene: Smilet og latteren, og i dag fryder jeg meg ekstra over at de får komme av seg selv. Uten å være påtvunget. Dagens gleder har lokket dem frem mange ganger. Jeg håper du også har en slik dag i dag at smilet og latterens velsignelser får fylle deg.