Vakre barn har det best!!

Er dette en påstand eller er det fakta? Vel, - akkurat det skal jeg ikke diskutere her. Jeg vil i stedet komme med noen refleksjoner rundt egne erfaringer som handler om det å ikke være det vakre barnet, og hvordan det oppleves.

Når jeg nå ser meg selv i speilet, ser jeg et ganske alminnelig ansikt. Ikke vakkert, men heller ikke stygt. Nesen er litt for stor. Tennene er ikke lenger helt hvite. Selv ikke Colgate Whitning klarer å sørge for det. Stadig dukker det opp noen små kviser og hår som må pilles bort. Likevel er jeg fornøyd. Jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Slik har det ikke alltid vært. Som liten følte jeg meg stygg. Når jeg nå ser på bilder av meg selv som barn, ser jeg at jeg også da var helt normal. Ikke den sorten som blir plukket ut til modell, men absolutt helt ok. Så hvorfor trodde jeg at jeg var stygg?

Kanskje det vil være ulike måter å forklare det på, men jeg tror at det ene svaret handler om hvordan de voksne møtte meg. Eller kanskje rettere sagt; hvordan de IKKE møtte meg.

Bestevenninnen min var svært vakker, med dukkeansikt og englehår. Hun var det nydeligste barnet en kan tenke seg. HUN sa aldri noe til meg om at hun ikke syntes jeg var pen. Likevel var jeg - fra jeg var ganske liten - veldig klar over at hun var den pene og jeg den stygge. Hvorfor?? Jo fordi HUN var den som ble SETT og SNAKKET TIL av de voksne!! Fra vi var så små at vi satt i sandkassen og bygde slott, var det hennes byggverk som ble kommentert av mødrene som var til stede. Selv om mitt var både større og mer fantasifullt utformet. Stod vi i gaten og hoppet tau, kunne hun få skryt over å være så flink til å hoppe så mye, - selv om jeg hoppet mer enn henne. Men det visste de ikke, for de hadde ikke tid til å se på når det var min tur.

Da vi var så store at vi fikk gå på butikken alene, med femkroningen i lommen for å kjøpe lørdagsgodt, var det hun som ble hjulpet, - uoppfordret - av smilende butikkansatte, som også alltid hadde noen gode kommentarer til henne. Jeg fikk hjelp jeg også. Dersom jeg spurte.

1.klassebilde av meg.
1.klassebilde av meg.

De voksne var ikke stygge mot meg. På ingen måte! De var bare så veldig mye mer hyggelige og oppmerksomme mot min vakre venninne. De trengte ikke å si noe til meg for at jeg skulle forstå at jeg ikke var så vakker, - og dermed heller ikke fortjente den samme oppmerksomheten. Jeg forstod det godt likevel. Jeg visste at plassen min var å holde meg litt på avstand, å stå i skyggen.

Har tidene forandret seg? Jeg tror dessverre ikke det. Selv har jeg to døtre som fikk mye oppmerksomhet for sin skjønnhet som små. Den ene var ikke mer en tre år en gang vi var på butikken, og hun forundret sa til meg etter at vi hadde handlet: "Damen sa ikke at jeg var pen mamma!" Hun var så vant til å få kommentarer at hun reagerte når hun IKKE fikk det!

Og det er ikke lenge siden en venninne fortalte at hennes fire år gamle sønn hadde sagt følgende til henne: "Jeg har ikke lyst til å være tykk lenger mamma." Hun spurte ham om det var noen som hadde sagt til ham at han var tykk. "Det er bare hjertet mitt som sier det til meg selv," hadde han da svart. Er det også her et taust språk den vesle gutten har fanget opp??

Kjære medvoksne - det er på tide vi går på skjønnhetsjakt hos de stygge barna. Og med stygge barn så mener jeg faktisk de som er helt alminnelige og normale! De vakre barna skal få fortsette å skinne. Jeg unner dem det. Men vi voksne må lære oss til å se de andre barna også, - og helst være så bevisst at vi ser dem FØRST. At han med de utstående ørene får det FØRSTE smilet. At hun med dobbelthake og fregner får de FØRSTE vennlige ordene.

Mer en noen gang før, trenger barna i dag å få vite at det IKKE er den ytre skjønnheten som er målet for hvor godt de skal bli likt. At iallefall vi som er voksne ser dem og de skjønnhetene de har som mennesker.

Følg Bondekonen på facebook her 🙂