Tag Archives: Henriette og Henrik

Endelig en fridag hjemme!! De siste onsdagene har gått med til studentine ;), men i dag har jeg fått hatt hjemmedagen min. Mye forfallent, superkjedelig, samvittighetstyngende dataarbeid er unnagjort, og jeg kan se litt lysere på tilværelsen. Jeg elsker å skrive, men jeg kan ikke fordra alt sånn pø som må gjøres på pc'en ellers. Men nå er det altså gjort!!pc

(Jeg googlet på "How to kill a computer," og da kom dette bildet opp - funnet her. )

Julegavene er også pakket inn, så nå blir det vanskeligere å gå på oppdagelsesferdi i skapene. Nå har jeg en liten, ledig stund til å konsentrere meg om det som skjer i Henriettes verden.

_______________________

Henriette og Lise satt med hver sin kopp kakao ved bestemors kjøkkenbord. Lise hadde snakket alene med bestemor i over en time. Henriette var sikker på at bestemor ville kunne hjelpe Lise på den aller beste måten. Det var slikt hun var flink til: å gi akkurat den rette hjelpen til akkurat rett tid. Da Henriette kom inn til dem igjen kunne hun se røde ringer rundt to par øyne, men hun sa ingen ting. Det var ikke hennes sak. Lise fikk fortelle selv det hun ville når det måtte passe. Bestemor smilte varmt til dem begge.

Etterpå så de over samfunnsfagprøven sammen en times tid før det var på tide å komme seg hjem. "Du sier vel ikke noe?" spurte Lise mens hun tok på seg yttertøyet. "Så klart ikke," beroliget Henriette.  "Jeg skal bli med deg," sa bestemor bestemt til Lise og tok på seg både vinterkåpe og hatt. Henriette kunne ikke annet enn å snu seg og se etter dem etter at de hadde skilt lag ved porten. Bestemor var ikke stort høyere enn Lise, men hun gikk med rak rygg og faste skritt. Hun smilte etter dem mens hun sa halvhøyt for seg selv: "Det går bra Lise. Du skal nok få se at alt sammen skal gå bra."

.....................................

Da Henriette kom til skolen dagen etter, stod Lise ved porten og ventet på henne. Resten av gjengen stod også der. "Hei," sa hun og smilte mot henne. "Hei," svarte Henriette og smilte tilbake. "Lise har fortalt oss om bilde," sa en av de andre jentene, "og at du ikke ble sint." "Unnskyld for at vi har vært så stygge med deg," sa en tredje. Henriette så fra den ene til den andre. Hun kjente seg både brydd og glad. "Det går fint," svarte hun dem. 

Det ringte inn, og de gikk alle mot døren. Lise holdt Henriette litt tilbake. "Takk for at jeg fikk låne bestemoren din," hvisket hun mot henne. "Pappa har sagt ja til å ta imot hjelp. Kanskje det vil gå bra nå." To glade øyne strålte mot henne. Henriette var glad. Ikke bare for seg selv, men for Lise også. 

...................................

"Jonas har en skikkelig overraskelse til dere i dag," sa Frank strålende da alle elevene hadde satt seg ned. Jonas stod ved siden av og smilte fra øre til øre. "Klem i veg Jonas, ordet er ditt." 

"Det gjelder utflukten vår," sa Jonas. Bestefar arbeider som helikopterinstruktør, og han har sagt at dere kan få komme og prøve helikoptersimulatoren. Hele besetningen skal på et kurs mandag i neste uke, og dermed blir simulatoren ledig hele den dagen." "Hva er det?" ropte Daniel. "Det er et slags kunstig helikopter som står på store bein inne i et rom. Når en øvelsesflyr, ser en landskapet en flyr over på store skjermer. En kan da øve seg på å lette og lande, fly i storm, ut til en plattform, under broer og mye mer. Vi får sitte ved spakene og prøve å fly selv. Det er kjempekult."he1

Bildet er hentet fra denne siden.

Det ble vill jubel. Ingen tvil om at dette var noe alle ville være med på. 

"Det er ett lite problem," sa Frank for å jekke dem ned litt. "Og det er at bare tre kan være med inn i simulatoren om gangen, og det er ikke så mye for de andre å gjøre på der inne imens. Det er et stort friområde ved siden av hvor det blant annet er en lang bakke. Vi kan ta med oss ski og akebrett og kose oss der mens vi venter. Hva tenker dere om det?" 

Ikke alle var like begeistret over tanken på å måtte være ute så lenge, men det fikk heller stå sin prøve når de fikk et slikt tilbud i fanget. Det ble et enstemmig JA fra alle sammen. 

...............................

Det ble vanskelig å konsentrere seg om Per Sivles dikt etter dette. Det tok sin tid før guttene klarte å skru tankene bort fra den ventende flyvningen, men omsider var de i gang igjen. Ikke at de hadde det så travelt. Det meste var i boks. Alex, som var et lite piano-vidunder-barn hadde laget melodi til Henriettes vakre dikt. Sivert spilte kornett i skolekorpset og skulle spille en liten overstemme til. Henriette og Henrik skulle synge sammen. Henriette var ikke særlig begeistret for det siste. Hun mente Henrik klarte seg best alene, men hun fikk ikke slippe. Og med god grunn. Hun hadde en klokkeklar, lys og lett stemme som gav liv til ordene.

De tre guttene hadde blitt  overbegeistret da de hørte hvor vakkert hun sang, men i sin klokskap hadde de vært forsiktige med å overlesse henne med kommentarer. De forstod at den sarte jenta ikke ville tåle for mye lys og varme på en gang, men de hadde lagt en plan. En plan som hun ikke visste om....

_________________________

Dagens krise:

Jeg fant en mobiltelefon jeg hadde liggende som jeg skulle sende i posten til søsteren min. Hun hadde knust sin egne, og siden jeg hadde en liggende som var nesten ny (brukt bare tre måneder før den forsvant, og dukket opp igjen en god stund etter at ny var kjøpt....) tenkte jeg hun kunne få den.

Mobilen ble godt surret rundt i bobleplast og lagt i en liten, fargeglad skoeske. På posten fikk jeg bred, gjennomsiktig tape til å ha rundt slik at lokket ikke skulle kunne gå av. Jeg fikk også ett hvitt ark til å skrive nav og avsender på. Jeg tok eske og ark med meg litt til sides, fylte ut med navn og adresse, og gikk tilbake for å få arket tapet på og pakken sendt. Det var dannet seg en liten kø foran disken, så siden jeg allerede hadde betalt porto, tilbudet ekspeditøren seg å ta imot pakken og ordne resten for meg. "Da må jeg være helt sikker på at du gjør det," sa jeg til ham. "Ja, det kan du være," svarte han med et smil og tok imot både eske og ark.

I dag ringte søsteren min og lurte på hvorfor hun hadde fått et hvitt ark i posten, - der det eneste som stod var hennes nav og adresse, og mitt navn som avsender, med frimerker på til 65kroner.....

Å hjelpe meg!

Innom posten i kveld for å undersøke. Må si jeg fryktet at esken var kommet med blant all juleposten og sendt av sted, men heldigvis var et en lur sjel som hadde lagt den til sides. Nytt ark og ny utfylling av navn og adresse, - og denne gangen gikk jeg ikke derfra før alt var ordnet. Og jeg slapp å betale porto på nytt. p1

Du får RINGE til meg, kjære søster, etter at du har fått pakken din, - for nå regner jeg med at den må komme vel fram til deg 🙂

_______________________

Kvelds-nam!

Jeg skal lage til noe saltmat å ha med på korøving til helgen. Da blir det full rulle tre dager til endes for å få alt til å sitte som det skal før den store Messias konserten på søndag. I kveld testet jeg ut noe jeg tenkte jeg kunne lage til og ha med meg:

  1. Halvstekte baguetter ble holet ut i midten ved at jeg skar med en kniv langs sidene og vippet opp "innmaten."

b4

2. Til disse fire baguettene vispet jeg sammen 2 egg, 2 ss Cottage Cheese og 2 ss melk.

b23. Litt løk og skinke skåret i biter ble lagt oppi baguettene først. b3

4. Så fylte jeg på med eggeblandingen og hadde litt revet ost på toppen. Inn i stekeovnen i 12 minutt på 220 grader.

b1

Enkelt og veldig godt!

_______________________

Miriam glimret til med en av sine mange gode kommentarer i dag:

"Jeg lurer på om jeg hadde blitt venn med meg selv dersom jeg hadde møtt meg selv som meg selv!" Joda, - det er mye en kan lure på her i livet. Det er bare å komme på det!

_______________________

Kvelden ble avsluttet med vakre toner fra Andrè Rieus julekonsert i Maastricht. Olav lurte på om vi klarer å holde dette nivået med koret vårt. "Du får komme og høre selv," var svaret han fikk. a1

Ta deg gjerne tid til å lytte litt her til en av verdens vakreste fremføringer av julesang og musikk.

Bondekonens facebookgruppe finner du her 🙂

I dag er det min dag, men noe særlig feiring har det ikke blitt. Har hatt mer enn nok med å holde de rampete tvillingene Snotte-Snufs og Hosti-Hark i sjakk. Våget ikke å ta dem med meg ut - i frykt for hva de kunne finne på da, - så jeg har holdt meg innendørs og brukt dagen til HUSARBEID!! Vel - det må jo gjøres det også en eller annen gang. Noen ting har den fordelen at dersom du venter for lenge, så blir det for sent. Dessverre er det ikke slik med skittentøy og hybelkaniner.

I dag har vært "Tusen tanker inni hodet" dagen. Noen ganger kan jeg rett og slett bli litt sprø av meg selv. Hodet føles nesten som en trykkoker. Ikke bra! Neste gang jeg skal ha en slik ryddedag skal jeg anskaffe meg en lydbok først! Det er kveld, og jeg har ikke tid til å skrive så mye. Tenkte bare jeg ville ha med et lite stykke til om Henriette og Henrik.

....................................

Da klassen diskuterte den videre handlingen i går, var det en som kom med et artig forslag: "Kan ikke alle sammen bli så slemme mot Henriette at hun må flytte igjen, - og så flytter hun hit og begynner i klassen vår. Så kommer vi inn i fortellingen og tar fint imot henne?" Jeg synes dette var et glimrende forslag. Men, - det blir litt mye styr å få henne til å flytte igjen, - og dessuten har jeg bare 13 dager igjen til å skrive på. Vi får nok holde henne der hun er og se hva vi kan få til med det.

"Hva skjer når hun kommer inn til klassen sin?" spurte Mari. "Hva vil du skal skje?" spurte jeg. "Kan hun ikke fortelle alt sammen til hele klassen? Og så blir hun kjempepopulær?" "Ja....," nølte jeg. "Tør hun det da? Hun er jo litt nervøs og engstelig av seg, og særlig redd for å måtte si så mye." "Men guttene kan hjelpe henne!" foreslo Thea.  "Ja, kanskje det," sa jeg. "Kanskje det rett og slett ikke hadde vært så dumt...."

___________________________

Adventssamlingen var nesten ferdig da de kom til klasserommet. Både læreren og elevene så på de fire som forsøkte å liste seg inn døren. "Fire stykk kan umulig forsove seg på samme dag." sa Gerd, men med et lite smil på lur. "Vi tar en prat etterpå vi." Den siste julesangen ble sunget, og så var det tid for gruppearbeid. Gerd fulgte med kvartetten inn på grupperommet. 

"Hva skjer," sa hun å så fra den ene til den andre. Guttene så på Henriette, men Henriette plantet blikket i gulvet. "Jeg forstår at det er ett eller annet," sa Gerd til dem, "og dersom det er noe jeg burde vite om, så håper jeg dere kan si det nå." Guttene vekslet blikk. 

"Noen har delt et bilde som viser Henriette på veg inn i en politibil," sa Sivert. Han fisket opp mobilen fra lomma og viste bilde til Gerd. "Og hva mer," sa Gerd etter å ha sett bilde. "De tror hun har gjort noe galt," sa Alex, "men det har hun ikke." "Vil du fortelle hva som skjedde," spurte Gerd henvendt mot Henriette. Guttene smilte oppmuntrende til henne. 

"Det begynte å brenne hjemme hos bestemor," forklarte Henriette, og så kom hele historien en gang til. Da hun var ferdig stod Gerd en lang stund å så tankefullt opp i taket. "Hmmm," sa hun og sukket. "Vi arbeider nå med å tolke ett dikt," sa hun til dem. "Og på samme måte som ord kan tolkes på forskjellige måter, så kan også bilder tolkes ulikt. Er det greitt for deg at jeg snakker med klassen om dette?" Hun så på Henriette igjen. "Du trenger ikke være redd for at det skal bli dumt for deg. Jeg skal passe på hva jeg sier."  Henriette var usikker. Hva ville de andre si? Ville de tro at hun var en sladrehank? Ville jentegjengen bli enda mer sur på henne? Ville det ikke være best å bare glemme alt sammen?

"Ja, du kan si det!" sa plutselig Henrik bestemt. "Ikke sant Henriette?" "Ok," sa hun overrumplet. Det kom så brått at hun fikk ikke tenkt seg om før hun hadde svart. Så var det gjort. Så var det ute av kontroll. Så fikk det bære eller briste..... 

Det var godt å få arbeide med diktet etterpå, få flykte inn til de vakre, syngende ordene. De hadde laget tankekart til mange av ordene og kommet til at de ville lage noe som handlet om en fugl. Den hadde kommet på papiret fra ordet "Julenek." Henriette hadde lekt med ordene i flere dager nå, og et vers hadde formet seg inni henne. Et refreng kanskje....

"Jeg har noe vi kanskje kan bruke til en sang," sa hun spent og så på dem. "Har du det med deg?" spurte Alex. "Nei, men jeg kan skrive det ned nå." Henriette svingte pc'en mot seg og skrev mens guttene kikket nysgjerrig over skuldrene hennes:fly2

"Supert," utbrøt Henrik da hun var ferdig. "Du har jo fått med deg skikkelig mange av ordene vi har skrevet ned. Hva skulle vi ha gjort uten deg på gruppen! Vi hadde vært helt lost!" Alex og Sivert kom med flere anerkjennende ord.  

Henriette ble varm og glad. Hun hadde gitt dem en bit av seg selv, og de hadde tatt imot henne. Det var seg selv hun hadde fanget i dette verset. Så de det? Hun håpet at de ikke gjorde det. At det bare kunne være ord for dem. Ord de kunne glede seg over. For henne var det noe mer. For henne var det lengsel, drømmer, håp... Og kanskje, - kanskje var hun på veg til dette "bedre stedet"  nå. Kanskje...

Hun så på guttene og smilte tilbake til dem. 

_______________________________

Møtet med klassen får vente til i morgen....

Ta gjerne en titt på Bondekonens facebookside her 🙂

Det er 2. søndag i advent. En dag som skulle vært fylt med lys, fred, glede, forventninger... I stedet våknet vi til nyheten om at Lune Huler har brent ned i natt. På fredag ble stedet godkjent av UDI til å ta imot ca 40 mindreårige flyktninger fra Syria. Mindre enn to døgn etter er det bare en askehaug igjen.

Dette er bare, bare trist!

Jeg får lyst til å skrive en hel avhandling om hvor grusomt dette er og hva vi kan gjøre for å hindre slikt i å skje igjen. Men jeg tror ikke jeg har så mye annet å bidra med enn ting som allerede er sagt eller skrevet. Det er over alt i nyhetsbildet i dag. Jeg vil bare minne oss alle på at vi har et ansvar i forhold til å luke ut våre egne råtne epler før vi bekymrer oss for flekker på de vi importerer!

...........................................

Hr. Influ Ensa har tatt bolig i Olav. Det er nå snart tre uker siden han flyttet inn, og det ser ikke ut til at han har tenkt å dra med det samme. Han har også tatt med seg tvillingene sine Snotte-Snufs og Hosti-Hark. Kona hans, fru Sår Hals, har gjestet meg, men hun kom heldigvis bare på en lynvisitt. Det har derfor ikke blitt så mange sprell med oss denne helgen. Vi har bare puslet på med slikt som vi kan klare her hjemme.

Jentene har forsøkt seg som sovende barnevakter for første gang. Vel, - ikke bare sovende da. De dro klokka fem i går og skal hentes nå om en liten stund, - ett døgn senere. Tenker både store og små har kost seg sammen.

Det kjennes godt å få ha noen timer for seg selv. Og jeg har tenkt mye på Henrik og Henriette. Hvordan skal det gå med dem videre? Som lærer lar jeg aldri elevene velge grupper selv. Aldri. Det er så veldig sårt å være den som ikke blir valgt. Jeg kjenner elevene mine. Jeg vet hvem de ØNSKER å være sammen med. Jeg vet hvem de KAN arbeide sammen med, og jeg vet hvem det bare vil bli tøys og tull med om de får være sammen. Ut fra dette bestemmer jeg gruppene. Noen ganger tar jeg hensyn til deres ønsker, andre ganger ikke. Og uansett hva jeg gjør, vet de at det ikke er lov å klage høyt. De får lov til å komme med ønsker noen ganger, og de kan klage til meg under fire øyne om det skulle være nødvendig.

uteBildet har jeg funnet her.

Men det er ikke alle som gjør det slik. Det er mye sårhet på skolene våre for elever som ikke blir valgt, og for elever som får høre: "Dere kan få ham," når fotballag skal velges og klassens klossmajor står igjen. Det er vi som er voksne som må ta ansvar for at dette ikke skal skje, både ved å være de som velger, og ved å bevisstgjøre og ansvarliggjøre elevene når de selv skal ta dette valget.

Men nå har det altså skjedd med Henriette. Hun sitter ensom og forlatt tilbake på stolen sin og fikler med skolissene sine. Det er bare èn ting som er verre enn å ikke bli valgt, og det er å bli "reddet" av læreren! Jeg kan ikke la det skje!

___________________________________

Henrik står sammen med Alex og Sivert. De tre bestisene gir hverandre en High-five. Endelig skal de få være sammen de tre! Ikke at de ikke pleier å være det. De gjør stort sett det meste sammen både i friminuttene og på fritiden. Men nå skal de altså få være sammen i timene også. Konge!

Plutselig ser Henrik at Henriette sitter alene på stolen sin. Foroverbøyd. Inni seg hører han lyden av den klingende latteren hennes. "Vi tar med oss den nye jenta," sier han til de to andre. "Hva! Er du gal," hvisker Alex. "Hun er ok," svarer Henrik, men kjenner seg ikke helt sikker. "Nå skal vi endelig få være sammen, og så skal vi ha med oss en innpåsliten jentunge. Nei takk!" hveser Sivert. Henrik kunne kjenne morens blikk i nakken, og ordene runget inni hodet hans: "Da er det din skyd. Din skyld. Din..." Henrik ser bort på Henriette igjen. Hun har satt seg opp på stolen nå. Hendene hviler i fanget. Hun ser ned.

"Husker dere Ildtopp," sier han vendt mot kameratene. "Det skal ikke skje en gang til! Enten er hun med, eller så er ikke jeg det!" Alex og Sivert ser på hverandre. Selvsagt husker de Ildtopp. Selvsagt husker de den store oppvasken som kom etterpå. Etterpå, - da det var for sent. "Ok da," sukker Sivert.

De tre guttene, med Henrik i spissen, baner seg veg bort mot Henriette. Flere hoder snur seg. Manges blikk følger dem på den vesle turen. De stiller seg i en liten halvsirkel foran henne.

"Hei," sier Henrik. Henriette ser opp. Undrende. Spørrende. "Du blir med oss," sier Alex. "Ok?" spør Sivert. Henriette ser fra den ene til den andre. Hun svømmer mot overflaten. Hodet bryter vannskorpen. Luft! Hun kan puste!

"Ja," smiler hun forsiktig mot dem.

______________________________

Henriette er reddet. I alle fall for en stund. Men hvordan skal det gå videre med den vesle duen sammen med de tre bjørnene? Jeg vet ikke. Akkurat nå puster jeg bare ut sammen med Henriette. Vi ble berget i dag, både hun og jeg....

Nå må jeg ta på meg kordrakten min og gjøre meg klar. Det er den årlige førjulskonserten i Alversund Kirke som snart skal gå av staben. En glede venter meg...

God adventssøndag til deg fra meg 🙂

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Elevene er på veg ut til storefri. Jeg har heldigvis ikke vakt i dag, så nå kan jeg skrive litt videre. De likte fortellingen min. Iallefall likte de at de skulle få være med og bestemme hva som skulle skje videre. "Kan ikke vi også få være med i historien," spurte Janne.  "Pleeease," kom det som et unisont sukk fra jentene. Alle ville de være Henriette. "Vi får se," svarte jeg. "Det er dere som skal være med og bestemme. Fortellingen ligger i deres hender!"

Elevene fikk i oppdrag å tenke, frem til lunch, hva de ville skulle skje videre. Før vi gjorde oss klar til å spise, fikk de utlevert en liten lapp hver. Der skulle de skrive tre ord: Et sted, en følelse og en gjenstand. Ikke noe mer. Lappene ble samlet inn og lagt i forundringsskrinet vårt. Jonas, som er dagens desemberbarn, fikk trekke. På lappen stod det:

Skog - Trist - Lapp.

Nøkkelordene er gitt, og jeg er allerede i full gang med å forme den videre gangen i fortellingen i hodet mitt, men jeg må vente med å skrive til jeg kommer hjem. Skriver jeg mer nå rekker jeg ikke å spise selv før jeg må bort på kjøkkenet og stelle i stand til Mat & Helse timene.

__________________________

Henriette springer. Ranselen er full av bøker. Den dunker hardt mot ryggen hennes, og selene borer seg inn i skuldrene. Hun hadde ikke tid til å se etter hvilke bøker hun trengte i dag, så hun stappet nedi de hun så i farten og håpet det beste. Sekken ble tung. Alt for tung. Nå hindrer den henne i å springe så fort som hun burde. Hun er sent ute, men hun må ikke komme for sent! Ikke i dag!

Et tynt lag snø har lagt seg oppå asfalten. Hun kjenner hvordan den tynne hinnen knuses under føttene hennes, og lyden får henne til å gyse. "For sent, for sent," knitrer det under henne. "For sent, for sent," hamrer hjertet hennes. I det hun når frem til Hjerteskogen kjenner hun at blodsmaken i munnen er i ferd med å komme. Føttene er stive og pusten går i tunge hiv. Men hun kan ikke stanse. Kan ikke komme for sent. Ikke i dag!

Hun svinger inn på stien. Det er fremdeles mørkt ute. Ikke nattemørkt, men likevel. Morgenlyset er enda langt borte. De nakne grenene kaster skyggene sine over henne og griper etter henne. Henriette haster videre, men hun springer ikke lenger. Hånden søker ned i jakkelommen. Den ligger der enda. Lappen. Hun trenger ikke se på den for å vite hva som står. Hun sier frem ordene for seg selv, nesten uhørlig. Bare vinden klarer å fange opp den lyse, spinkle, skjelvende stemmen hennes:

"1.desember. Eika i Hjerteskogen kl. 8."

Hun tar opp mobilen og ser på displayet. 7:57 lyser det mot henne. Det er bare èn sving igjen. Hun vil rekke det. Skrittene er ikke så raske lenger. Hun trår forsiktig, usikker på hva det er som venter. Det er nå det skal skje! Det er nå hun skal bli èn av dem. En i gjengen.

Lise hadde vært så hyggelig mot henne sist uke. "Vil du være med oss?" hadde hun spurt. Vennlig. Henriette hadde ikke våget å møte øynene hennes. Ikke Lises øyne. De som både kan flamme og le og danse på en og samme tid. Men hun hadde sett opp. Opp og forbi og svart ja. "Fint," hadde Lise kvitret tilbake med resten av gjengen bak seg. "Du skal få bli en av oss når du har vært gjennom velkomstritualet. Alle må det skjønner du." Lise hadde lagt hånden kameratslig på Henriettes skulder. Akkurat da gikk læreren forbi.

I går lå lappen i lommen. Lappen med Lises håndskrift på. Den var lett å kjenne igjen. Alle de andre skrev løkkeskrift eller stavskrift. Bare Lise nektet å binde bokstavene sammen. "Jeg synes det er finest slik," sa hun om læreren forsøkte å rette på henne, og som regel fikk hun det som hun ville. Bare ikke med Gerd. I Gerd sine timer måtte hun skrive løkkeskrift hun også. Men lappen var fra Lise. Det var helt sikkert. Og nå skulle Henriette få komme på innsiden. Bli en av dem.

____________________________

Nå må jeg ta en pausen og tenke meg grundig om. Hvem er egentlig Henriette? Jeg kjenner at hun begynner å ta form inni hodet mitt, men er ikke helt sikker på om det er slik jeg vil ha henne. Jeg er i ferd med å gjøre henne til den svake. Til offeret. Men er det det jeg vil med fortellingen? Er det ikke mye mer spennende å skrive om en heltinne, - og en helt?

Etter at elevene var gått ut til storefri i dag, kikket jeg på lappene de andre hadde skrevet. Jeg trengte ikke å lese mange lapper før det kom tydelig frem hva jentene ønsket seg: En kjærlighetshistorie. Men da må jenta være søt, snill, uskyldig... Er Henriette slik? Jeg vet ikke... I alle fall ikke med ordene: SKOG - TRIST - LAPP surrende i hodet mitt, og det er de som skal føre meg videre i dag.

Det er på tide å få Henrik med inn i historien. Men hvordan skal han være? Helten? Skurken? Den modige og snille, frekk og ufordragelig, fotballelsker eller fotballhater? Så mange spørsmål uten svar. Jeg legger fingrene på tastaturet og tenker at nå skal de få leke seg litt på egen hånd. Så får vi se hva som skjer....

_______________________

Henriette har kommet frem. Eika står der like foran henne. Høy og mørk. Men det er ingen å se. Har hun kommet for sent likevel? Hun ser på mobilen igjen: 8:01. Og hun har vært her i ett minutt nå. Helt sikkert. Hvorfor er ikke de andre her? Hun ser seg rådvill omkring. Venter på at noe skal skje, at noen skal komme frem fra ett eller annet sted. Venter på latteren og gleden som skulle flyte over til henne i det hun ble èn av dem. En på innsiden. Det var nå det skulle skje, og hun står der helt alene.

Hun står helt stille og lytter. Pusten har roet seg ned. Det eneste hun hører er stillheten, og hjerteslagene som hamrer under vinterjakken. Det hamrer helt opp til ørene og opp til hodet. Et trykk bygger seg opp under pannen. Hun snur seg mot eika. Det er da hun ser det. Mellom en av de nederste grenene og stammen stikker det ut et hvitt, sammenbrettet ark. Akkurat så høyt oppe at hun må strekke seg opp på tærne og helst enda litt til for å få tak i det.

"Ikke gjør det," sier en stemme bak henne et nanosekund før hun får tak i lappen. Før bevisstheten klarer å oppfatte hva kroppen gjør, har hun dratt hendene til seg og snudd seg bort fra treet. Skremt, forskrekket, flau.. Alt på en gang. Men uten lappen.

Det er Henrik. Henrik i B-klassen. Den kjekkeste gutten på hele trinnet. Eller kanskje til og med på hele skolen. I alle fall i følge Lise og alle de andre jentene i klassen. Etter bare to uker på den nye skolen har ikke Henriette fått tid til å gjøre seg opp en mening om hva hun synes om Henrik. Det er i det hele tatt mye hun ikke har fått tid til enda. Men nå står han her. Han ser henne, og han snakker til henne. Henne!

"Ikke gjør det," sier han en gang til. "Det er ikke verdt det. Kom, så skal jeg vise deg." Han går rundt treet og peker på lappen fra den andre siden. "Ser du?" Henriette følger retningen han peker ut med øynene. Under lappen ligger det noe som er festet i en snor. "Tar du lappen, går pinnen i bakken," forklarer han, "og da løses fellen ut." Henriette klarer så vidt å skimte hvor snoren fører hen i det svake lyset. Bare et par grener lenger oppe ser hun en sort bøtte. "Hva er det i den," hvisker hun hest. Henrik har også fulgt blikket opp mot bøtten. "Vet ikke," sier han og heiser på skuldrene. "Kongler kanskje, eller nøtter. De tar det de finner. Du er ikke den første. La det være," sier han og retter seg opp igjen. "Kom så går vi."

Vi. Sa han vi? Han SA vi! Ikke jeg eller du, men vi som i oss to - sammen.... Henriette blir stående rådvill ved siden av treet. Hva skal hun gjøre? Vet han ikke hvem hun er? Hun som er ingen! Lille frøken Ingen Ingenting. Skal hun gå sammen med ALT? Hr Allverdens Alt?

_______________________

Jeg må stanse nå. Selv om Henriette og Henriks verden går mot dag, så går min mot kveld.

Selvsagt glemte jeg duken i dag morges. Tenkte jeg det ikke! Jeg snek meg inn på tekstilen og lurte med meg noe lilla filt som lå fint sammenbrettet i en hylle. Bordet var så stygt at jeg måtte ha noe på det. I morgen får jeg snike det på plass igjen etter å ha fått en skikkelig duk på plass og håpe at det ikke har vært savnet i mellomtiden.

Jeg må fortelle en liten ting til fra i dag: Jeg mistet bilnøkkelen. Den ligger ALLTID i brystlommen på jakken min, men da jeg kom til parkeringshuset og skulle fiske ut nøkkelen var den ikke der. Tilbake til skolen, der hver krik og krok jeg hadde vært i nærheten av i dag ble endevendt. Likevel ingen nøkkel. Sammen med en kollega kom vi til følgende konklusjon:

  • Noen hadde tatt nøkkelen ut av lomma. Men hvem skulle det vært? Ingen kolegaer ville gjort det, og heller ikke noen av elevene mine. Sannsynlighet 0,01
  • Nøkkelen hadde falt ut av lomma. Jeg bruker ikke den lommen til noe annet enn til bilnøkkelen. Likevel ville det vært mer sannsynlig enn det forrige alternativet. Altså en sannsynlighet på 0,1.
  • Jeg hadde tatt ut nøkkelen og lagt den på ett eller annet sted, - noe jeg aldri gjør på jobben, men likevel mer sannsynlig enn noen av de andre. Dermed verdien 0,3.

Selv om det ikke var sannsynlig hverken at noen hadde tatt den eller at jeg hadde forlagt den, så gikk jeg likevel og lette etter den i over en halv time. Så dukket et nytt alternativ opp:

  • Nøkkelen ligger i bilen. Sannsynlighet ut fra at det aldri har skjedd på jobben før: 0,1. Sannsynlighet ut fra at ingen av de andre alternativene hadde gitt resultat: 0,7.

Jeg småsprang tilbake til bilen, - og joda: Der hang nøklene! Pent og
pyntelig på plass. Og heldigvis stod bilen også pent og pyntelig på plassen sin. Det er heldigvis lov å være heldig noen ganger....20151130_162120

God natt, - eller god morgen... alt etter som...

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....