Når det uventede skjer.
Vi kjørte jentene våre til Oslo forrige helg. Både henger og takboks ble fylt opp med minstejentas flyttelass. Nå er de begge installert som studenter i hovedstaden. Søndag formiddag ble det tid til en liten rundtur langs strendene for å se hvor Saga pleier å få ta lufteturene sine. På stien like etter Paradisbukta, skjedde noe underlig.
Et ungt par med barnevogn kom mot oss. Da de nærmet seg oss, slakket de farten og kikket nysgjerrig på Saga. I det de passerer, spør damen: Hvilken rase er det? Maria forklarer at hun er en blanding av Japansk spisshund og Puddel. Etter en kort prat, kommer det frem at de er lykkelige eiere av søsteren til Saga. Det var derfor de hadde stanset. Hun var helt lik Saga. De bodde like i nærheten av Maria, så kontaktinformasjon ble utvekslet slik at både hunder og eiere kunne møtes. De hadde ikke med seg sin hund på denne turen.
Hva er oddsen for å møte noen som har din hunds søster eller bror når går tur på et sted med ganske mange hundretusen potensielle turgåere? Og hva er oddsen for at de vil ta kontakt? Og hva er oddsen for at de skal bo like i nærheten av deg?
Det ble et uventet og underlig, men også veldig hyggelig treff.
Da jeg for noen år siden lagde min aller første råmelkspudding, laget jeg til i tre brødformer. Kry som jeg var over å ha fått det til, pakket jeg den ene inn i et kjøkkenhåndkle og kjørte bort til en venninne med den. Jeg banket på døren og gikk rett opp på kjøkkenet. Der satt min venninne sammen med sin mor. "Jeg har noe til deg," sa jeg og satte brødformen på bordet. Da jeg tok bort håndkleet, og puddingen kom til syne, ble de to kvinnene ved kjøkkenbordet sittende og måpe i en forunderlig sjokkstilling i en uendelighet. Jeg lurte på om jeg hadde gjort noe alvorlig galt, men da de kom til sans og samling igjen, var forklaringen at de - i minuttene før jeg kom - hadde snakket om hvor godt det hadde vært å få smake en råmelkspudding igjen. Et tema de ikke hadde tatt opp på mange år, og mens de snakker om det kommer altså jeg valsende inn og sette tankene deres foran dem på bordet. Ikke rart at det ble hakeslepp.
Da Olav var ung, hadde de lenge tenkt på å skaffe seg en globus. En slik en som var populær på 70-tallet: Bordglobus med lys. Fantastiske greier. Men det er rart med det, at det en tenker på hjemme ofte er glemt når en er ute på handel. I de tider var en bytur en lang reis, og ikke noe som ble gjort hver uke. Ikke hver måned heller. Omsider hadde de klart å huske å kjøpe med seg en globus. Vel hjemme, og med lysene på, banket det på døren. Hvem der? Jo, en globus-dørselger!! Er det mulig? Hvem kjører rundt og selger globuser på døren? Og hva er oddsen for at det skal kommen en globus selger og banke på like etter at du endelig har husket å kjøpe en selv?
Ja, noen ganger skjer det underlige ting. Ting en ikke hadde hatt fantasi til å tenke ut selv en gang at kunne ha skjedd. Det er godt når det er gode ting som skjer. Men det skjer også vonde og triste ting. Ting vi ikke kunne ha forutsett skulle komme av både godt og vondt. Vi kan ofte ikke gjøre noe med det som skal komme på vår veg, men vi kan gjøre noe med hvordan vi vil forberede oss på det.
Vil jeg bruke tiden min på tenke på alle mulige vonde ting som kanskje kan komme? Vil jeg bruke tiden min på å tenke på alt det gode som kanskje kan komme? Eller vil jeg bruke tiden på å leve her og nå, og lete etter gledene som er i dagen i dag, og å bruke kreftene på å holde ut smertene som dagen i dag også bringer med seg? Godt og vondt. Det vil alltid gå hånd i hånd. Det ene utelukker ikke det andre. Gleden tar ikke bort sorgene. Og sorgene minsker ikke gledene.
Jeg sykler opp og ned vegen vår omtrent daglig. Bort til løa etter noe, se til dyrene, til svigermor, til naboen, hente noe, levere noe.... Alltid ett eller annet. Uansett hva jeg skal ha med meg, så sykler jeg. Du verden så mange underlige ting det går an å få med seg på sykkel!! Med alle de rare oppakningene mine har jeg mange ganger tenkt at èn gang kommer jeg til å ramle.
I dag skulle jeg hente noen små stenger nede i løa. Midt på flate vegen klarer jeg å få den ene stokken inn i framhjulet, med det resultatet at både sykkelen og jeg meget plutselig lå i en temmelig horisontal stilling på asfalten. Den eneste skaden ble et mikroskopisk skrubbsår på hånden. Hva er oddsen for at det skulle gå så bra?
Det beste var ikke å ikke slå seg, men at ingen så det. Det er rart hvor utrolig flaut det er å bli sett fallende.
I dag hadde jeg oddsen med meg, og takknemlig er jeg for det. Og jeg kommer til å fortsette å sykle, men nå tenker jeg at jeg er ferdig med fallingen, så da trenger jeg ikke å tenke mer på det 🙂
Livet består av fall av så mange slag. Noen ganger spretter vi opp på beina igjen med en gang. Andre ganger er det ikke fullt så enkelt. Noen ganger faller vi i situasjoner vi ikke kunne drømt om å havne opp i. Andre ganger ser vi ikke hvordan det skal være mulig å komme seg på føttene igjen etter store skader. Er det mulig? Umulig?
De fleste skader vi pådrar oss, som ikke handler om kropp, har med relasjoner å gjøre. Relasjoner er noe kompliserte greier. Det er så mye som kan gå bra, og så lite som skal til noen ganger for at det går i stykker.
Gjennom hele koronaperioden har vi blitt minnet på å ta vare på hverandre. Være gode mot hverandre. Kanskje trenger vi en ekstra påminnelse om å se på de vi har rundt oss nå som høsten kommer krypende inn over oss igjen. Ny som elev eller student. Ny på jobb, eller flyttet til nytt sted. Nye utfordringer. Nye oppgaver som skal løses. Ny livssituasjon.
Husk da på at oddsen for at det skal gå bra, er overveldende stor. Og oddsen for at de overraskende gode tingene skal skje, er absolutt også til stede. Jeg håper at jeg kan få være den gode oddsen i noens liv, og at noen også vil dukke opp som det hos meg.
Hva møter oss rundt neste sving? Jeg velger å tro at det er noe godt.
God helg 🙂