Henriette og Henrik

I kveld har hodet mitt vært fylt opp av radioaktiv stråling! BOK-stavelig talt!! Jeg blir så glad når jentene mine kommer og vil ha meg med i lekse, og prøveverden sin. I kveld har vi pugget om protoner, nøytroner, elektroner, ioner, ulike strålinger og doser og alt mulig. Faktisk både interessant og spennende. Jeg pleier å si til dem følgende: "Alt er egentlig kjekt når du får det til. Det er det vi ikke forstår eller ikke får til som er kjedelig. Da gjelder det bare å komme seg over bøygen, så blir også det kjekt!" Og i kveld har vi virkelig drevet med høydehopping!! Sammen 🙂 ra1

____________________

Elevene mine syntes det hørtes veldig spennende ut med helikoptersimulatoren. Vi måtte se noen bilder av hvordan den ser ut, - og jeg forklarte så godt jeg kunne hvordan den virker. Dersom du skal forsøke å lette fra en plattform, og ikke får det til, - da går du på hodet ned i sjøen, og slik føles det virkelig også når denne klossen beveger på seg slik som det ville ha gjort i virkeligheten. Nesten da...

Nå har jeg bare to ting igjen å skrive om: Opptreden som de skal ha, - og utflukten. Jeg tar den første i kveld:

_______________________

Gymsalen var full. Foreldre og småsøsken satt på rekke og rad. Spente elever stod ute på gangen eller i garderobene og ventet på tur. De som var ferdige hadde funnet seg plasser inne sammen med resten av publikum. Det hadde vært mange flotte fremføringer; Diktlesing, små skuespill, sang og musikk...

Henriette var redd, men det var en redsel blandet med spenning, forventning og glede. De hadde øvd så mye sammen de siste dagene at hun var trygg på hva hun skulle gjøre, men ville hun klare det med så mange ansikt foran seg? De skulle hatt generalprøve for hverandre tidligere i dag, men så sviktet utstyret i tillegg til at brannalarmen gikk. Dermed ble det ikke noe av den prøven. Ikke en gang Gerd hadde hørt dem, og nå stod hun her sammen med guttene og ventet. Neste gang var det deres tur.... 

Applausen nådde ut til dem. Døren gikk opp og Frank vinket dem inn. Mens de gikk frem og gjorde seg klar, introduserte Ingrid dem: "Nå skal dere få høre sangen: "Ta meg med." Tekst er skrevet av Henriette, og melodi er laget av Alex. Henriette og Henrik vil synge, Alex spille piano, og Sivert kornett. Gled dere til å høre en helt ny og vakker sang." Ny applaus. 

Alex satt seg ved pianoet, Sivert stilte seg opp ved siden av med kornetten, og Henriette og Henrik fikk hver sin mikrofon. Heldigvis lyste lyskasterne mot dem slik at det ble vanskelig å se publikum som annet enn en silhuettmasse nedenfor scenekanten. Alex startet med et lite forspill. Nå var de i gang. Henriette og Henrik sang. De to stemmene blandet seg vakkert sammen, men den ene hadde en varhet og skjønnhet i seg som tok pusten fra forsamlingen. 

Etter det første verset, hadde Sivert en kornettsolo, og før han var ferdig hadde Henrik skrudd av sin egen mikrofon. Da de begynte å synge igjen, stod han så nært Henriette som han kunne og sang slik at hun skulle høre ham uten helt å forstå hva han hadde gjort. Det var tid for Henriette å skinne. 

Henriette glemte alt annet. Tonene og ordene fylte henne og løftet henne. Hun fløy sammen med fuglen inn i julens mysterium, og den lyse, vakre stemmen hennes nådde inn til hvert hjerte i salen:

ta3

De siste tonene dirret i luften og forsvant i et øyeblikks stillhet før en øredøvende applaus brøt løs. Henrik tok tak i Henriettes hånd, og løftet den høyt i været. Alex og Sivet kom bort og tok tak i den andre. De strålte alle fire, og Henriette grep seg selv i å kjenne på lykken. Den boblet i henne, og banet seg veg ut i et strålende smil.

På første rad satt bestemor sammen med resten av familien. Det var umulig å ikke kjenne igjen den vesle hatten som satt litt på snei oppå de viltre krøllene hennes. Hun hadde reist seg opp, og klappet nå så ivrig at en skulle tro det gjaldt liv eller død. Resten av forsamlingen fulgte etter, og de ble stående og klappe helt til kvartetten hadde forlatt rommet. 

"Du nailet det," jublet Alex til Henriette da de var kommet ut på gangen. "Du er bare helt rå!" istemte Sivert. Henrik kunne ikke annet enn å se på henne og smile.... 

______________________

Et enkelt piano-opptak av melodien til "Ta meg med," kommer...

Bli gjerne medlem av Bondekonens facebookgruppe her du også 🙂

Endelig en fridag hjemme!! De siste onsdagene har gått med til studentine ;), men i dag har jeg fått hatt hjemmedagen min. Mye forfallent, superkjedelig, samvittighetstyngende dataarbeid er unnagjort, og jeg kan se litt lysere på tilværelsen. Jeg elsker å skrive, men jeg kan ikke fordra alt sånn pø som må gjøres på pc'en ellers. Men nå er det altså gjort!!pc

(Jeg googlet på "How to kill a computer," og da kom dette bildet opp - funnet her. )

Julegavene er også pakket inn, så nå blir det vanskeligere å gå på oppdagelsesferdi i skapene. Nå har jeg en liten, ledig stund til å konsentrere meg om det som skjer i Henriettes verden.

_______________________

Henriette og Lise satt med hver sin kopp kakao ved bestemors kjøkkenbord. Lise hadde snakket alene med bestemor i over en time. Henriette var sikker på at bestemor ville kunne hjelpe Lise på den aller beste måten. Det var slikt hun var flink til: å gi akkurat den rette hjelpen til akkurat rett tid. Da Henriette kom inn til dem igjen kunne hun se røde ringer rundt to par øyne, men hun sa ingen ting. Det var ikke hennes sak. Lise fikk fortelle selv det hun ville når det måtte passe. Bestemor smilte varmt til dem begge.

Etterpå så de over samfunnsfagprøven sammen en times tid før det var på tide å komme seg hjem. "Du sier vel ikke noe?" spurte Lise mens hun tok på seg yttertøyet. "Så klart ikke," beroliget Henriette.  "Jeg skal bli med deg," sa bestemor bestemt til Lise og tok på seg både vinterkåpe og hatt. Henriette kunne ikke annet enn å snu seg og se etter dem etter at de hadde skilt lag ved porten. Bestemor var ikke stort høyere enn Lise, men hun gikk med rak rygg og faste skritt. Hun smilte etter dem mens hun sa halvhøyt for seg selv: "Det går bra Lise. Du skal nok få se at alt sammen skal gå bra."

.....................................

Da Henriette kom til skolen dagen etter, stod Lise ved porten og ventet på henne. Resten av gjengen stod også der. "Hei," sa hun og smilte mot henne. "Hei," svarte Henriette og smilte tilbake. "Lise har fortalt oss om bilde," sa en av de andre jentene, "og at du ikke ble sint." "Unnskyld for at vi har vært så stygge med deg," sa en tredje. Henriette så fra den ene til den andre. Hun kjente seg både brydd og glad. "Det går fint," svarte hun dem. 

Det ringte inn, og de gikk alle mot døren. Lise holdt Henriette litt tilbake. "Takk for at jeg fikk låne bestemoren din," hvisket hun mot henne. "Pappa har sagt ja til å ta imot hjelp. Kanskje det vil gå bra nå." To glade øyne strålte mot henne. Henriette var glad. Ikke bare for seg selv, men for Lise også. 

...................................

"Jonas har en skikkelig overraskelse til dere i dag," sa Frank strålende da alle elevene hadde satt seg ned. Jonas stod ved siden av og smilte fra øre til øre. "Klem i veg Jonas, ordet er ditt." 

"Det gjelder utflukten vår," sa Jonas. Bestefar arbeider som helikopterinstruktør, og han har sagt at dere kan få komme og prøve helikoptersimulatoren. Hele besetningen skal på et kurs mandag i neste uke, og dermed blir simulatoren ledig hele den dagen." "Hva er det?" ropte Daniel. "Det er et slags kunstig helikopter som står på store bein inne i et rom. Når en øvelsesflyr, ser en landskapet en flyr over på store skjermer. En kan da øve seg på å lette og lande, fly i storm, ut til en plattform, under broer og mye mer. Vi får sitte ved spakene og prøve å fly selv. Det er kjempekult."he1

Bildet er hentet fra denne siden.

Det ble vill jubel. Ingen tvil om at dette var noe alle ville være med på. 

"Det er ett lite problem," sa Frank for å jekke dem ned litt. "Og det er at bare tre kan være med inn i simulatoren om gangen, og det er ikke så mye for de andre å gjøre på der inne imens. Det er et stort friområde ved siden av hvor det blant annet er en lang bakke. Vi kan ta med oss ski og akebrett og kose oss der mens vi venter. Hva tenker dere om det?" 

Ikke alle var like begeistret over tanken på å måtte være ute så lenge, men det fikk heller stå sin prøve når de fikk et slikt tilbud i fanget. Det ble et enstemmig JA fra alle sammen. 

...............................

Det ble vanskelig å konsentrere seg om Per Sivles dikt etter dette. Det tok sin tid før guttene klarte å skru tankene bort fra den ventende flyvningen, men omsider var de i gang igjen. Ikke at de hadde det så travelt. Det meste var i boks. Alex, som var et lite piano-vidunder-barn hadde laget melodi til Henriettes vakre dikt. Sivert spilte kornett i skolekorpset og skulle spille en liten overstemme til. Henriette og Henrik skulle synge sammen. Henriette var ikke særlig begeistret for det siste. Hun mente Henrik klarte seg best alene, men hun fikk ikke slippe. Og med god grunn. Hun hadde en klokkeklar, lys og lett stemme som gav liv til ordene.

De tre guttene hadde blitt  overbegeistret da de hørte hvor vakkert hun sang, men i sin klokskap hadde de vært forsiktige med å overlesse henne med kommentarer. De forstod at den sarte jenta ikke ville tåle for mye lys og varme på en gang, men de hadde lagt en plan. En plan som hun ikke visste om....

_________________________

Dagens krise:

Jeg fant en mobiltelefon jeg hadde liggende som jeg skulle sende i posten til søsteren min. Hun hadde knust sin egne, og siden jeg hadde en liggende som var nesten ny (brukt bare tre måneder før den forsvant, og dukket opp igjen en god stund etter at ny var kjøpt....) tenkte jeg hun kunne få den.

Mobilen ble godt surret rundt i bobleplast og lagt i en liten, fargeglad skoeske. På posten fikk jeg bred, gjennomsiktig tape til å ha rundt slik at lokket ikke skulle kunne gå av. Jeg fikk også ett hvitt ark til å skrive nav og avsender på. Jeg tok eske og ark med meg litt til sides, fylte ut med navn og adresse, og gikk tilbake for å få arket tapet på og pakken sendt. Det var dannet seg en liten kø foran disken, så siden jeg allerede hadde betalt porto, tilbudet ekspeditøren seg å ta imot pakken og ordne resten for meg. "Da må jeg være helt sikker på at du gjør det," sa jeg til ham. "Ja, det kan du være," svarte han med et smil og tok imot både eske og ark.

I dag ringte søsteren min og lurte på hvorfor hun hadde fått et hvitt ark i posten, - der det eneste som stod var hennes nav og adresse, og mitt navn som avsender, med frimerker på til 65kroner.....

Å hjelpe meg!

Innom posten i kveld for å undersøke. Må si jeg fryktet at esken var kommet med blant all juleposten og sendt av sted, men heldigvis var et en lur sjel som hadde lagt den til sides. Nytt ark og ny utfylling av navn og adresse, - og denne gangen gikk jeg ikke derfra før alt var ordnet. Og jeg slapp å betale porto på nytt. p1

Du får RINGE til meg, kjære søster, etter at du har fått pakken din, - for nå regner jeg med at den må komme vel fram til deg 🙂

_______________________

Kvelds-nam!

Jeg skal lage til noe saltmat å ha med på korøving til helgen. Da blir det full rulle tre dager til endes for å få alt til å sitte som det skal før den store Messias konserten på søndag. I kveld testet jeg ut noe jeg tenkte jeg kunne lage til og ha med meg:

  1. Halvstekte baguetter ble holet ut i midten ved at jeg skar med en kniv langs sidene og vippet opp "innmaten."

b4

2. Til disse fire baguettene vispet jeg sammen 2 egg, 2 ss Cottage Cheese og 2 ss melk.

b23. Litt løk og skinke skåret i biter ble lagt oppi baguettene først. b3

4. Så fylte jeg på med eggeblandingen og hadde litt revet ost på toppen. Inn i stekeovnen i 12 minutt på 220 grader.

b1

Enkelt og veldig godt!

_______________________

Miriam glimret til med en av sine mange gode kommentarer i dag:

"Jeg lurer på om jeg hadde blitt venn med meg selv dersom jeg hadde møtt meg selv som meg selv!" Joda, - det er mye en kan lure på her i livet. Det er bare å komme på det!

_______________________

Kvelden ble avsluttet med vakre toner fra Andrè Rieus julekonsert i Maastricht. Olav lurte på om vi klarer å holde dette nivået med koret vårt. "Du får komme og høre selv," var svaret han fikk. a1

Ta deg gjerne tid til å lytte litt her til en av verdens vakreste fremføringer av julesang og musikk.

Bondekonens facebookgruppe finner du her 🙂

I dag har vi hatt juleverksted på sykehjemmet med elevene våre. Da lurer du kanskje på hva vi har gjort? Noe så hyggelig og enkelt som å lage kor og synge julesanger. Det gjorde vi i fjor også, og både elever og beboere syntes det var veldig kjekt. På tilbakemeldingene fra elevene ble det sagt at de skulle ønske de hadde hatt bedre tid slik at de også kunne fått pratet med dem eller gjort noe sammen med dem. Dette tok vi hensyn til i år.

5. - 7. trinn ble delt inn i aldersblandede grupper. Årets stasjoner: bake, lage julepynt og korsang på sykehjemmet. De tre sykehjemsavdelingene fikk besøk av tre ulike grupper i løpet av dagen. På forhånd snakket vi med elevene om hva de kunne vente seg. Kanskje noen haddehatt slag, og kanskje noen var demente. Hva betydde i tilfelle det? Hva om de snakket til noen som ikke kunne si noe tilbake? Vi snakket også om hva som kunne være lurt å spørre dem om. Hva de spiste til julemiddag da de var barn? Om de husket noe spesielt de hadde fått?....

Disse timene på sykehjemmet med de ulike elevgruppene, er noe av det kjekkeste jeg har gjort dette skoleåret. Sangen gikk bra, og praten enda bedre. Det var helt fantastisk å se hvordan ung og gammel koste seg sammen. Og det ble nok noen ord til ettertanke også for mange av dem. Tenk at de kunne bli så veldig glad for å få en ny hårsløyfe! Eller at de fikk en hel appelsin! Det var store ting den gangen.

Litt moro hadde vi også, - som da en dame på nesten hundre år, smilende kikket opp på elevene mens hun spurte meg hvilken barnehage de kom fra.

De takket så hjertelig alle sammen for at vi kom, og vi var mer enn velkommen tilbake. "Dersom dere ikke vet hva dere skal finne på en dag, så kan dere komme hit," var avskjedsordene fra en av beboerne.

....................................

Det var så vidt jeg rakk å lese om Henriette og Henrik i dag, men noe tid til videre samtale hadde vi ikke. Men jeg tenker vi må se litt på oppfordringen til den skyldige om å ordne opp forseg. Tør hun det?

_____________________________

Å nei, sukket Henriette. Hun var kommet nesten helt hjem da hun kom på at hun hadde lagt ifra seg samfunnsfagboken på biblioteket. Og de som skulle ha prøve i morgen! Hun hadde vært så full av alt som hadde skjedd denne dagen, at samfunnsfagboken og prøven var helt blåst fra hodet hennes. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og gå den vesle kilometeren tilbake til skolen for å hente den. 

Dørene var heldigvis åpne fremdeles. Hun småsprang bortover korridoren bort til biblioteket. Døren stod på gløtt. Så var ikke den låst heller. Henriette smatt inn og gikk rett bort til bordet hvor hun hadde lagt boken ifra seg. Den lå der fremdeles. Lettet puttet hun boken i sekken sin og skulle til å springe ut igjen da hun så Lise. Lise satt ved bordet ved sidene av, med skolebøker foran seg, og kikket på henne. Alene. Henriette skvatt til. 

"Hei," sa Lise litt forsiktig. "Hei," svarte Henriette og ble stående. Lise var den som slo blikket ned først. Henriette visste ikke om hun skulle bli stående eller om hun skulle gå. Begge deler føltes galt. Hun kjente på seg at hun så noe hun ikke skulle sett. At hun stjal noe fra Lise med å være der, - at hunrøvet ifra henne en hemmelighet. Lise hadde jo gått ut av skoleporten sammen med venninnene sine, så hvorfor var hun der nå?

Lise så opp på Henriette igjen. Blikket var ikke lenger stikkende. Var Lise redd? "Unnskyld for det med bildet." sa hun stille. "Det var jeg som tok det." 

"Vær en stekepanne", - tenkte Henriette inni seg. Hun kunne se for seg bestemors brennende øye som sa: "La det bli gyllent før du gir det tilbake, ellers er du ikke noe bedre selv!" Hun gikk bort til Lises bord. "Det går fint," svarte hun med et forsiktig smil. "Du kunne ikke vite hva som hadde skjedd." 

"Jo, jeg kunne det," svarte Lise skamfullt. Jeg så brannbilene. Jeg så at de snakket med deg. Selv om jeg ikke hørte ordene de sa, forstod jeg på måten de klappet på deg på at du måtte ha gjort noe bra. Unnskyld. Jeg var bare så veldig sjalu."

Sjalu! Hvordan kunne Lise være sjalu på henne? Hun som hadde alt? Hun som var så pen, som hadde så mange venner, som var så populær og som var så flinkt til å snakke for seg? Henriette hadde da ingen ting som hun ikke hadde. Henriette satt seg ned på andre siden av bordet. "Hvorfor var du sjalu," spurte hun. Det var ikke et dømmende spørsmål, bare  undrende. Et spørsmål med varme i. Lise så det åpne, innbydende blikket Henriette gav henne, og noe brast inni henne. En liten sten i demningen forlot plassen sin, og en liten strøm begynte å sive ut. 

"Jeg kunne ikke være hjemme," sa hun med liten stemme. "Pappa blir av og til så sint, og da går jeg ut. Du var så glad. Jeg kunne ikke tåle å se deg så glad akkurat da." Noe vått falt ned på hånden til Lise. Henriette så på jenta som satt foran henne. Lise hadde nettopp blitt vasket på 90 grader og krypmpet fra XXL til XS. Hva skulle hun gjøre nå? Hva skulle hun si? Dette ble for vanskelig. 

Plutselig føk hun opp av stolen, og Lise skvatt til på samme måte som Henriette hadde gjort da hun så Lise. "Jeg vet hva du trenger," strålte hun mot henne. "Hva da?" utbrøt Lise forskrekket. "Du trenger en god porsjon bestemor!" 

20151011_171335Jeg deler alle innleggene mine på Bondekonens facebookgruppe her 🙂

Long Desember Day.... kunne jeg ha sunget i dag. At det har vært en lang dag, betyr ikke nødvendigvis at det har vært en tung dag. Mange ulike oppgaver har stått i kø, noen her og noen der: Samtale med en, møte med flere. Kjøring hit og kjøring dit. Hente noe ett sted og levere noe et annet. Kjøre i kø og suse av sted. Vente på noen og bli ventet på. Huske noe og glemme noe. Gi noe og få noe. Ringe til noen og sende meldinger til andre. Huske viktige beskjeder og gi noen oppdrag. Være fokusert, konsentrert, oppmerksom

Long Desember Day...

En spesiell hendelse fra i dag: Jeg gikk innom til en venninne som arbeider i en butikk. Det var ingen andre kunder i butikken akkurat da, så vi hadde tid til en liten prat. "Er jeg rød i kinnene?" spurte hun. Nei, det kunne jeg ikke se. Hun fortalte da at hun akkurat hadde tatt en butikktyv på fersken. En voksen kvinne hadde gått rundt i butikken og brukt god tid på å se på forskjellige ting. Da min venninne var opptatt med å ekspedere en annen kunde, så hun at denne damen la på sprang, og hun la merke til at en gjenstand fra hennes butikk stakk ut av vesken.  Vakten ble tilkalt og damen stoppet. Hun hadde da klart å stappe varer for flere tusen kroner oppi posene sine.

"Det er andre gangen nå på kort tid at jeg får stoppet en butikktyv," fortalte hun meg, "og jeg synes det er så trist. Jeg vil jo så gjerne tro at de som kommer hit er ærlige og hyggelige mennesker. Jeg ønsker ikke å tenke at noen bare vil komme hit for å stjele. Det er så vondt å gå her og måtte være mistenksom. Jeg ønsker ikke at kundene mine skal føle at jeg skuler på dem når de kommer hit." Hun var trist i blikket og bar tydelig preg av at hendelsen satte spor i henne.

Jeg forstår henne godt. Det er slett ikke hyggelig med slike hendelser. Jeg vandret en gang ut fra bokhandelen med en saks i hånden, og hadde kommet et godt stykke videre før jeg oppdaget hva jeg gikk og viftet med. Da jeg kom tilbake for å betale for meg, lo de bare av meg. De hadde sett at jeg gikk helt i mine egne tanker, og regnet med at jeg nok ville komme tilbake. Og selvfølgelig gjorde jeg det! Og selvfølgelig vil de aller, aller fleste av oss være ærlige og redelige og gjøre opp for oss på best mulig måte.

Stemmer ikke det? Vi kan vel fremdeles ha lov til å tenke godt om hverandre? Ikke sant??

.....................................

Jeg måtte være i Knarvik en times tid for å vente på Maria i kveld. Da fikk jeg vite at det var konsert i kirken. Åsane folkehøyskole og Nordhordland folkehøyskole hadde konsert sammen. Den var allerede i full gang da jeg listet meg inn. Salen var full, så jeg stod bare inntil veggen helt bakerst en liten halvtime før jeg måtte av sted etter gullet mitt. Det var godt å få flykte fra sentermaset og inn i den lune juleatmosfæren i kirken. Unge, vakre, sangstruper fylte rommet med både kjente, mindre kjente og ukjente juletoner.20151108_124303

Hjertefred...

__________________________________

Så litt fra klasserommet. Jeg var litt spent på om de ville forstå budskapet i teksten min i dag, både selve diktet, og dette med når en skal og når en ikke skal tolke noe. De overrasket meg positivt. Mange reflekterte tanker i denne nydelige gjengen min! Det ble ikke tid til å finne ut av hvor vi skal sende dem på utflukt, så det får vi gjøre i morgen. Nå har jeg tenkt å ta en litt TV-show vri på hvordan Henriettes historie skal komme frem for klassen. Håper dere vil like den:

__________________________________

Gerd la armen om skulderen til Henriette og snudde henne mot de andre elevene. "Hvor mange av dere vet hva "20 spørsmål" er?" spurte hun henvendt mot klassene. Baren noen få hender løftet seg nølende opp. "Vel, vel..." fnyste Gerd. "Dere er vel for unge til å se på slike program som virkelig er verdt å se på, så jeg får opplyse dere litt. 20 spørsmål er et underholdningsprogram, både på radio og TV, der noen deltakere får stille JA/NEI spørsmål til verten for å forsøke å komme frem til ett bestemt ord. I min versjon skal vi ikke frem til kun ett ord, men til en hendelse; nemlig hvorfor Henriette er på veg inn i politibilen." Gerd snudde seg mot Henriette med et lurt glimt i øyet. Henriette forstod ikke helt hvor dette bar hen, men følte seg likevel ikke helt fortapt der fremme med sin underlige lærer.

"Er du klar?" smilte Gerd mot henne. "Ja, - jeg tror det," svarte Henriette litt nølende. "Da starter vi. Og husk at du skal bare svare JA eller NEI!"

  1. Er det deg vi ser på bildet? Ja. Da er den saken oppklart. Ikke noe lureri med bilde altså.
  2. Blir du tvunget til å gå inn i bilen? Nei. Da forstår vi at dette er noe hun  har gjort helt frivillig.
  3. Gikk du inn i bilen for å bli kjørt til ett bestemt sted? Ja. Siden dette var frivillig, må vi anta at hun ble kjørt til et sted hun ønsket å bli kjørt til, og siden det er ganske mørkt på bildet er det naturlig å tenke at hun vil hjem. Vi må finne ut om det stemmer.
  4. Skal du kjøres hjem? Ja. Jaha. Hun gikk frivillig inn i bilen for å bli kjørt hjem. Politiet stopper ikke hvem som helst for å kjøre dem hjem, så hvorfor fikk Henriette dette tilbudet? Nå må vi forsøke å finne ut av det. (Begge klassene fulgte ivrig med. Nysgjerrigheten hadde tatt overhånd. Hva var det som hadde skjedd? Bare Henrik, Alex og Sivert satt bakoverlent og gliste bredt til hverandre. De gledet seg til å høre hvordan Gerd skulle få ut av henne hele historien med spørsmålene sine. Henriette selv holdt blikket festet på Gerd. Det var trygt å svømme inn i Gerds havblåe, rolige blikk,)
  5. Snakket du med politiet før du ble tilbudt skyss hjem? Ja. Det har altså skjedd noe FØR dette. Bilturen hjem kan vi da anta bare var en avslutning på noe som allerede hadde skjedd. Vi får finne ut av hvor hun har vært.
  6. Var du hos noen du kjente? Familie eller venner? Ja. Da forsøker vi venner først.
  7. Var du hos en venninne? Nei. Da vet vi at det var familie, men hvem? Kanskje det ikke er så viktig. Vi må heller finne ut av hva som har skjedd.
  8. Var politiet der fordi noen hadde gjort noe galt? Nei.
  9. Hadde noe galt skjedd? Ja, - på en måte.... 
  10. Var politiet tilkalt? Nei, egentlig ikke... (Henriette begynte å synke aldri så lite. Disse spørsmålene var det ikke så lette å svare bare ja eller nei på. Gerd smilte oppmuntrende som om hun ville si: Dette klarer du supert! Stå på!)
  11. Var noen andre tilkalt? Ambulanse eller brannbil? Ja. 
  12. Var noen blitt syke? Nei. Da forsøker vi det andre alternativet:
  13. Var brannvesenet tilkalt? Ja. Dersom brannvesenet ble tilkalt må det bety at det har vært en brann. Stemmer ikke det? Gerd så på elevene sine. Små ivrige nikk møtte henne tilbake, men ingen sa noe. De var alt for oppslukt til å høre resten til å avbryte noe nå.)
  14. Var det en stor brann? Nei. Da var det altså en mindre brann.
  15. Forsøkte du å slukke brannen selv? Ja, men det... Gerd løftet hånden for å avbryte henne. Vent litt. Jeg har fem spørsmål igjen. Du må ikke røpe resten enda.
  16. Var det du som ringte til brannvesenet? Ja.
  17. Fikk brannvesenet slukket brannen uten at det ble særlig store skader siden det var en liten brann? Ja.
  18. Kom politiet på grunn av brannen? Ja. Gerd snudde seg mot klassen igjen. "Begynner vil å bli klar for en konklusjon?" spurte hun dem. "Ja," runget det mot henne, - og særlige fra tre sprekkferdige guttestemmer midt i rommet.
  19. Altså Henriette! Stemmer det at det oppstod en mindre brann som du forsøkte å slukke selv, men så måtte du ringe til brannvesenet for å få de til å komme? De kom og slukket brannen, men politiet kom også for å se hva som hadde skjedd, og da det hele var over ble du tilbudt skyss hjem? Ja.

En spontan applaus brøt ut blant elevene blandet med ropet "Dagens helt, dagens helt..." fra de tre kameratene. Flere sluttet seg til, og Gerd lot dem både klappe og rope en god stund før hun gav tegn til at de skulle bli stille igjen. På ny la hun armen rundt Henriette og snudde henne mot de andre.

"Det var ikke lett å gjette seg til det rette svaret til dette bildet, var det vel? Like fullt var det bare èn sannhet som var den rette, og nå har dere fått høre den. Forstår dere nå hvor viktig det er å IKKE tolke, men å finne ut sannheten bak en slik hendelse?" De forstod. Alle sammen. Lise også. Kinnene hennes var røde.

"Forstår dere også hvor feil det blir å legge ut et slikt bilde alene? Nettopp fordi vi ønsker å tolke. Og et slikt bilde legger opp til at vi SKAL gjøre det. Dersom det hadde stått:" Henriette blir kjørt hjem etter å ha reddet et hus fra å brenne ned," hadde det vært noe helt annet. Da hadde vi fått historien bak med oss samtidig.

To ting til slutt:

Husk de tre silene våre:

  1. Er det sant?
  2. Er det godt?
  3. Er det nødvendig?

Det du vil si eller gjøre må passere gjennom alle disse tre først. FØR du snakker. FØR du handler, så slipper vi å måtte skitne til så mye unødvendig. Det blir så mye styr av det, og så kommer det så mye vondt ut av det også.

Aller sist:

Jeg vet ikke hvem det er som har tatt bilde og lagt det ut, men jeg tenker at den personen befinner seg her inne. Jeg håper at du som har gjort dette både er modig nok og ansvarlig nok til å ordne opp for deg. Alle dere andre ber jeg om å la både Henriette og den skyldige få fred til å ordne opp alene seg i mellom, og at dere hjelper til å med å spre den RETTE historien videre.

Nå er det tid for mat."

Ingrid og Hanna vinket Henriette til seg. De ville vite mer. Alle detaljene måtte frem. Og Henriette fortalte. Det underlige var, at ordene som så ofte danset og lekte inni henne, - nå våget seg ut. De bare fløy ut av henne. Fløy og var fri!

3. søndag i advent. Nå er det virkelig snart jul! Det ble en underlig lyd rund kjøkkenbordet da vi sang de tre første versene på adventssangen til frokost. Et slags underlig 4stemt kor - bare at ingen av stemmene passet sammen. Slik er det når den ene er mer "dett i desen" enn den andre.

Vi klarte å komme presis til gudstjenesten i DELK i dag. Det ble en både spesiell, annerledes og fin gudstjeneste, med 5 voksne og 2 barn som ble døpt. Jeg har ikke vært med på voksendåp før, så det syntes jeg var ekstra kjekt. Dersom vi ikke kommer oss av gårde på gudstjeneste eller møte på søndagene, ser vi gjerne på gudstjeneste på nett fra DELK. De streamer direkte. Det er også mulig å høre opptakene senere, både fra gudstjenestene og bibeltimene til Jan Bygstad, men bare som lydopptak.

Hjemmesiden til DELK Bergen finner du her 🙂

Etter gudstjeneste hastet vi av sted gjennom byen. Et raskt måltid til sultne mager ble inntatt på SubWay'en før vi langet ut videre. Målet var Nohas ark.Det var mitt bursdagsønske å få komme dit, og i dag ble det ønsket innfridd. Olav hentet bilen så det ikke skulle bli så langt å gå etterpå. Imens tok vi en tur innom JULEHUSET for å varme oss, og selvsagt måtte jeg opp med mobilen. Her er litt fra dagens knipserunde:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Turen i Nohas ark får komme i et innlegg for seg selv. Det var en flott opplevelse, - noe jeg vil anbefale flere å bruke advents- eller juledagene på.

Litt mer om Henriette og Henrik før jeg kryper til køys...

_______________________________

Begge klassene var sammen. De var snart tid for lunch, men alle hadde fått beskjed om å samle seg for litt felles informasjon om hva som skulle skje de neste dagene. I tillegg til storsamlingen, hvor alle skulle fremføre sitt prosjekt, skulle de også ha en liten utflutkt sammen før jul. Tid og sted var enda ikke helt bestemt. De kunne tenke seg om til i morgen og komme med forslag, men det måtte ikke koste mer enn ca 100 kroner pr. elev - inkludert reisepenger. Ivrige hender føk i været. "Ro helt ned," sa Frank. "Dere må vente med å komme med forslag til i morgen, og det MÅ være SKRIFTLIG! Og husk at alle forslag som leveres må være realistiske i forhold til budsjettet!" 

Det summet i hele rommet av ivrige stemmer. Kino, Peppes, Svømmehallen var ord som hørtes fra flere. Så kom Gerd og stilte seg opp i sin vanlige "bli stille posisjon," med hendene hevet og sakte nedtelling. Stormen la seg, bare en liten krusning var igjen da hun kom til null.

"Jeg har noe viktig jeg vil snakke med dere om," sa hun og så mildt, men bestemt på elevene sine. "Og jeg vil at dere skal lytte godt etter, for dette er viktig!" Når Gerd sa slikt, sperret de alle ørene opp. De kjente læreren sin, og visste at nå kom det noe som det var verdt å legge merke til. Litt ekstra nysgjerrig lente de seg en en litten tanke mot henne.

"Vi har nå arbeidet med å tolke diktet JUL av Per Sivle. Jeg har gått fra gruppe til gruppe og sett hva dere har holdt på med, og det underlige er hvor mye forskjellig dere har fått ut av disse ordene. Noen har sett mest av sorgen eller frykten, andre gleden, og andre igjen lengselen. Noen av dere har flettet inn julebudskapet, og noen har brukt uttrykkene fra naturen som ble skildret. Selv om disse tolkningene er veldig forskjellige, kan ingen av dem sies å være feil. Det er det som gjør tolking så spennende. Ord skaper liv." Gerd så på elevene. De lyttet. Spent.

"Dersom jeg sier ordet "Flamme" til dere, hva vil dere tenke på da? Noen vil sikkert tenke på flammen på et stearinlys i en julestake, flammene på et bål som brenner i en bålpanne eller i en vedovn, flammer fra et St-Hansbål, eller flammer fra et hus som brenner ned. Noen tanker vil være gode, andre skumle, vonde, triste eller farlige. Og alt dette vil også være rett. Du kan flette inn din egen sannhet i slike ord, men du kan ikke gjøre det alltid!" 

De kjente på seg rundt i rommet at det skulle komme noe mer. Noe som gjaldt dem? Noe som ikke var bra?? De fleste hadde blikket sitt mot henne fremdeles. Undrende.

"Noen ganger er det helt greitt at vi tolker ting på vår egen måte," fortsatte Gerd, "men ikke alltid. Og det er viktig at vi vet forskjellen på når vi kan gjøre det og når vi ikke kan gjøre det." Hun nikket til Frank som skrudde på storskjermen. Et bilde av et gråtende barn tonet frem mot dem. "Hvorfor gråter dette barnet?" Spørsmålet ble hengende i luften. "Har han slått seg? Er han sulten? Er han redd? Hva tror dere?" Noen hender kom opp, og flere alternativ ble svart. 

"Nå har vi kommet med mange ulike svar, men er alle rette nå? Kan vi si som i sted at vi kan tolke dette bilde på ulike måter, og si at for en kan det være rett at han gråter fordi han er sulten og for en annen fordi han er redd - og så er begge svarene rette? Jeg regner med at dere skjønner alle sammen at det blir feil. Hvordan kan vi finne det ene, rette svaret da?" Ingen hender i været. Et slikt spørsmål kan en ikke svare feil på. Da er det bedre å tie stille. "Vi må UNDERSØKE," sa Gerd. "Vi må rett og slett finne ut hva som er rett, og ikke bare tro det som faller oss inn. Til dette bilde er det faktisk bare ett rett svar, og det skal dere få av meg nå." Det lure smilet til Gerd kom frem igjen.

"Dette er sønnen min. Bilde ble tatt da han var tre år, og han gråt fordi han var sint. Ikke bare sint, men rasende. Og grunnen til at han var sint, var at han ikke fikk gå naken i barnehagen. Det var midt på vinteren, og han ville absolutt ikke ha på seg klær." En liten, lettet latter surret i rommet før hun fortstatte. "Ingen av dere kom med det forslaget, - ergo var det ingen av dere som hadde rett. Er dere med?" Små nikk. Gerd kikket bort på Frank igjen, og et nytt bilde kom frem på skjermen. 

Stillhet. Fullstendig stillhet. De hadde ikke ventet at bilde av Henriette på veg inn i politibilen skulle lyse mot dem, men det gjorde det. Der var det. Ingen tvil. Elevene så rådvilt på hverandre. Hva nå?

"Hvem vil være med å tolke nå?" spurte Gerd igjen. "Eller gjette." Smilet hennes var borte. Hun så ikke sint ut. Heller trist. "Jeg vet at det er mange her inne som har sett dette bilde allerede, og jeg regner med at alle dere som har sett det har tolket det også. Spørsmålet er bare om dere har tolket det riktig. Og et annet enda viktigere spørsmål er om dere ønsket å tolke det riktig!"  Den berømte "nålen som faller mot gulvet" kunne blitt hørt om det hadde blitt sluppet i stillheten etter de ordene. 

"Denne gangen vil dere ikke få muligheten til å komme med forslag til tolkning selv. Dere skal i stedet få vite sannheten, - både dere som ønsker og dere som ikke ønsker det. Og det er bare EN sannhet! Henriette, - vil du komme frem hit?" Det var egentlig ikke et spørsmål. Det var en befaling. 

Henriette sluttet å tenke. Å tenke var for farlig. Hun reiste seg opp fra stolen sin, og gikk stille bort til Gerd. "Det går bra," smilte hun mot henne. "Det vil gå helt bra!"

Se Bondekonens facebookseide her 🙂

I dag er det min dag, men noe særlig feiring har det ikke blitt. Har hatt mer enn nok med å holde de rampete tvillingene Snotte-Snufs og Hosti-Hark i sjakk. Våget ikke å ta dem med meg ut - i frykt for hva de kunne finne på da, - så jeg har holdt meg innendørs og brukt dagen til HUSARBEID!! Vel - det må jo gjøres det også en eller annen gang. Noen ting har den fordelen at dersom du venter for lenge, så blir det for sent. Dessverre er det ikke slik med skittentøy og hybelkaniner.

I dag har vært "Tusen tanker inni hodet" dagen. Noen ganger kan jeg rett og slett bli litt sprø av meg selv. Hodet føles nesten som en trykkoker. Ikke bra! Neste gang jeg skal ha en slik ryddedag skal jeg anskaffe meg en lydbok først! Det er kveld, og jeg har ikke tid til å skrive så mye. Tenkte bare jeg ville ha med et lite stykke til om Henriette og Henrik.

....................................

Da klassen diskuterte den videre handlingen i går, var det en som kom med et artig forslag: "Kan ikke alle sammen bli så slemme mot Henriette at hun må flytte igjen, - og så flytter hun hit og begynner i klassen vår. Så kommer vi inn i fortellingen og tar fint imot henne?" Jeg synes dette var et glimrende forslag. Men, - det blir litt mye styr å få henne til å flytte igjen, - og dessuten har jeg bare 13 dager igjen til å skrive på. Vi får nok holde henne der hun er og se hva vi kan få til med det.

"Hva skjer når hun kommer inn til klassen sin?" spurte Mari. "Hva vil du skal skje?" spurte jeg. "Kan hun ikke fortelle alt sammen til hele klassen? Og så blir hun kjempepopulær?" "Ja....," nølte jeg. "Tør hun det da? Hun er jo litt nervøs og engstelig av seg, og særlig redd for å måtte si så mye." "Men guttene kan hjelpe henne!" foreslo Thea.  "Ja, kanskje det," sa jeg. "Kanskje det rett og slett ikke hadde vært så dumt...."

___________________________

Adventssamlingen var nesten ferdig da de kom til klasserommet. Både læreren og elevene så på de fire som forsøkte å liste seg inn døren. "Fire stykk kan umulig forsove seg på samme dag." sa Gerd, men med et lite smil på lur. "Vi tar en prat etterpå vi." Den siste julesangen ble sunget, og så var det tid for gruppearbeid. Gerd fulgte med kvartetten inn på grupperommet. 

"Hva skjer," sa hun å så fra den ene til den andre. Guttene så på Henriette, men Henriette plantet blikket i gulvet. "Jeg forstår at det er ett eller annet," sa Gerd til dem, "og dersom det er noe jeg burde vite om, så håper jeg dere kan si det nå." Guttene vekslet blikk. 

"Noen har delt et bilde som viser Henriette på veg inn i en politibil," sa Sivert. Han fisket opp mobilen fra lomma og viste bilde til Gerd. "Og hva mer," sa Gerd etter å ha sett bilde. "De tror hun har gjort noe galt," sa Alex, "men det har hun ikke." "Vil du fortelle hva som skjedde," spurte Gerd henvendt mot Henriette. Guttene smilte oppmuntrende til henne. 

"Det begynte å brenne hjemme hos bestemor," forklarte Henriette, og så kom hele historien en gang til. Da hun var ferdig stod Gerd en lang stund å så tankefullt opp i taket. "Hmmm," sa hun og sukket. "Vi arbeider nå med å tolke ett dikt," sa hun til dem. "Og på samme måte som ord kan tolkes på forskjellige måter, så kan også bilder tolkes ulikt. Er det greitt for deg at jeg snakker med klassen om dette?" Hun så på Henriette igjen. "Du trenger ikke være redd for at det skal bli dumt for deg. Jeg skal passe på hva jeg sier."  Henriette var usikker. Hva ville de andre si? Ville de tro at hun var en sladrehank? Ville jentegjengen bli enda mer sur på henne? Ville det ikke være best å bare glemme alt sammen?

"Ja, du kan si det!" sa plutselig Henrik bestemt. "Ikke sant Henriette?" "Ok," sa hun overrumplet. Det kom så brått at hun fikk ikke tenkt seg om før hun hadde svart. Så var det gjort. Så var det ute av kontroll. Så fikk det bære eller briste..... 

Det var godt å få arbeide med diktet etterpå, få flykte inn til de vakre, syngende ordene. De hadde laget tankekart til mange av ordene og kommet til at de ville lage noe som handlet om en fugl. Den hadde kommet på papiret fra ordet "Julenek." Henriette hadde lekt med ordene i flere dager nå, og et vers hadde formet seg inni henne. Et refreng kanskje....

"Jeg har noe vi kanskje kan bruke til en sang," sa hun spent og så på dem. "Har du det med deg?" spurte Alex. "Nei, men jeg kan skrive det ned nå." Henriette svingte pc'en mot seg og skrev mens guttene kikket nysgjerrig over skuldrene hennes:fly2

"Supert," utbrøt Henrik da hun var ferdig. "Du har jo fått med deg skikkelig mange av ordene vi har skrevet ned. Hva skulle vi ha gjort uten deg på gruppen! Vi hadde vært helt lost!" Alex og Sivert kom med flere anerkjennende ord.  

Henriette ble varm og glad. Hun hadde gitt dem en bit av seg selv, og de hadde tatt imot henne. Det var seg selv hun hadde fanget i dette verset. Så de det? Hun håpet at de ikke gjorde det. At det bare kunne være ord for dem. Ord de kunne glede seg over. For henne var det noe mer. For henne var det lengsel, drømmer, håp... Og kanskje, - kanskje var hun på veg til dette "bedre stedet"  nå. Kanskje...

Hun så på guttene og smilte tilbake til dem. 

_______________________________

Møtet med klassen får vente til i morgen....

Ta gjerne en titt på Bondekonens facebookside her 🙂

Når en sitter med to lag ull på seg, tykt sjal rundt halsen, godt innpakket i ullteppe i en vedovnsvarm stue, og likevel ikke får varme i seg, - da er det noe som ikke stemmer! Dette tullet som nå er på gang har jeg ikke tid til! Jeg er flink til å planlegge, så nå holder jeg på med å klekke ut en plan for hvordan jeg i løpet av de ti neste timene skal klare å ri dette av meg. Olavs oppskrift er å svette ut problemene. Tenkte å prøve meg på den jeg også, men forstår ikke helt hvordan jeg skal få termometeret mitt opp på plussiden når innpakningen jeg har iført meg nå ikke hjelper... C-vitaminsjokk, varm kakao og masse søvn står også på listen i tillegg til at jeg har bestemt meg for at jeg ikke skal være syk!

Jeg var ekstra glad i dag for at det var studentene mine som skulle stå for mesteparten av snakkingen i timene. Jeg er så imponert over dem! De er førsteårsstudenter og er bare så utrolig dyktige allerede. To av dem har aldri stått foran en klasse før, og har gått inn i lærerrollen som om de var født til det. Fantastisk. Jeg gleder meg til å skrive rapporten som skal leveres til høyskolen, - så lenge jeg slipper å gjøre det i dag vel å merke....

............................

Som vanlig hadde vi også i dag en koselig adventsstund i første time. Etter at jeg hadde lest dagens fortelling om Henriette og Henrik, ble det en livlig debatt om hvorfor Henriette hadde gått inn i politibilen. Det var alt fra at mordanklager til photoshootet bilde. "Akkurat der har jeg en plan selv," sa jeg til dem. "Jeg vil heller dere skal si noe om hva som skjer med Henriette når hun kommer til skolen." "At den som har lagt ut bildet har sendt det til alle på kontaktlisten sin slik at alle på skolen vet det," foreslo Julie. "Og at det står og hvisker og peker på henne," mente Thea. "Og at de nye vennene ikke vil være med henne, eller at de  er litt sure." "Jeg ville vært nysgjerrig," kom det fra Petter.

"Ok," sa jeg. "Da har jeg et utgangspunkt som jeg kan bruke, og nå: Time for Studentshow!"

_______________________________

Henrik og Alex stanset forskrekket da de så ansiktet til Henriette. "Hva er det," spurte Henrik. Henriette puttet mobilen raskt ned i lommen igjen. "Ingen ting," svarte hun og snudde seg fra dem. Hun fortsatte å gå. Guttene så rådvilt på hverandre, heiste på skuldrene og gikk etter henne de siste metrene til skolen.

Det var fremdeles noen minutt igjen til det ringte inn. Skolegården var full av liv. Det var en vakker desembermorgen med nysnø på bakken. Etter hvert som Henriette gikk over plassen, var det flere hoder som så opp i hennes retning. Noen hvisket sammen mens de pekte mot henne. De trodde seg usett, men hun så dem likevel. Skimtet bevegelsene fra øyekroken.... Mobilen brant i lommen. Hadde de bare tatt bildet ti sekunder før eller ti sekund etterpå, da hadde det ikke vært så vanskelig! Nå kunne de tro hva som helst. Hvordan skulle hun redde seg ut av dette uten å måtte bruke ord? Veldig mange ord?

Plutselig stod Lise foran henne sammen med de andre jentene. De dannet en ring rundt henne. "Hva er det du holder på med på fritiden da?" spurte hun med sukkersøt stemme. "Raner banker? Stjeler gull fra gamle damer? Knuser vindu? Hva har du gjort siden polisen må komme og hente deg?" Jentene rundt henne kniste. "Kanskje hun er en hemmelig spion," sa en annen. "Eller selger du dop kanskje," spurte en tredje. Lise kom enda nærmere. De andre jentene også. "Tro bare ikke at noen vil ha noe med en politijente å gjøre! Ikke gutta heller. De er bare med deg fordi de MÅ, - bare så du vet det!" hveste hun mot henne. 

Like plutselig som de hadde kommet, like brått var de borte igjen. Skoleklokka ringte og plassen ble tømt for liv. Henrik og Alex var også på veg inn døren da Sivert kom mot dem. "Har dere sett bilde," spurte han dem og viste frem mobilen sin. De bøyde seg fremover og kikket. "Hva har skjedd?" spurte han. "Ha`kke peiling!" utbrøt Alex, men noe galt kan hun ikke ha gjort." "Se, der er hun," sa Henrik og pekte mot skoleporten. Henriette gikk feil veg. De så på hverandre de tre kameratene. Sivert var den første som løftet tommelen, - tegnet deres. "En for alle, alle for en," sa de i kor og løftet tomlene mot hverandre alle tre. Så sprang de.

.........................................

Henriette hørte raske skritt bak seg, og snart var hun omringet igjen. "Hva skjedde," spurte Sivert.

Stillhet...

"Kom igjen da," sa Henrik. "Vi vet at du ikke har gjort noe galt. Fortell bare hva som har skjedd." "Du har reddet oss med å tolke hele diktet. Nå er det vår tur til å hjelpe deg, " sa Sivert. Henriette holdt en usynlig prestekrage i hånden. Skal, skal ikke.... Skal, skal ikke... Hva hadde hun å vinne? Hva hadde hun å tape? Hun kunne kjenne bestemors hånd på skulderen. "Det går bra jenta mi," hvisket hun i øret hennes. "Det er på tide å satse. Det er nå døren står åpen. Gå inn gjennom den og se hvor vakker verden kan være på den andre siden. Det går bra jenta mi. Det går bra!"

skal

Bildet er hentet fra denne siden.

"Det brant i ventilatoren til bestemor," forklarte hun. "To brannbiler kom selv om det egentlig ikke brant så mye. De hadde tatt det som en øvelse. Politiet kom også. De pleide alltid å komme når det var brann sa de. Jeg forklarte dem hva som hadde skjedd. Vi hadde bakt smultringer, og så begynte det plutselig å brenne. Vi fikk stoppet flammene da vi la lokk på gryten, men så brant det lenger oppe De kom veldig fort, så det gikk heldigvis bra. Det verste var røyken. Brannbilene kjørte først bort etterpå. Jeg skulle til å gå hjem da politiet skulle kjøre. De spurte meg om jeg ville sitte på med dem hjem. Det var derfor jeg gikk inn i politibilen. Jeg har ikke gjort noe galt."

"Du er jo en helt," utbrøt Alex. Så haglet det over henne med spørsmål. Hadde hun forsøkt å slukke brannen selv? Hva hadde hun sagt da hun ringte? Hvor mange kom? Hva gjorde de? Henriette svarte så godt hun kunne. Det rare var at for hvert spørsmål som kom ble det lettere å svare. "Tok du ikke bilde," spurte Henrik til slutt.

Hun hadde tatt ett bilde. De fire brannmennene, politidama og politimannen hadde stilt seg opp rundt henne. "Du vil vel ha en selfie sammen med oss," var det en som hadde sagt, og så hadde de stilt seg opp som om det var et klassebilde. "Jeg har ett," sa hun og fisket opp mobilen igjen. "Jøss," utbrøt Alex. "Dette er jo helt supert! Send det til meg!" Han nappet til seg mobilen hennes og sendte bilde til seg selv. 

"Dette fikser jeg," sa han og drog opp sin egen. Noen raske tastetrykk til før han viste det til de andre. Han hadde lagt til ordene "DAGENS HELT," over bildet. "Send i veg," sa Henrik, "så deler vi det videre." Flere mobiler kom frem. Nye tastetrykk. 

"Nå går vi inn," sa Henrik da det var gjort. "Og du går sammen med oss," smilte han mot Henriette. 

________________________________

Tid for kakao!

Det er rart med minner. De ligger der inni hjernebarken et sted. Så hører en et spesielt ord, ser et bilde, lytter til en spesiell sang, og så er de fremme på storskjermen igjen. Etter å ha skrevet om stekepannen dukket et slikt gammelt minne opp. Jeg synes det passer så godt inn i sammenhengen i det jeg skriver om nå, at jeg tar det med her, - men jeg har trikset litt med det slik at det passer inn i vår historie. Altså; gjort om til noe som kunne ha skjedd i går:

.........................

Gårsdagens desemberbarn måtte vente helt til skoledagen var slutt før han fikk trekke lappen fra adventsskrinet vårt. Det hadde vært en travel dag for både store og små, med mange ulike oppgaver. Vi var alle passe trette da Emil kom fram og fisket opp lappen. "Leksefri til i morgen," leste han høyt. Alle jublet. "Hva," sa jeg. "Det er studentene mine som har laget til lappene til dette, og jeg hadde sett alle og visste at det ikke stod noe om leksefri på noen av dem. Litt halvirritert spurte jeg etter hvem det var som hadde byttet ut lappen. Den skyldige ble pekt ut, den rette lappen fisket frem og lest opp: "Hjelp til med oppvasken hjemme," stod det der. Jubelen ble byttet ut med sukk før vi takket for dagen, og elevene stormet ut.

Da jeg kom til dem i dag måtte jeg ta en liten prat med dem om dette. "I dag må jeg snakke litt om Janne," sa jeg til dem. Janne så opp - litt forskrekket. "Slapp av," beroliget jeg med et smil. "Det er ikke noe dumt, men jeg vil si noe om lappen som du byttet ut i går. Jeg var litt småirritert da jeg beordret dere om å finne fram rett lapp, og det var du Janne som var den skyldige. Spørsmålet mitt i dag er følgende: Hadde Janne gjort noe galt?" "Neeeei," svarte de litt usikkert mens de så på hverandre. "Nei," sa jeg bestemt. "Hun hadde ikke gjort noe som kan kalles å være galt. Ikke hadde hun skadet noen heller. Det var bare et lite pek, og slikt må vi som er voksne tåle. Faktisk så synes jeg bare det er moro at dere kan gjøre slike ting, men akkurat i går var jeg litt stresset og ble nok litt kvassere i stemmen enn jeg burde." Janne sa at hun ikke hadde opplevd meg som verken særlig sint eller sur. Og det var jo godt.

"Men tenk dere nå at jeg som lærer hadde blitt skikkelig sur for dette og kjeftet ordentlig på dere. Hva da? Hvem ville vært den dumme da?" Selvsagt mente de alle at det ville vært meg. "Dersom dere da svarer tilbake med samme mynt, og sier frekt tilbake: Er det noe å bli så sur for da? Hvordan ville jeg reagert?" Mange hender i været. "Du ville blitt enda surere," svarte Petter. "Akkurat," sa jeg. "og kommer det noe godt ut av det?" "Vi blir bare sintere og sintere på hverandre," mente Thea.

"Ja nettopp," svarte jeg tilbake. "Det er da dere skal være en stekepanne," oppfordret jeg. "Ta imot det som blir sag til dere, men la det bare bli liggende på utsiden. La det ligge og steke litt til det har blitt gyllent og pent, og gi det så tilbake. Hvordan kunne dere svart meg på en "gyllen" måte?" De måtte tenke seg litt om. "Vi kunne sagt: Det var bare ment som en spøk," foreslo Mari. "Flott," strålte jeg mot henne. "Dersom dere sa det på den måten Mari sa det på nå, tror dere jeg da ville blitt enda mer sint eller ville jeg roet meg ned litt?" De mente alle sammen at jeg ville "hisset meg ned." (Jeg gikk ikke inn på noen diskusjon akkurat da i hvor vidt man hisser seg opp eller ned....)

"Det er èn viktig ting til jeg må si til dere," sa jeg til dem, " og det er at dersom dere virkelig har gjort noe galt, da er det viktig at dere tar til dere den kjeften eller kritikken dere får, at dere søker å ordne opp i det dere har gjort, og at dere legger vinn på å ikke gjøre de samme feilene flere ganger. Vi gjør alle feil. Kritikk og korrigering er noe som hører med i livet. Når det er fortjent, da er det også lurt å ta imot ordene på stekepannen og la dem bli gylne før vi spiser dem selv. Det gjør vi når vi erkjenner feilene våre og ordner opp etter oss. Da skal vi etterpå få gå med rak rygg og hevet hode. Et oppgjort feiltrinn skal ikke være en byrde, men en erfaring som skal styrke oss til å ta gode valg senere.

Ferdig med mimringen... - men det gav mening. Ikke sant?

______________________

"Når skal vi få høre mer om Lise," spurte Thea. "Vil dere jeg skal skrive om henne nå?" spurte jeg. "JA," kom det fra flere ivrige barnemunner. "Vi vil vite hva hun gjør mot Henriette," sa Emma. "Hva vil dere hun skal gjøre?" spurte jeg. "Nå er det deres tur til å bestemme." "Hun er i alle fall skikkelig sjalu på Henriette siden hun er med Henrik," mente Janne. "Hun sier stygge ting om henne til de andre for at ingen skal ville være sammen med henne." Det var Theas forslag. "Eller hun sender meldinger på mobilen." "Kan du ikke skrive noe skikkelig spennende, noe om at politiet kommer for eksempel," undret Petter. "Jeg tror vi stopper der," beordret jeg. "Nå har jeg mer enn nok:

Sjalu - baksnakking - politi.

Vi får se hva jeg får til...."

______________________________

Henriette gikk til skolen med lette skritt. Det var nesten en uke siden den såre hendelsen ved Eika, og livet hennes var blitt helt forandret. Henrik, Alex og Sivert gjorde henne trygg. Trygg og glad. Ikke at de var sammen hele tiden,  men de så henne. De sa hei til henne om morgenen, og de gav henne smil når øynene deres møttes. Hun var ikke lenger usynlig. Det største var likevel den nye jenta som hadde flyttet dit. En helt ny Henriette hadde tatt bolig inni henne. En som turde å bruke ord. En som våget å svare når noen spurte henne om noe. Ja, en som våget å vise frem ordene hennes høyt. Døren til alt som lekte inni henne var satt på gløtt... 

Hun hadde også vært sammen med Ingrid og Hanna i noen friminutt; To av jentene i klassen, som ikke hørte til i Lises hale. De hadde først snakket TIL henne,- og etter hvert MED henne. 

Hun nærmet seg skolen da hun kjente at mobilen vibrere i lommen. Hun låste den opp, og åpnet meldingen. Å nei! Det var bilde av henne på veg inn i politibilen. Hvem var det som hadde sett henne? Hun kjente ikke nummeret. Det tikket inn flere meldinger. En til. To, tre... Det samme bildet: Politibilen med blålysene på, og hun som var på veg inn i den mens en politimann stod ved siden av og holdt i døren. Selv om det var mørkt, lyste ansiktet hennes blått i gjenskinnet fra lysene på bilen. Ingen tvil om at det var henne. 

Henriette stanset. Føttene ble til bløtkokt spagetti. Lykkeboblene i magen til harde steiner. Frykten kom seilende tilbake. Så mange ord må sies for å forklare. ON knappen hadde akkurat begynt å bli en venn. Nå skrudde den seg av. Dette ble for mye! Rett og slett alt for mye! blå

Bildet er hentet fra denne siden.

"Hei," hørte hun bak seg. "Hva skjer?" Det var Henrik og Alex. Et hvitt spøkelse så opp på dem. Et spøkelse uten ord...

_______________________

Jeg har en plan, - men den får dere vente med å høre til i morgen. Nå ligger en ny dag klar foran meg som skal fylles med både arbeid og glede. Håper din dag også blir god 🙂

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

Det ble en både hektisk og lang dag i går. Natten snek seg innpå meg før jeg fikk fortalt videre om Henriette og Henrik. Nå er klokken passert 7:30, og jeg har noen få minutter hvor jeg kan sette livet på vent slik at jeg får tastet inn litt mer om våre to venner. Ikke noe mer snikk snakk....

_______________________

Adventssamlingen var ferdig og elevene hadde fordelt seg rundt i grupper. Alex, Sivert, Henrik og Henriette hadde klart å okkupere grupperommet. Nå satt de med hvert sin kopi av Per Sivles dikt foran seg. Dagens oppdrag var: Tolk diktet. Sivert hadde valgt seg selv til å være skriver. PC-en foran ham var slått på, og skjermen lyste innloggingsblått. 

"Jeg har et forslag," sa Sivert. "Vi skriver bare "Kjedelig," og så er vi ferdig. Det er jo VÅR tolkning de skal ha, ikke sant?" "Typisk deg," gliste Henrik. "Det blir så mye styr da," sukket Alex. Henriette satt ivrig bøyd over diktet. Dette var hennes verden. Hun elsket ord, så lenge de var på papiret vel å merke. 

"Det er et vakkert dikt," forsøkte hun seg med å si. "Dersom en ser etter." Litt motvillig tok også guttene arket i hendene. Alex kremtet og deklamerte det første verset høyt. Han forsøkte å etterape Franks dype, brummende stemme:

JUL

Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
 Og Ørnenæb vil hugge
 og Høgeklo vil slaa.
 Og gjerne vil de store
 bli større ved de smaa.

Stillhet.

"..... og gjerne vil de store, bli større ved de små," gjentok han en gang til. "Akkurat slik er det," sa Henrik. "Det kan vi bruke. Eller?" Spørsmålet ble hengende i luften.

Henriette var så ubeskrivelig glad over at hun var valgt til å få være sammen med dem. I hele går hadde hun gått og tenkt på hva hun kunne gjøre for at de ikke skulle angre på at de tok henne med. Etter at leksene var unnagjort, hadde hun søkt opp diktet på nettet. Hun hadde lest det så mange ganger at hun kunne det utenat. Diktet levde i henne. Det var henne. Særlig det første verset. Nå ville hun betale guttene tilbake. Gi av seg selv til dem. Men hvorfor måtte det være så skrekkelig vanskelig. Hvorfor måtte ordene som kom ut av munnen være som store troll når de danset som lysende alver inni henne? 

"Jeg tenker at det første verset handler om å ha det vondt," sa hun lavt. Guttene så på henne. De ante nok at det skulle komme noe mer, for de smilte oppmuntrende mot henne. "Det sier noe om at vi bor i en vond verden," fortsatte hun, med hodet et lite hakk lenger opp, "at barnesinnet, - det gode som bor i oss, blir fanget og ikke får komme ut. At det onde, både i oss selv og rundt oss, holder oss nede. At det er det som hugger og slår. Og på samme måte som mye vil ha mer, vil også de store bli større. Og for å bli sett og hørt, må en kanskje tråkke ned noen andre på vegen..." 

"Glimrede," utbrøt Alex. "Skriver du," spurte Henrik henvendt mot Sivert. "Få med deg alt sammen!" "Halloen," klaget Sivert. "Jeg kan da ikke få med meg alt dette på èn gang. Gjenta en ting om gangen takk," sa han mot Henriette med blikket på skjermen og fingrene hvilende på tastaturet. 

De hadde ikke ledd! De hadde ikke gjort narr av henne! De hadde ikke sagt at hun var teit! De nervøse hendene hennes som hadde klamret seg til hverandre under bordet, løsnet taket og la seg stille ned i fanget. Så gjentok hun alt sammen. Sakte. Med løftet hode. hand

Bildet er hentet fra denne siden.

Mandager er mandager! Sånn er det bare med det! Først en lang dag på jobb, så flere oppgaver som ventet på meg hjemme. Jeg satte livet på pause en halvtimes tid i ettermiddag før Miriam skulle kjøres på fotballtrening. Litt handling og litt  klargjøring til morgendagen, en kveldstur i fjøset for å presse ut noen liter melk, og så noen minutter til Henriette og Henrik.

Vi hadde en fin adventssamling i dag også. Først i klasserommet og deretter med hele skolen i gymsalen. Tente lys, vakre barnestemmer som fylte rommet med toner fra både kjente og nye julesanger. Glede og fred.

Før lunch i dag fikk de trekke nissevenn, og så fikk de ett oppdrag: Gå på let etter positive egenskaper hos den som du er nissevenn for. Hva er det han eller hun er flink til? Å være hjelpsom, tålmodig, høflig, snill, arbeidsom, humoristisk.... Vi ramset opp mange ulike positive egenskaper.

"Hvor lenge skal dette oppdraget vare?" spurte jeg dem "Hva synes dere er passelig." Vi ble enige om at to dager var ok, og at de da skulle gi hverandre et lite brev der det stod hva de syntes de var flinke til. Det var kjekt å se hvor ivrige de ble alle sammen. "Vi kan vel skrive på data, eller få noen andre til å skrive for oss," undret Mari.. "Ja, det går helt fint," svarte jeg. "Det kan være lurt, for da blir dere ikke gjenkjent på skriften."

Tiden fløy ifra oss i dag også. Vi ser en daglig liten snutt fra "Hei Verden," som er en omvendt adventskalender, - og vips, - så var dagen over og elevene borte. Jeg får vente en dag til med å finne ut hva Henriette og Henrik skal være flinke til. Det er egentlig helt greitt, for jeg har tenkt at vi må få Lise inn i historien igjen. Tror ikke hun er helt blid på Henriette for tiden!

________________________________

Henriette satt på bestemors kjøkken og ventet på at potetene skulle koke ferdig og at laksekotelettene skulle bli gjennomstekt. Bestemor var ikke bare bestemor. Hun var også Henriettes fortrolige venn. Det vil si... Henriette sa kanskje ikke alltid så mye, men bestemor forstod likevel. Og bestemor snakket. Hun kunne trøste, hun kunne gi råd, og hun kunne sette mot i henne når verden var vanskelig. 

Men i dag måtte Henriette fortelle. Hun fortalte bestemor om Henrik. Om hvordan han hadde reddet henne to ganger. Hun var så full av ham inni seg at hun ikke kunne bære det alene. Hun fortalte også om Lise og de andre jentene. Om Eika. Om Alex og Sivert. Ordene bare strømmet ut. Bestemor satt på andre siden av bordet, hvilte hodet i hendene, lyttet og smilte.

"Du er heldig som har fått deg en slik venn, " sa hun mildt da Henriette omsider var ferdig. Så kom middagen på bordet. Adventsstjernen i vinduet lyste opp og stengte vintermørket ute, og på bordet brant ett enslig lys på adventsstaken. 

"Vær en stekepanne," sa bestemor plutselig med munnen full av mat. "Hva?" måpte Henriette tilbake. Hun var vant til at bestemor kunne si mye rart, men dette tok kaka. "Vær en stekepanne," gjentok hun. "Og helst med teflonbelegg!" "Hva mener du nå da," sukket Henriette. Hun skjønte ingen ting. 

Bestemor hadde satt gryten med poteter og stekepannen med laksen i på gryteunderlag rett på kjøkkenbordet. Hun likte å gjøre det enkelt. Spare oppvask! "Se her," sa hun og svingte på stekepannen. "Se på det som ligger oppi. Se hvor fint det seiler." Hun lo mot Henriette. Fiskebitene som lå igjen gled elegant fra side til side eller surret rundt - alt etter hvordan pannen ble snudd.  "Ja, jeg ser det," svarte Henriette. "Men hva har det med meg å gjøre?" Bestemor satt fra seg stekepannen igjen, rettet på brillene og bøyde seg mot henne. "Du vet Lise. Hun er nok ikke så blid på deg nå. Det kan nok være at hun vil forsøke å gjøre livet surt for deg. Det er da du skal være en stekepanne!" "Skal jeg slå henne?" spurte Henriette forskrekket. "Det kan jeg aldri gjøre!" "Nei, nei," lo bestemor. "Men du skal la det prelle av igjen. Ikke la det sette seg fast. La det bare ligge oppå toppen og seile litt, og så kan du etterpå kaste det dit du vil." 

Henriette så fremdeles rådvill ut. "Jeg skjønner fremdeles ikke helt hva du mener," sukket hun igjen. "Hva gjør du om noen sier til deg at du er en dust?" Bestemor lente seg bakover i stolen mens hun myste på Henriette over brillekanten. Henriette så ned på fatet der hun pirket med gaffelen i maten. Henriette kunne se det for seg; hvordan hun ville krympe, synke sammen, bli borte.

"Opp med deg," beordret bestemor. "Nå skal vi øve!" Hun spratt opp av stolen så den ramlet i bakken. Hun langet ut med sine sekstiåtte år gamle - men fremdeles spretne - ben, rundt bordet, tok tak i ryggen og svingte henne rundt. "Opp med deg!" ropte hun igjen. "Men maten da," protesterte Henriette. "Pytt! Den varmer vi i mikroen etterpå."

Henriette ble plassert midt på kjøkkengulvet med bestemor to meter foran seg. "Nå er du Lise og jeg er deg, og så sier du til meg at jeg er en dust!" Henriette så mistenktsomt mot bestemor. Hva var det egentlig hun prøvde på? "Du er en dust," kom det spakt. "Kjære deg!" ropte bestemor. "Du kan ikke si det som om du er en liten kattunge som klager over at melkefatet har blitt tatt bort. Du må være en løve, eller en tiger, eller i det minste en sint hund!" Bestemor stod der bredbent foran henne og hyttet med hånden. Henriette måtte le! Med verdens sprøeste bestemor, som skulle dramatisere verdens tåpeligste teaterstykke, var det umulig å ikke kjenne latterboblene trille i magen.

"Du er en dust," sa hun mens latterknisene banet seg veg opp og ut. "Nei, nei, nei," ropte bestemor oppgitt. "Dette er ikke en komedie! Sånn skal du gjøre det!" Hun rettet ryggen, plantet hendene i siden og hveste som en illsint bulldogg mot Henriette: "DU ER EN DUST" "Din dust! Du er en dust! Bestemordust," ropte Henriette mot henne, og så hylte de av latter begge to.

"Nei, nå skal vi gjøre det skikkelig," sa bestemor da de hadde roet seg ned litt igjen. "Du er en dust," sa Henriette bestemt. Det ble ikke verken sint løve eller tiger, men kanskje en litt ilter hund ut av det. Bestemor protesterte i alle fall ikke. Hun falt derimot sammen! Haken ramlet ned på brystet, skuldrene sank ned og hele kroppen fikk en underlig S-formasjon.

"Se på meg Henriette," sa hun med gråtkvalt stemme. "Hva er jeg nå?" "Jeg vet ikke," svarte Henriette og klødde seg i hodet. Det var umulig å bli klok på denne underlige damen. Bestemor løftet litt på hodet og kikket på Henriette over brillekanten. Så lot hun hodet falle ned igjen. "Jeg er en svamp. Ser du ikke det? Jeg tok til meg alt du sa. Det fyller hele meg! Derfor har jeg ramlet sammen." Bestemor stod der i sin forvridde stilling. Armene hang slapt ned langs siden og hun så ut som om hun kunne ramle i gulvet når som helst. Henriette lurte på om hun måtte gå bort og støtte henne, men plutselig spratt hun opp igjen. "Si det en gang til, " sa hun og smilte. "Og denne gangen må du mene det! Skikkelig!" 

"Du er en dust," sa Henriette en gang til. Rovdyret inni strupen var i ferd med å våkne. "Ja, jeg er kanskje det," svarte bestemor smilende og lett tilbake, "men det er ikke du, og jeg liker deg." Henriette måpte, og øynene sperret seg opp. "Ser du," forklarte bestemor. "Nå er jeg en stekepanne! Nå tar jeg imot ordene dine, steker dem litt til de har blitt gyldne, og så kaster jeg dem tilbake til deg. Kaster du tilbake det samme som du tar imot, da er du ikke bedre enn dem. Ta imot dem, og gjør dem til noe bedre før du kaster det tilbake. Da blir det du som vinner! Garantert! Vær en stekepanne, jenta mi!"

__________________________________

Og her forlater vi Henriette og bestemor for i dag...

I dag tenkte jeg at jeg ville dele med dere julens beste oppskrift: Ambrosiabrød! Å få en varm skive med Ambrosiabrød, med smør og ost på, mmmm.. - en bedre julemat finnes ikke! Garantert! Og her er det bare ÈN mening som er rett, nemlig MIN!!ambr

Melk, sukker, smør og rosiner ploppes oppi gryten! 2 kopper er det samme som 4 dl. Varm på middels varme. Det er ikke nødvendig å ha det så veldig varmt. Da går det bare ekstra lang tid på å kjøle det hele ned igjen. Jeg holder også gjerne av halvparten av melken, og heller denne oppi etter at sukkeret er utrørt og smøret smeltet. Visp eggene sammen og ha de oppi sammen med det våte etter at det har kjølnet!20151205_19474320151205_200625

Bland det tørre for seg, lag grop og hell oppi gryteblandingen. Syng gjerne en julesang samtidig. Det setter ekstra god smak på maten! 1,6 kg mel er for lite. Rør inn litt ekstra, litt om gangen, til passe fast deig. La den gjerne være litt klissete. Hev til dobbel størrelse. 20151205_201229

Del deigen i ti like store biter, form dem til boller, og hev på nytt i minst 30min. Husk å legge et bakepapir OPPÅ brødene etter 10 minutt i stekeovnen. Ellers blir de nesten svarte på toppen.20151205_223256

Dette er en innertier. Garantert!! Hiv noen i fryseren, del litt med naboer, kolleagaer og venner, og kos deg med resten selv.

.........................

Da jeg satt i kirkebenken og sang julesanger i ettermiddag, så jeg flere blålys som blinket inn til oss i det de for forbi. Da jeg kom hjem, ropte Olav meg inn på kjøkkenet. "Se her," sa han og snudde iPaden mot meg. Triste nyhetsbilder om flom på sør- og vestlandet. Hus som fløt langs elvene, veger som var rast ut, hele bygder under vann, store fjøs som så ut som de var plantet midt i en innsjø....

Og så brannen på Lune Huler i natt...

Etterdønninger fra stormen Synne har nådd hit til oss. Jeg sitter nede i kjelleren og hører hvordan vinden piper utenfor og kjemper for å komme seg inn gjennom ventilene i vinduene, men den må fint holde seg ute!

I dag er vi de heldige, men det er ikke like lett å glede seg over egen lykke når en får andres ulykke så nært seg. Vi vet heller ikke hva som venter oss i morgen. Jeg takker for alt jeg har i dag, og så ber jeg Gud være med dem som har mistet.

Livet kan være så mangt; både til glede og besvær.

...............................

Over til Henriette og Henrik. Henriette er reddet. Av en medelev som våget å gjøre det rette. Som våget å ta det gode valget. Hvor mange slike elever har vi i det virkelige livet? Vi har mange som VET hva det rette er, og vi har mange som ØNSKER å ta de gode valgene. Men hvor mange er det som tør? Som våger å handle?

Vi har mange gode program som skal hjelpe elevene til å ta de rette valgene. "Det er mitt valg," Zippys venner," "MOT," og sikkert mange flere. Og det er bra! Vi snakket ikke om slikt da jeg gikk på skolen. Vi pugget grammatiske regler, lærte vrine formler i matte, plasserte hovedsteder, elver, og land på kopierte ark. Vi lærte å synge salmer utenat, vi snekret fuglekasser og vi broderte vakre puter, - men vi snakket ikke om hvor viktig det var å ta gode valg. Det gjør vi heldigvis i dag! Og jeg håper og tror at det vil hjelpe noen til å klare å handle rett, - ikke bare å tenke rett.

_________________________

Henriette ser opp på de tre guttene. En varme brer seg inni henne. Hun er reddet! Hun er valgt! Hun er ikke lenger overlatt til å drukne - alene. Hun reiser seg opp og går sammen med dem bort til et sted hvor de kan danne en liten ring sammen. "Alex og Sivert," sier Henrik mens han peker på kameratene. "Henriette," sier hun og ser på dem med varme, skinnende øyne.

"Det var et fint dikt," sier Alex. "Var det?" undret Sivert. "Jeg fikk ikke med meg noen ting jeg. Det var jo bare en masse gammeldagse ord." Guttene flirer. Henriette kjenner latteren boble inni seg. Hun står i ringen og er trygg. Trygg og glad. En av dem.  

De rekker ikke å si noe mer før læreren begynner på ny nedtelling. De finner seg en rekke de kan sette seg ned på - sammen. 

___________________________

I morgen håper jeg elevene mine kan hjelpe meg med å finne ut hva denne kvartetten skal jobbe sammen med. Skal de lage noe sammen, synge, spille, danse, skrive, lese?? Hva er de flinke til? Har de noen skjulte talent som kan komme frem? Noen hemmeligheter?

Men nå gir jeg meg. Resten av kvelden skal brukes til familietid.

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Det er 2. søndag i advent. En dag som skulle vært fylt med lys, fred, glede, forventninger... I stedet våknet vi til nyheten om at Lune Huler har brent ned i natt. På fredag ble stedet godkjent av UDI til å ta imot ca 40 mindreårige flyktninger fra Syria. Mindre enn to døgn etter er det bare en askehaug igjen.

Dette er bare, bare trist!

Jeg får lyst til å skrive en hel avhandling om hvor grusomt dette er og hva vi kan gjøre for å hindre slikt i å skje igjen. Men jeg tror ikke jeg har så mye annet å bidra med enn ting som allerede er sagt eller skrevet. Det er over alt i nyhetsbildet i dag. Jeg vil bare minne oss alle på at vi har et ansvar i forhold til å luke ut våre egne råtne epler før vi bekymrer oss for flekker på de vi importerer!

...........................................

Hr. Influ Ensa har tatt bolig i Olav. Det er nå snart tre uker siden han flyttet inn, og det ser ikke ut til at han har tenkt å dra med det samme. Han har også tatt med seg tvillingene sine Snotte-Snufs og Hosti-Hark. Kona hans, fru Sår Hals, har gjestet meg, men hun kom heldigvis bare på en lynvisitt. Det har derfor ikke blitt så mange sprell med oss denne helgen. Vi har bare puslet på med slikt som vi kan klare her hjemme.

Jentene har forsøkt seg som sovende barnevakter for første gang. Vel, - ikke bare sovende da. De dro klokka fem i går og skal hentes nå om en liten stund, - ett døgn senere. Tenker både store og små har kost seg sammen.

Det kjennes godt å få ha noen timer for seg selv. Og jeg har tenkt mye på Henrik og Henriette. Hvordan skal det gå med dem videre? Som lærer lar jeg aldri elevene velge grupper selv. Aldri. Det er så veldig sårt å være den som ikke blir valgt. Jeg kjenner elevene mine. Jeg vet hvem de ØNSKER å være sammen med. Jeg vet hvem de KAN arbeide sammen med, og jeg vet hvem det bare vil bli tøys og tull med om de får være sammen. Ut fra dette bestemmer jeg gruppene. Noen ganger tar jeg hensyn til deres ønsker, andre ganger ikke. Og uansett hva jeg gjør, vet de at det ikke er lov å klage høyt. De får lov til å komme med ønsker noen ganger, og de kan klage til meg under fire øyne om det skulle være nødvendig.

uteBildet har jeg funnet her.

Men det er ikke alle som gjør det slik. Det er mye sårhet på skolene våre for elever som ikke blir valgt, og for elever som får høre: "Dere kan få ham," når fotballag skal velges og klassens klossmajor står igjen. Det er vi som er voksne som må ta ansvar for at dette ikke skal skje, både ved å være de som velger, og ved å bevisstgjøre og ansvarliggjøre elevene når de selv skal ta dette valget.

Men nå har det altså skjedd med Henriette. Hun sitter ensom og forlatt tilbake på stolen sin og fikler med skolissene sine. Det er bare èn ting som er verre enn å ikke bli valgt, og det er å bli "reddet" av læreren! Jeg kan ikke la det skje!

___________________________________

Henrik står sammen med Alex og Sivert. De tre bestisene gir hverandre en High-five. Endelig skal de få være sammen de tre! Ikke at de ikke pleier å være det. De gjør stort sett det meste sammen både i friminuttene og på fritiden. Men nå skal de altså få være sammen i timene også. Konge!

Plutselig ser Henrik at Henriette sitter alene på stolen sin. Foroverbøyd. Inni seg hører han lyden av den klingende latteren hennes. "Vi tar med oss den nye jenta," sier han til de to andre. "Hva! Er du gal," hvisker Alex. "Hun er ok," svarer Henrik, men kjenner seg ikke helt sikker. "Nå skal vi endelig få være sammen, og så skal vi ha med oss en innpåsliten jentunge. Nei takk!" hveser Sivert. Henrik kunne kjenne morens blikk i nakken, og ordene runget inni hodet hans: "Da er det din skyd. Din skyld. Din..." Henrik ser bort på Henriette igjen. Hun har satt seg opp på stolen nå. Hendene hviler i fanget. Hun ser ned.

"Husker dere Ildtopp," sier han vendt mot kameratene. "Det skal ikke skje en gang til! Enten er hun med, eller så er ikke jeg det!" Alex og Sivert ser på hverandre. Selvsagt husker de Ildtopp. Selvsagt husker de den store oppvasken som kom etterpå. Etterpå, - da det var for sent. "Ok da," sukker Sivert.

De tre guttene, med Henrik i spissen, baner seg veg bort mot Henriette. Flere hoder snur seg. Manges blikk følger dem på den vesle turen. De stiller seg i en liten halvsirkel foran henne.

"Hei," sier Henrik. Henriette ser opp. Undrende. Spørrende. "Du blir med oss," sier Alex. "Ok?" spør Sivert. Henriette ser fra den ene til den andre. Hun svømmer mot overflaten. Hodet bryter vannskorpen. Luft! Hun kan puste!

"Ja," smiler hun forsiktig mot dem.

______________________________

Henriette er reddet. I alle fall for en stund. Men hvordan skal det gå videre med den vesle duen sammen med de tre bjørnene? Jeg vet ikke. Akkurat nå puster jeg bare ut sammen med Henriette. Vi ble berget i dag, både hun og jeg....

Nå må jeg ta på meg kordrakten min og gjøre meg klar. Det er den årlige førjulskonserten i Alversund Kirke som snart skal gå av staben. En glede venter meg...

God adventssøndag til deg fra meg 🙂

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Når du har gjort en ting hundre ganger, og i nittiåtte av dem har du gjort dem helt rett, og i to av dem har du gjort en liten feil, -  hva er det da som er typisk? De nittiåtte eller de to? En skulle tro det var det første, men slik er det slett ikke alltid!

Jeg PLEIER å ta ut sertifikatet av bilen vår når Olav skal ha den. Jeg PLEIER å ha det med meg når jeg låner svigermors bil til jobb. Det er det som er det vanlige. Bare ikke i dag. Og ja - det har hendt noen ganger tidligere også at jeg har glemt det, men som regel husker jeg å gjøre det akkurat slik som jeg skal.

Det er flere år siden jeg har kjørt forbi en politikontroll i Knarvik. De står som regel på et fast sted, og jeg vet at de er der rett som det er, - men ikke når jeg har kjørt forbi. Ikke til vanlig. Bare i dag. Akkurat i dag stod de der. Hva er sannsynligheten for at dette skal skje: At jeg IKKE har med meg sertifikatet mens jeg kjører, og at Politiet har kontroll akkurat denne dagen? Den er ikke stor, men den er til stedes, - og i dag traff jeg virkelig nåla i høystakken. Nesten!

Med det samme jeg så den gule refleksvesten kjente jeg at hjertet for helt opp i halsen. Hjertet  begynte å hamre og banke så hardt der inne at det forplantet seg helt ut til vinterjakken. Temperaturen innvendig steg samtidig med minst ti grader. To klare bilder blinket inni hjernebarken et sted. Det ene av tusenlapper med vinger som fløy av sted, og det andre av Olav som sitter behagelig bakoverlent i kjøkkenbenken med et lite flir om munnen mens han sier: "Typisk deg."

Og så...

Ingenting!

Det var fartskontroll! De stod der med lasermåleren sin og jeg gled stille forbi. Tusenlappene dalte ned i brystlomma mi igjen, og Olav måtte fint tørke av seg fantefliret. Men hjertet, - det fortsatte å banke som en sint trommeslager til jeg var kommet et godt stykke forbi Mundalsbergtunnelen.

.....................

Olav og foreldrene hans hadde i mange år tenkt at de skulle skaffet seg en globus. Da han var ung, var det å ta en bytur en årlig happening som gjerne fant sted like før jul. Globusen ble glemt år etter år. Det tok lang tid før de endelig husket på den akkurat mens de var i byen, men til sist ble globusen kjøpt og kom velberget hjem og i hus. Samme kveld ringte det på døren. Det var en dørselger som solgte.... Ja hva tror du? Globuser, selvfølgelig!

Da har jeg altså beviselig slått fast at det minst sannsynlige, og det en ikke en gang visste var et sannsynlig alternativ, også virkelig kan skje!

Men nå tilbake til klasserommet og dagens samtale der:

.....................

"Kan vi ikke bestemme nå hvem som skal være hvem når du skriver om oss," spurte hun som jeg i går kalte Emma. "Du vet nå i alle fall hvem du må være nå da," svarte jeg. "Ja," smilte hun tilbake. "Jeg er Emma, og det passer fint." "Hvordan har du bestemt hva vi skal hete," lurte Petter på. "Jeg Googlet "Norske guttenavn" og "Norske jentenavn," og så brukte jeg de som var på toppen." svarte jeg. "Ja, og så måtte jeg ha noen utenlandske navn også da. De fant jeg også på Google." Veldig greitt med internett når en skal finne ut noe....

"Jeg skal skrive ned alle navnene jeg har til nå," sa jeg til dem. "Så får vi bestemme resten på mandag. Da skal dere også få trekke nissevenn." "Jaaaa, - endelig!" Jublet hele flokken. De har mast om å få ha nissevenn lenge. Det er kjekt at vi kan gjøre noe for å glede hverandre, men jeg synes det er vanskelig å få dem bort fra tanken om at det viktigste med nissevenn handler om å GI noe.  Derfor har jeg holdt litt igjen. Jeg vil at vi skal ha tid til en skikkelig brainstorm (for å bruke et låneord) eller hjernetrim (for å si det på skikkelig norsk!) sammen først. Men det blir altså først på mandag.... Nå var det tid for studentene å overta.

Plutselig var skoledagen slutt, og elevene gått opp i røyk. De var i alle fall borte, og det uten at jeg hadde fått tid til å bli enig med noen om hvordan fortellingen nå skal gå videre. Hmm... Ikke bra! Jeg har mange idèer selv, men poenget med hele greia var nettopp det at en IKKE vet hva som skal skje videre. At det skal dukke opp nye moment hver dag som skal drive fortellingen fremover. Vel, vel... De er ikke her, men det er jeg, så da bestemmer jeg selv denne gangen:

_______________________

Skoleklokka ringte akkurat da de kom til porten. "Sees," sa Henrik og løftet hånden i en liten, kjekk "hade" hilsen. Henriette så etter ham et øyeblikk før hun gikk bortover mot sitt eget klasserom. På veg inn døren kom hele jentegjengen, med Lise i spissen, og presset seg forbi henne. Henriette krympet. Hadde de sett at hun gikk sammen med Henrik? De måtte ha sett! Noe annet var ikke mulig når de kom rett bak henne. At hun ikke hadde sett dem! Vært forberdt. Smerten i magen kom tilbake. 

Bare Lillian hadde vært der hos henne. Det var alltid Lillian og hun som var sammen tidligere, men så hadde faren fått et oppdrag i utlandet og hele familien hadde flyttet. Like etter hadde Henriette også flyttet. De hadde kommet hit for å bo nærmere bestemor som nå var blitt alene etter at bestefar døde i sommer. 

Lillian hadde visst hva de skulle gjøre. Lillian hadde visst hva de skulle si, men hun var ikke der. Henriette var alene, - helt alene, og hun følte seg naken. "Det er på tide du finner deg selv," brummet pappa hele tiden. Men hvordan skulle hun finne seg selv? Hun var jo ikke mistet! 

De fem jentene foran henne fylte hele gangen. De fjaste og lo med høye, skingrende stemmer. Det var ikke lenger en innbydelse til noe OSS sammen med dem. Det hadde hun egentlig forstått med det samme hun kom til Eika. Det ble bare så enda mye tydeligere nå at det var et VI og et DU mellom dem. Henriette gjorde seg så lydløs og usynlig som hun kunne bak dem. Inni seg sukket hun høyt. Hva hadde hun vel i vente nå? At det kom til å bli noe var helt sikkert. Noe som ikke var bra. 

.......

Vakker julemusikk strømmet mot dem da de kom til klasserommet. I døråpningen stod Gerd og tok imot. Skilleveggen mellom klasserommene til A og B var skjøvet til sides. Alle pultene var stablet inn til veggene, og stolene stod oppstilt på rekker som i et møterom. Etter hvert som elevene kom inn ble de bedt om å være helt stille, sette sekkene ifra seg oppå og under pultene, og å finne seg en plass. Belysningen var dempet. Bare en julestjerne lyste over kateteret der julekrybben var stilt opp sammen med en utent adventsstake. 

Henriette fulgte strømmen og fant seg en plass ytterst på en av radene. Det sydet av småprating rundt henne før lærerne stilte seg opp framme ved adventsstaken. Gerd løftet hendene opp over hodet og telte ned fra ti samtidig som hun lot hendene falle sakte ned langs siden. Innen hun kom til null, var julemusikken tonet ned, og det ble stille i hele klasserommet. 

"God morgen alle sammen, og velkommen," startet hun med å si. "Vi har tenkt å gjøre adventstiden litt annerledes i år. A og B klassene skal være sammen i de fleste timene. Dere skal få et oppdrag som dere skal arbeide med i grupper i de to første timene nesten hver dag frem mot jul. Hva oppdraget går ut på skal dere få vite etter at vi har hatt en liten adventssamling."

En elev fikk komme frem og tenne lyset samtidig som de sang "Nå tenner vi det første lys...

"Nå skal jeg lese et dikt av Per Sivle," sa Frank etterpå. "Lytt godt etter hva som er budskapet i dette vakre diktet som han skrev for over hundre år siden. Har disse ordene noe å fortelle oss i dag?" Så leste han, med sin mørke, vakre, klare stemme:

JUL

Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
 Og Ørnenæb vil hugge
 og Høgeklo vil slaa.
 Og gjerne vil de store
 bli større ved de smaa.

Saa var det, at Vorherre
som Julebarn steg ned
og lyste over Jorden
sin himmelbaarne Fred.
 Han kom at tørre Taarer,
 han kom at stanse Graad.
 Han kom at redde Livet,
 som ikke vidste Raad.

Og alt imens et Juleneg
løftes paa sin Stang,
saa banker der et Hjerte
mod Vintertidens Trang.
 Og alt imens et Julevers
 stiger ifra Bryst,
 saa mindes bange Hjerter
 om Julebudets Lyst.

per1

En statu av Per Sivle. Bildet har jeg funnet her.

"Og her er oppdraget," sa Gerd etter en tankefull stillhet. "Dere skal arbeide i grupper med å tolke dette diktet. Denne tolkningen skal dere bruke som et utgangspunkt til å lage deres egen fremføring med, og denne skal vises for foreldrene deres på årets juleavslutning. Er oppdraget forstått?"

Det var det ikke. Mange hender i været. Mange spørsmål og mange svar. "Kan vi danse? Kan vi synge? Kan vi spille? Kan vi ha teater?" "Dere kan gjøre hva dere vil dersom det er knyttet opp til noe i dette diktet," var svaret. "Nå får dere ti minutt til å snakke sammen og komme med forslag til grupper," sa lærerne til slutt. Plutselig boblet hele rommet. Stoler skrapte mot gulvet. Elever ropte på hverandre og fant seg steder de kunne samle seg. Noen ble vinket hit, - andre dit. Bare Henriette ble sittende. Hun måtte fikse skolissen sin. 

__________________________

Slutt for i dag...

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

1 Comment

Olav måtte ha bilen i dag, så jeg tok buss til Knarvik sammen med jentene. Det går fint å ta bussen TIL jobb, men ikke like enkelt å komme seg hjem igjen. Da går den ikke forbi oss, så da må jeg gå fire kilometer fra hovedvegen og hjem. Det orker jeg ikke. I dag var heldigvis svigermor så snill at hun kom og hentet meg. Middag hadde hun også laget klar: Lapskaus. Og ikke en hvilken som helst lapskaus! Farmors egen lapskaus, og den er den beste i hele verden. Også jentene og venninnene deres synes det er stas å få bli med og få lapskausmiddag hos farmor. Om det er maten eller den gode stemningen rundt bordet som er best er ikke godt å si.

Jeg møtte Miriam på bussen. Hun var lettet over at mattetentamen hadde gått så bra. "GeoGebra er bare helt genialt," sa hun fornøyd. "Det er bare å skrive inn hvilken formel en vil ha i et felt helt nede, og så kommer det frem!" "Det er enkelt når en kan det og vet hva en skal gjøre," svarte jeg, som nesten ikke har peiling på dette i det hele tatt. Det føles litt skremmende at jentene har blitt så store at de kan mer enn meg. Mye mer på enkelte felt.

Nei, - nå får jeg komme tilbake til historien igjen. Historien om Henriette og Henrik. Alt dette andre er egentlig bare vas. Snikk, snakk. Løse tråder. Pausefyll... Vel, vel. Jeg skriver bare jeg, så får du som leser velge hva du vil lese og hva du vil hoppe over.

.........

Det var helt stille i klasserommet etter at jeg var ferdig med å lese. Selv om de hadde ledd litt undervegs, småfnist og skult flaut på hverandre da jeg kom til den delen der Ildtopp stod naken,  "Det var kanskje ikke akkurat dette dere hadde ventet?" spurte jeg. "Neeei," svarte Lasse. "Ikke akkurat..." Jeg burde hatt en samtale med dem om hvor viktig tilskuerrollen er når noen blir mobbet, men det var ikke tid til det i dag. Vi har snakket om det før også, men det er viktig å ta det opp igjen med jevne mellomrom. Hele tiden. Men i dag var det studentene som skulle i ilden igjen, så de måtte få slippe til, og de gjorde en glimrende jobb.

Rakel hadde med seg egne bilder fra Thailand hvor hun viste frem Buddhistiske templer, munker og nonner på storskjerm. Under arbeidsøkten etterpå satt de så stille og fint og arbeidet at jeg nesten ble litt misunnelig.

Ingvild forklarte hva ARVEORD var i norsktimen. Visste du at "lørdag" kommer fra det norrøne ordet Laugardagr? Det var ingen i min klasse som viste det, og heller ikke at "Å lauge seg" betydde å vaske seg. Så ble vi alle en kunnskap rikere i dag også.

Timene gikk fort, og innen klassen hadde stormet ut til storefri, hadde jeg ikke rukket å få nye lapper med ord på. I mat og helsetimene er det også alltid travelt, men da de kom til oppvasken, fikk jeg tid til å snakke litt med de på gruppen som er fra min klasse. Vi ble enige om at det er på tide at de blir litt kjent med hverandre nå; Henriette og Henrik.

"Hva skal de snakke om da," spurte jeg. "Kan de ikke bare snakke litt om det alle snakker om," undret Emma: "Om været?" Sander var enig. "Det er jo det alle snakker om når de ikke vet hva annet de skal si," føyde han til. "Ikke dumt," sa jeg, og tenkte at det skulle jeg få til. "Hva mer skal de snakke om da?" spurte jeg så. "Det må være noe som er realistisk ut fra sammenhengen, - noe som kunne ha skjedd på ordentlig." Sander kom med et svar han tydeligvis likte godt selv. Emma var enig. "Hjelp," tenkte jeg. Ingvild, som stod ved siden av, så på meg med et flir. "Det skal bli spennende å se hvordan du takler dette," lo hun mot meg. Plutselig stod monsteret bak meg igjen med sin kneggende og nedlatende latter. Jeg feide ham fra meg med Pippi's kjente ord:pippi

______________________

Henriette gikk bort til ham. Stien var akkurat passe bred til at de kunne gå ved siden av hverandre. Først sa de ingen ting. Hva skulle de vel si? Hva snakker vel to om som aldri har snakket sammen før, der den ene nettopp har fått seg en smell i hjertet og den andre har forsøkt å lappe sammen en knust samvittighet?

"Det er kaldt," sa Henrik. "Ja," svarte Henriette. Så sa de ikke mer. Ikke før de hadde kommet ut av skogen. Nå var det bare ned en bakke, rundt en sving og opp en bakke igjen så var de framme ved skolen.

"Hva heter du," spurte Henrik. "Henriette," svarte hun og så opp på ham. Henrik var høy. Minst et hode høyere enn henne. "Det er nesten det samme som mitt," svarte han litt overrasket. "Liker du det?" "Jeg vet ikke," svarte hun ærlig. "Jeg har ikke tenkt over om jeg liker det eller ikke. Det er bare navnet mitt." Henriette skvatt til. Hvem var det som snakket? Hvem var det som brukte munnen hennes til å forme så mange ord med? Hun gikk der ved siden av skolens mest omsvermede gutt og snakket som en foss. Spørsmålet hadde kommet så overraskende på henne. Hun skulle bare tenke svaret inni seg, men så kom noen og skrudde lyden på "on," og så bare strømmet de ut, - som fra en høytaler...

"Jeg heter forresten Henrik," sa Henrik og smilte til henne. Han har et pent smil, tenkte Henriette og smilte tilbake. "Liker du navnet ditt da?" spurte hun. Enda flere ord! Med lyd på! "Ja, nå gjør jeg det. Etter at jeg fant ut hva det betyr: Hjemmehersker!" Henriette lo. En liten, vakker, lys og klingende latter. "Er du det da? En som hersker hjemme?" "Ja så klart," gliste han tilbake. Han løftet opp armen for å vise frem musklene sine før han skubbet henne lett i siden så hun nesten havnet i grøften.

Så sa de ikke noe særlig mer. Smerten i Henriettes hjerte var nesten borte. Rødmen fra Henriks kinn hadde bleknet. Skrittene var lett. De var bare to som gikk der sammen, på veg til skolen og småpratet.

Ett stykke lenger bak hadde fem par øyne klistret seg fast i ryggene deres. Det var Lise med halen sin.

________________

Sorry Sander! Jeg fikk ikke til å flette inn noe med "Å lage mat," slik som du foreslo. Jeg hadde tenkt at de kunne si noe slikt som: "Hvilke fag liker du best, - " og så skrive om Mat & Helse og noe der om å lage mat, men så tenkte jeg at de måtte jo presentere seg for hverandre først, - og da tok det plassen. Det får bli slik i dag. Har ikke tid til mer nå. Må faktisk få gjort litt husarbeid også, og få pyntet litt til advent. Det er en skam å si, men adventsstjernen har ikke kommet frem enda. Vi var på Jæren i helgen, og jeg rakk det ikke før vi dro. Nå er det virkelig på tide at det skjer noe mer i huset enn å ta inn og ut av oppvaskmaskinen.

.....

Dagens glede:

Vi i personalet har alltid nissevenner før jul. Vi trekker hvem vi skal være hemmelig nissevenn for, og så "nisser vi i veg." To ganger har jeg fått hyggelige overraskelser på plassen min denne uken, og jeg kjenner at det gjør meg så glad! Hva jeg har gjort mot min nissevenn kan jeg ikke fortelle her. Jeg vil jo ikke røpe meg. 20151203_230615 20151203_230542

Dagens røverkjøp:

Da jeg i kveld kjørte for å hente Maria og Miriam som hadde vært på besøk hos noen venner, kom Miriam med to store matposer i hendene. "Hva i all verden har du der," spurte jeg nysgjerrig. "Det er supersalg på Rema 1000, sa hun. En pakke grøt koster 1krone, 1,5liter julebrus koster 3,50, en boks pepperkaker 1krone.... " "Hvorfor det," undret jeg. "Aner ikke," svarte hun, men jeg måtte jo kjøpe litt når det var så billig." Selvfølgelig klarte heller ikke jeg å dy meg. Inn på butikken med meg, og kurven ble full. For alt dette betalte jeg 130kroner!!

Det gjorde godt å handle så billig uten å ha dårlig samvittighet for det. Selv om dette er et rent tapsprosjekt for Rema 1000, så er de så store at alt i alt så tjener de på det likevel. Det trekker kunder... Kylling Baligryte, Betasuppe og Tomatsuppe var også på supersalg. rem

Dagens kalendergave:

Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg hadde kjøpt muffinsformer til jentene som jeg hadde lyst på selv, - så i dag fikk de en stor pose med sure smågodterier. Fysj og fæsj sier jeg, og kjenner sursmaken i munnen bare jeg tenker på det. De fikk ha med seg litt på tentamen. Slike dager er det lov med noe som kan få opp humøret litt eller sette hjernecellene på pause om det blir litt mye stress.

Dagens arbeid:

Rydding, rydding, rydding og rydding! Om jeg har blitt ferdig? Spørsmålet er vel heller om det er praktisk mulig å noen gang bli ferdig! Når en har tatt runden og ryddet over alt, så har det rukket å bli rot igjen der en startet. Og slik går spiralen.

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Jeg glemte å fortelle i går at jentene ble glade for adventsgaven selv om de nok syntes den var litt rar. De har ikke fått for i dag enda. Maria er her, men hun må fint vente til Miriam kommer hjem slik at de kan åpne den sammen. Maria er ikke flink til å vente. Det har hun nok etter meg. Da jentene var små var det rett og slett umulig å ikke lurekikke på julegavene etter hvert som de kom i hus. Jeg ble ekspert på å åpne og lukke igjen pakkene uten at det vistes. Det vil si: Dersom noen hadde sett etter ville de nok oppdaget at tapen var blitt flyttet på og at snoren ikke lå fullt så glatt og fint inntil papiret som den burde, - men det var det ingen som så etter. Etter hvert som jentene ble større, ble også frykten for å bli oppdaget større. Det var bare rett og slett for flaut å være voksen og bli fersket i å ha lurekikket på julegavene.

Bror min med familine var her for noen uker siden. De hadde med seg gaver til oss fra alle på Jæren. De står fremdeles i posene de kom i oppe på gjesterommet. Nei, - jeg har ikke åpnet noen av dem. Bare klemt litt og ristet litt. Det er vel lov? Nå henger det et teppe over dem for at jeg ikke skal la øynene falle på dem. "Led meg ikke inn i fristelse...."

Det er onsdag i dag, og jeg har undervisningsfri. Jeg var likevel på jobb i dag. Hadde avtalt studietid med studentene mine. De hadde eksamen i går, så da var de der ikke. De skal være sammen med oss i til sammen tre uker. Vi er nå midt i uke to.

Etter at resten av uken var ferdig planlagt, passet det for meg å gå inn til elevene og lese videre på adventsfortellingen mens de spiste nistematen sin. Vi starter alltid måltidet med å synge for maten. Stort sett synger vi "O du som metter liten fugl," men på ulike melodier. Siden det nå er advent sang vi i dag til melodien "Nå tenner vi det føste lys." Det blir ganske morsomt når vi da stopper med "Amen" på en lys tonen som blir hengende og dirre i luften.

Spriting og vasking av hender, og så var vi klar. "Hvem er Janne," ropte en av jentene da jeg leste opp det navnet. Jeg vil ikke bruke de rette navnene til elevene mine når jeg skriver. "Det husker jeg ikke," svarte jeg. "Det er heller ikke så viktig. Janne representerer bare noe av det flere av dere sa i går." Da jeg kom til "Jonas, dagens desemberbarn..." ropte en av guttene: "Det er i alle fall meg, for det var jeg som trekte lappen!" Han var tydelig stolt over å få være med i historien. "Dere skal nok få være med alle sammen," smilte jeg til dem. "Men skal jeg ikke lese videre nå da?" Jo, les!" snøvlet de fram med munnen full av mat.

"Hva skal Henriette gjøre nå da," spurte Thea da jeg var ferdig med å lese. "Det er opp til dere," svarte jeg. "Jeg vil ikke det skal være en kjærlighetshistorie likevel," sa Emma. "Det blir så kjedelig." "Ja, det er alt for vanlig," sukket Julie. "Det må være litt mer action," mente Sander. "Eller sience fiction," hylte Igor. Jeg kikket smilende på de ivrige elevene mine, men inni hodet mitt dukket det opp et digert uhyre som pustet meg i nakken og hvisket i øret mitt: "Hva i all verden er det du har begitt deg ut på?"

Jeg delte ut nye lapper, mens jeg tenkte frebrilsk etter hva jeg nå skulle be dem om å skrive ned. Hva skal skje videre? De bør kanskje komme seg inn ett eller annet sted. "Skriv ned et ROM," sa jeg til dem." Et rom som kan være hvor som helst." "Kan jeg skrive VERDENSROMMET," undret Kristian. "Du kan," sukket jeg, "men da gjør du det skrekkelig vanskelig for meg!" I mitt stille sinn lurte jeg på om jeg bare sånn helt tilfeldig skulle "miste" den lappen før den havnet i forundringsboksen. (Obs - det burde jeg kanskje ikke fortalt her... )

"Skal vi skrive noe mer," spurte Ida. "Ja," sa jeg tankefullt. "Skriv et klesplagg og to ord som kan komme foran - SA HAN." Akkurat da ringte det ut. Elevene skrev i full fart, tok stolen pent på plass og forsvant ut. "Du er ikke ferdig," ropte jeg etter Igor. "Hva skal stå foran - SA HAN." "Jeg vet ikke. Jeg vil ut nå," svarte han tilbake. "To ord. Du har tid til to ord," sa jeg til ham og vinket ham tilbake. Igor kom i full fart. Grep blyanten, rablet noe ned på arket og sprang ut. Jeg kunne ikke dy meg fra å kikke ned på lappen. "GÅ UT, sa han," stod det der. "Ja den passet fint," flirte jeg for meg selv.

Jeg ble stående alene med alle lappene. Nå var det fristende å VELGE lapp og ikke bare trekke. Jeg hadde sett at det stod "Kino" på den ene lappen. Hvordan skulle jeg få Henriette eller Henrik eller begge to med inn på  en Kino nå som de var på veg til skolen? Monsteret lo rått bak meg.

Jeg snappet til meg en lapp. "Denne blir det," sa jeg høyt til meg selv. Der stod det:

Henriks hus - bukse - Kom da, sa han.

Henriks hus - det er ikke et rom. Lappen var helt klart diskvalifisert. Men den var jo ganske grei. Mye enklere enn både Kino og Verdensrommet. "Det får bli den," sa jeg høyt en gang til og puttet lappen i lommen.

_______________________________________

Henrik pleide å gå denne stien til skolen. Det var en snarveg, men det var ikke så mange som pleide å gå der siden den var så mørk. Da han så Henriette forsvinne inn på stien et godt stykke foran ham hadde han fortet seg etter. Han visste hva som ville skje. Bare han nådde frem til henne før det ble for sent! Han rakk det akkurat. Han var glad for at det fremdeles var så mørkt ute at Henriette ikke kunne se skamrødmen i kinnene hans.

De hadde gjort det samme med Ildtopp for et halvt år siden. Henrik hadde ikke vært med på det, men han hadde visst om det. Han hadde hørt at de snakket sammen. Han hadde også sett at de gikk med bøtten inn i skogen, og da han gikk til skolen dagen etter hadde han sett bøtten og alle nøttene som lå på bakken. Det var umulig å ikke forstå hva som hadde skjedd. Den dagen hadde ikke Ildtopp kommet på skolen. Heller ikke dagen etter.

Det hadde skjedd mye med Ildtopp som ikke var bra, men det siste peket var likevel det verste. Det var i garderoben like etter en gymtime. Ingen dusjet. Selv om lærerne messet på hvert eneste foreldremøte om hormoner og svettelukt, og foreldrene stappet både håndkle og såpe i bagenen deres, så var det ingen som dusjet. Ingen var nakne, og nettopp derfor hadde de våget å gjøre dette:

Noen gutter hadde avtalt med jentene at de skulle låse opp døren til garderoben etter at læreren hadde låst gymsalen og gått. De skulle storme inn i garderoben, og så skulle guttene samle seg rundt Ildtopp og dra av ham buksa. Bare for å se etter om dusken der nede var like irrende rød som det han hadde på hodet.

Jentene kom. Guttene dro av ham buksa, og så stod han der. Bare stod. Han forsøkte ikke å dra opp buksa igjen. Prøvde heller ikke å skjule noe med hendene. Han bare frøs fast der midt på gulvet. "Det er jo svart," hadde en av jentene hylt, og så hadde latteren gjallet så det gav gjenklang i de harde betongveggene. Henrik hadde ikke sett. Han var ikke med på det. Han hadde syntes så synd på Ildtopp at han hadde stått vendt mot veggen for å ta på seg sine egne klær. For å slippe å se. For å slippe å være en av dem.

Det var siste gangen han hadde sette Ildtopp, og det eneste han hadde gjort seg skyldig i var å ha selvlysende rødt hår. Men bare på hodet. Det visste alle etter den dagen.

Senere samme dag hadde han sittet bøyd over leksene hjemme på rommet sitt da hustelefonen ringte. Det var mamma som hadde tatt den. Han kunne ikke høre hva hun sa, men det var tydelig at stemmen var opprørt. Det ble stille en liten stund før hun hadde kommet brasende inn på rommet hans.

Rød i ansiktet hadde hun stormet bort til pulten hans, plantet begge hendene godt ned i bordplaten og lent seg mot ham. "Var DU med på dette," hadde hun hvest mot ham og boret to øyne i ham som var så sinte at de skjøt flammer. Han hadde rygget bakover. Skremt. "Nei," hadde han svart, samtidig som han hadde løftet armene opp mot hodet for å beskytte seg. For å beskytte seg mot mamma! Snilleste mammaen i hele verden, som aldri, aldri hadde slått ham. Som ikke en gang kunne tråkke på en maur uten å få vondt selv!  Mammas ville blikk og isende stemme hadde kommet som en knyttneve mot magen hans.

"Visste du om det?" var neste spørsmål. "Svar ja eller nei!" Volumknappen var skrudd opp enda ett hakk. Frykten hadde inntatt hele kroppen, og en slange ålte seg rundt halsen hans. Han så for seg Ildtopp som stod der som en statue på gulvet. Lyden av stemmen satt seg fast. Et knapt hørbart "Ja," slapp så vidt ut.

"Stoppet du dem?" Skrek hun mot ham mens hun hyttet med pekefingeren. "SVAR JA ELLER NEI!" Som en refleks hadde han snudd seg til sides. "NEI!" hadde han ropt tilbake. Da var det som om hun falt sammen. "Se på meg," beordret hun trist. Henrik hadde snudd seg mot henne. Den smerten som var i øynene hennes da var mye, mye verre enn flammen som hadde lynt der inne for et øyeblikk siden.

"Da er det din skyld Henrik. Du har vært med på å ødelegge en annens liv!" Mamma stod foran ham på samme måte som Ildtopp hadde stått der i garderoben: Stille. Med hendene ned langs siden. Uten å tørke bort tårene som rant nedover kinnet. Hun bare stod der og så på ham, og han kunne ikke annet enn å se på henne.

"Denne skammen skal du bære med deg resten av livet," var det siste hun sa til ham før hun snudde seg og gikk stille ut av rommet. Den kvelden gråt Henrik. Godt gjemt under dynen trillet skammens tårer en etter en ned i puten.

Ildtopp hadde flyttet. Det var ikke noe mer han kunne gjøre for ham. Men nå stod han her på den mørke stien i Hjerteskogen - på veg til skolen. Han kjente seg ikke stolt over å ha reddet den nye jenta. Det eneste han kjente var skam. Og en lengsel etter å få betale tilbake litt av gjelden han bar på. Han hadde begynt å gå igjen, men hørte ingen skritt bak seg. Han snudde seg og så mot Eika. Der stod hun fremdeles. Ulykkelig. Sårbar.

"Kom da," sa han og vinket på henne. "Kom så går vi!"

_________________

Vi snakker mye om mobbing på skolen for tiden. Blant oss i personalet. Det har vært tema på ulike møter og samlinger, og da særlig med fokus på hvordan vi kan forebygge. Hva kan vi gjøre for å unngå at Mobbeuhyret som ligger latent i et barn skal kommer ut. Og hva kan vi gjøre for å unngå at den vesle, sårbare Offerrollen - som også ligger latent i hvert eneste barn - skal våkne opp og kreve sin rett.

En kollega fortalte noe som minnet om historien over. Den satte seg fast i hjertet mitt, og nå i kveld har den funnet vegen ned til fingrene mine, ned til tastaturet og festet seg - svart på hvitt - til skjermen.

__________________

Hva ellers som har skjedd i dag?

Vi fikk endelig kjørt båten hjem. På mandag var bakken islagt, men i dag var det 9 grader og sprutregn ute. Traktoren kunne trygt rygges ned den bratte hentebakken uten at vi trengte å være redd for at den + henger skulle ta seg en aketur ut på fjorden. 20151202_144538

Og så har vi vært på årets julehandel - Olav og jeg. De kan knapt telles på èn hånd de gangene vi to går på shopping sammen i løpet av et år. Men i desember må det til. Og nå er alt som skal legges under juletreet på plass. I alle fall alle som JEG skal være med på å kjøpe...

Dagens middag ble inntatt på SubWay'en. Noe vi angret på da vi skulle sette oss ned for å spise og så hvor grisete bordene var. Og kø var det ikke. Vel, - ungdommen får få sin del av tabbekvoten de også. Maten var god den. 20151202_181002

Og enda bedre var desserten på Funky Frozen Yoghurt. Litchikulene der smaker rett og slett himmelsk! Særlig sammen med lys sjokolade, men den hadde de ikke mer igjen av. Det var koselig å sitte der på benken sammen med mannen min og kjenne meg som en ungdomskjæreste igjen. Tett sammen. Hender som berører hverandre. Små kommentarer blandet med stillhet. Maten var god, og livet herlig. Her ser dere luksusblandingen min: 20151202_182845

I morgen skal begge jentene ha tentamen, så da vi kom hjem igjen brukte jeg litt tid sammen med Miriam på å se over matteoppgavene hun hadde arbeidet med. Ikke fordi hun trengte det, men fordi det var hyggelig å kunne være sammen litt.

Jentene ble ikke særlig begeistret for dagens adventsgave: To silikonformer med 6 småhjerter til å bake muffins i. "Mamma da," klaget de. "Du kjøper sånne ting til oss som du har lyst på selv!" Tatt på fersken! Får finne på noe litt mer hyggelig til dem i morgen.

Oisann... Tiden har fløyet ifra meg. Selv om det er studentene som skal ha mesteparten av undervisningen i morgen, så kan jeg ikke sitte og halvsove når jeg skal følge med og observere dem.

God natt alle sammen!

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Elevene er på veg ut til storefri. Jeg har heldigvis ikke vakt i dag, så nå kan jeg skrive litt videre. De likte fortellingen min. Iallefall likte de at de skulle få være med og bestemme hva som skulle skje videre. "Kan ikke vi også få være med i historien," spurte Janne.  "Pleeease," kom det som et unisont sukk fra jentene. Alle ville de være Henriette. "Vi får se," svarte jeg. "Det er dere som skal være med og bestemme. Fortellingen ligger i deres hender!"

Elevene fikk i oppdrag å tenke, frem til lunch, hva de ville skulle skje videre. Før vi gjorde oss klar til å spise, fikk de utlevert en liten lapp hver. Der skulle de skrive tre ord: Et sted, en følelse og en gjenstand. Ikke noe mer. Lappene ble samlet inn og lagt i forundringsskrinet vårt. Jonas, som er dagens desemberbarn, fikk trekke. På lappen stod det:

Skog - Trist - Lapp.

Nøkkelordene er gitt, og jeg er allerede i full gang med å forme den videre gangen i fortellingen i hodet mitt, men jeg må vente med å skrive til jeg kommer hjem. Skriver jeg mer nå rekker jeg ikke å spise selv før jeg må bort på kjøkkenet og stelle i stand til Mat & Helse timene.

__________________________

Henriette springer. Ranselen er full av bøker. Den dunker hardt mot ryggen hennes, og selene borer seg inn i skuldrene. Hun hadde ikke tid til å se etter hvilke bøker hun trengte i dag, så hun stappet nedi de hun så i farten og håpet det beste. Sekken ble tung. Alt for tung. Nå hindrer den henne i å springe så fort som hun burde. Hun er sent ute, men hun må ikke komme for sent! Ikke i dag!

Et tynt lag snø har lagt seg oppå asfalten. Hun kjenner hvordan den tynne hinnen knuses under føttene hennes, og lyden får henne til å gyse. "For sent, for sent," knitrer det under henne. "For sent, for sent," hamrer hjertet hennes. I det hun når frem til Hjerteskogen kjenner hun at blodsmaken i munnen er i ferd med å komme. Føttene er stive og pusten går i tunge hiv. Men hun kan ikke stanse. Kan ikke komme for sent. Ikke i dag!

Hun svinger inn på stien. Det er fremdeles mørkt ute. Ikke nattemørkt, men likevel. Morgenlyset er enda langt borte. De nakne grenene kaster skyggene sine over henne og griper etter henne. Henriette haster videre, men hun springer ikke lenger. Hånden søker ned i jakkelommen. Den ligger der enda. Lappen. Hun trenger ikke se på den for å vite hva som står. Hun sier frem ordene for seg selv, nesten uhørlig. Bare vinden klarer å fange opp den lyse, spinkle, skjelvende stemmen hennes:

"1.desember. Eika i Hjerteskogen kl. 8."

Hun tar opp mobilen og ser på displayet. 7:57 lyser det mot henne. Det er bare èn sving igjen. Hun vil rekke det. Skrittene er ikke så raske lenger. Hun trår forsiktig, usikker på hva det er som venter. Det er nå det skal skje! Det er nå hun skal bli èn av dem. En i gjengen.

Lise hadde vært så hyggelig mot henne sist uke. "Vil du være med oss?" hadde hun spurt. Vennlig. Henriette hadde ikke våget å møte øynene hennes. Ikke Lises øyne. De som både kan flamme og le og danse på en og samme tid. Men hun hadde sett opp. Opp og forbi og svart ja. "Fint," hadde Lise kvitret tilbake med resten av gjengen bak seg. "Du skal få bli en av oss når du har vært gjennom velkomstritualet. Alle må det skjønner du." Lise hadde lagt hånden kameratslig på Henriettes skulder. Akkurat da gikk læreren forbi.

I går lå lappen i lommen. Lappen med Lises håndskrift på. Den var lett å kjenne igjen. Alle de andre skrev løkkeskrift eller stavskrift. Bare Lise nektet å binde bokstavene sammen. "Jeg synes det er finest slik," sa hun om læreren forsøkte å rette på henne, og som regel fikk hun det som hun ville. Bare ikke med Gerd. I Gerd sine timer måtte hun skrive løkkeskrift hun også. Men lappen var fra Lise. Det var helt sikkert. Og nå skulle Henriette få komme på innsiden. Bli en av dem.

____________________________

Nå må jeg ta en pausen og tenke meg grundig om. Hvem er egentlig Henriette? Jeg kjenner at hun begynner å ta form inni hodet mitt, men er ikke helt sikker på om det er slik jeg vil ha henne. Jeg er i ferd med å gjøre henne til den svake. Til offeret. Men er det det jeg vil med fortellingen? Er det ikke mye mer spennende å skrive om en heltinne, - og en helt?

Etter at elevene var gått ut til storefri i dag, kikket jeg på lappene de andre hadde skrevet. Jeg trengte ikke å lese mange lapper før det kom tydelig frem hva jentene ønsket seg: En kjærlighetshistorie. Men da må jenta være søt, snill, uskyldig... Er Henriette slik? Jeg vet ikke... I alle fall ikke med ordene: SKOG - TRIST - LAPP surrende i hodet mitt, og det er de som skal føre meg videre i dag.

Det er på tide å få Henrik med inn i historien. Men hvordan skal han være? Helten? Skurken? Den modige og snille, frekk og ufordragelig, fotballelsker eller fotballhater? Så mange spørsmål uten svar. Jeg legger fingrene på tastaturet og tenker at nå skal de få leke seg litt på egen hånd. Så får vi se hva som skjer....

_______________________

Henriette har kommet frem. Eika står der like foran henne. Høy og mørk. Men det er ingen å se. Har hun kommet for sent likevel? Hun ser på mobilen igjen: 8:01. Og hun har vært her i ett minutt nå. Helt sikkert. Hvorfor er ikke de andre her? Hun ser seg rådvill omkring. Venter på at noe skal skje, at noen skal komme frem fra ett eller annet sted. Venter på latteren og gleden som skulle flyte over til henne i det hun ble èn av dem. En på innsiden. Det var nå det skulle skje, og hun står der helt alene.

Hun står helt stille og lytter. Pusten har roet seg ned. Det eneste hun hører er stillheten, og hjerteslagene som hamrer under vinterjakken. Det hamrer helt opp til ørene og opp til hodet. Et trykk bygger seg opp under pannen. Hun snur seg mot eika. Det er da hun ser det. Mellom en av de nederste grenene og stammen stikker det ut et hvitt, sammenbrettet ark. Akkurat så høyt oppe at hun må strekke seg opp på tærne og helst enda litt til for å få tak i det.

"Ikke gjør det," sier en stemme bak henne et nanosekund før hun får tak i lappen. Før bevisstheten klarer å oppfatte hva kroppen gjør, har hun dratt hendene til seg og snudd seg bort fra treet. Skremt, forskrekket, flau.. Alt på en gang. Men uten lappen.

Det er Henrik. Henrik i B-klassen. Den kjekkeste gutten på hele trinnet. Eller kanskje til og med på hele skolen. I alle fall i følge Lise og alle de andre jentene i klassen. Etter bare to uker på den nye skolen har ikke Henriette fått tid til å gjøre seg opp en mening om hva hun synes om Henrik. Det er i det hele tatt mye hun ikke har fått tid til enda. Men nå står han her. Han ser henne, og han snakker til henne. Henne!

"Ikke gjør det," sier han en gang til. "Det er ikke verdt det. Kom, så skal jeg vise deg." Han går rundt treet og peker på lappen fra den andre siden. "Ser du?" Henriette følger retningen han peker ut med øynene. Under lappen ligger det noe som er festet i en snor. "Tar du lappen, går pinnen i bakken," forklarer han, "og da løses fellen ut." Henriette klarer så vidt å skimte hvor snoren fører hen i det svake lyset. Bare et par grener lenger oppe ser hun en sort bøtte. "Hva er det i den," hvisker hun hest. Henrik har også fulgt blikket opp mot bøtten. "Vet ikke," sier han og heiser på skuldrene. "Kongler kanskje, eller nøtter. De tar det de finner. Du er ikke den første. La det være," sier han og retter seg opp igjen. "Kom så går vi."

Vi. Sa han vi? Han SA vi! Ikke jeg eller du, men vi som i oss to - sammen.... Henriette blir stående rådvill ved siden av treet. Hva skal hun gjøre? Vet han ikke hvem hun er? Hun som er ingen! Lille frøken Ingen Ingenting. Skal hun gå sammen med ALT? Hr Allverdens Alt?

_______________________

Jeg må stanse nå. Selv om Henriette og Henriks verden går mot dag, så går min mot kveld.

Selvsagt glemte jeg duken i dag morges. Tenkte jeg det ikke! Jeg snek meg inn på tekstilen og lurte med meg noe lilla filt som lå fint sammenbrettet i en hylle. Bordet var så stygt at jeg måtte ha noe på det. I morgen får jeg snike det på plass igjen etter å ha fått en skikkelig duk på plass og håpe at det ikke har vært savnet i mellomtiden.

Jeg må fortelle en liten ting til fra i dag: Jeg mistet bilnøkkelen. Den ligger ALLTID i brystlommen på jakken min, men da jeg kom til parkeringshuset og skulle fiske ut nøkkelen var den ikke der. Tilbake til skolen, der hver krik og krok jeg hadde vært i nærheten av i dag ble endevendt. Likevel ingen nøkkel. Sammen med en kollega kom vi til følgende konklusjon:

  • Noen hadde tatt nøkkelen ut av lomma. Men hvem skulle det vært? Ingen kolegaer ville gjort det, og heller ikke noen av elevene mine. Sannsynlighet 0,01
  • Nøkkelen hadde falt ut av lomma. Jeg bruker ikke den lommen til noe annet enn til bilnøkkelen. Likevel ville det vært mer sannsynlig enn det forrige alternativet. Altså en sannsynlighet på 0,1.
  • Jeg hadde tatt ut nøkkelen og lagt den på ett eller annet sted, - noe jeg aldri gjør på jobben, men likevel mer sannsynlig enn noen av de andre. Dermed verdien 0,3.

Selv om det ikke var sannsynlig hverken at noen hadde tatt den eller at jeg hadde forlagt den, så gikk jeg likevel og lette etter den i over en halv time. Så dukket et nytt alternativ opp:

  • Nøkkelen ligger i bilen. Sannsynlighet ut fra at det aldri har skjedd på jobben før: 0,1. Sannsynlighet ut fra at ingen av de andre alternativene hadde gitt resultat: 0,7.

Jeg småsprang tilbake til bilen, - og joda: Der hang nøklene! Pent og
pyntelig på plass. Og heldigvis stod bilen også pent og pyntelig på plassen sin. Det er heldigvis lov å være heldig noen ganger....20151130_162120

God natt, - eller god morgen... alt etter som...

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....