Monthly Archives: november 2015

Du gjør en viktig jobb for oss alle! Du kjører dag og natt med all slags varer: mat, klær, utstyr, material, møbler.... Alt vi handler i butikkene har du vært med på å frakte dit for oss. Uten deg ville mye gått i stå. Uten deg ville mye stanset opp. Du gjør en viktig jobb for oss alle, og for dette vil jeg si deg takk!

Men jeg vil også gjerne få lov til å be deg om en liten tjeneste. Du står ofte i en egen fergekø, og får ofte være den som får kjøre først ombord. Dermed blir det gjerne du som også får kjøre først av fergen når vi så kommer til land igjen. Når du da vet at bilen din er fullastet og at det derfor er vanskelig å holde fartsgrensen, - særlig når terrenget stiger litt og du da kanskje må ned i 40-50km.t. - også i 80 sonen, - kunne du ikke da vært så snill å sende forbi deg de 100 bilene som ligger bak?

Du gjør en viktig jobb, og jeg har full respekt for at også du må få ha din plass på vegen. Men da jeg i dag kom av fergen som bil nr. 2 på Sandvikvåg, og ble liggende bak deg over hele Stord, over bruen og ned til bunnen av den undersjøiske tunnelen FØR det var mulig å komme forbi, da kjente jeg at det ikke var så lett å bare tenke positive tanker om den innsatsen du gjør for meg med jobben din. Og vi var en laaang hale bak deg. trail

Selv om du vet det fra før, tar jeg meg den friheten å minne deg om at kjøring som ligger 10 - 30 km.t. under fartsgrensen også ofte provoserer til farlige forbikjøringer. Skulle det da smelle ville det ikke være rett å legge skylden på deg. Men det kan likevel være lurt å ha tenkt over om det var noe du kunne gjort annerledes for å hindre at ulykken fant sted. Som en liten stopp inntil vegskulderen etter ilandkjøring for å sleppe trafikken forbi?

God tur videre. Håper du kommer vel fram med lasten din 🙂

Vil du se hva annet jeg skriver om, kan du ta en titt på facebookgruppen min her 🙂

Endelig! Denne helgen skal vi til Jæren, - jentene og jeg. Olav må være hjemme på garden nå som det er så mye arbeid med alle dyrene, - men vi damene stikker sørover. Håper bare vi ikke regner bort på vegen...

Å være sammen med familien har alltid førsteprioritet. Likevel er det  ekstra hyggelig å få møte gamle venner og bekjente også. Problemet er bare et en helg har så skrekkelig få timer! Det blir så lite tid til å møtes. Men det handler ikke om at jeg ikke VIL! Jeg vil mer enn gjerne! Det hadde vært så hyggelig å få møte akkurat deg: både deg jeg kjenner godt, deg det er lenge siden jeg har sett, deg jeg bare har julebrevkontakt med, og deg som kanskje kjenner meg, men som jeg ikke har rukket å bli helt kjent med enda....

På lørdag klokken 15:00 setter jeg meg på kafèen på Jærhagen, - og så hadde det vært veldig hyggelig om noen dukket opp. Så tar vi en kopp kaffe sammen (eller te på meg da...) Ser ikke helt for meg at de blir de samme tilstandene som da Aleksander Rybak annonserte ankomsten sin til Gardemoen etter å ha vunnet Melodi Grand Prix, - men det hadde vært kjekt om NOEN dukket opp. Jeg tenker at jeg sitter der et par timer, så får jeg ha nesen i en bok om jeg skulle bli sittende alene. Det går det også, - men enda kjekkere om du kommer 🙂 jærhBildet er lånt fra denne siden...

Håper vi sees på lørdag 🙂

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

Det er noen år siden vi satt med småjentene våre i hendene og snakket sammen om hvilke navn vi skulle gi dem. Å gi et lite barn et navn handler også om å gi det identitet. Jeg HETER ikke bare Siv-Merethe, - jeg ER Siv-Merethe. Når noen roper navnet mitt, da stanser jeg opp, lytter, snur meg, smiler...

Ja, det er virkelig noen år siden nå! 15 og 16 år. Det er bare en liten dråpe i historisk sammenheng, men for en mor og en far er det år med minner: latter, glede, tårer, sinne, sykdom, turer, utvikling, læring, arbeid... Barneårens tid. Tiden der en blir formet. Årene som skaper den identiteten som knytter seg til hvem en er, og da også til navnet.

Jeg ER Siv-Merethe!

Nå står vi ovenfor en ny tid. En tid da barna selv i større og større grad skal forme sin egnen identitet videre, der spørsmålet er: Hva skal jeg bli?

Jeg var med på utdanningsmessen i Nordhordlandshallen i går. Det var interessant, men også trist. Interessant å se litt av det store mangfoldet ungdommen har å velge i. Så mange veger ligger åpne. Hva vil de velge? Hva vil de bli? Hvor vil fremtiden føre dem?20151125_190606

Og trist fordi jeg kjenner at det handler om å gi slipp. Vi kan snakke sammen om de ulike valgene, hva vi mener, tenker og tror. Og jeg tror nok at våre meninger er viktige for ungdommene våre. Likevel... De er DE som til syvende og sist skal velge SIN veg, og det er vår oppgave å la dem få lov til det.

I mattetimene har vi nå arbeidet med temaet: Sannsynlighet. Når en står ved vegskiller hvor en MÅ ta et valg, da hadde det vært så mye enklere dersom en visste hva som ventet bak neste sving. Nå er det så mange sannsynligheter som må tenkes gjennom.

  • Vil dette valget gjøre det enkelt eller vanskelig for meg å få en jobb etterpå?
  • Vil jeg klare dette studiet, eller vil det bli for krevende?
  • Vil jeg trives i dette yrket, eller er det helt feil for meg?

Sannsynligvis vil det gå bra. Det gjør jo det for de aller fleste. Men det vil også ligge en liten verdi der, - kanskje ikke mer enn 0,01 -  på at det IKKE gjør det.

Ambulansesjåfør: Vil de klare å stå i de tøffe utfordringene.... 20151125_190109Ingeniør på Mongstad. Er oljebransjen et trygt arbeidsmarked nå?20151125_190255 Blomsterdekoratør. Gleden over å få skape selv.... Men vil det være marked for dette fremover?20151125_190214

Politi? Spennende for ungdommen. Skummelt for mamma!!20151125_190145

Lege? Sykepleier? Tenk på alt som kan møte deg der?
20151125_190121Å nei, - det er nok best å bare bli hjemme hos mamma!! Der er verden trygg og god! JEG er ikke klar til å gi slipp! Ikke helt enda....

Spørsmålet er bare: Vil jeg noen gang bli det?

Her finner du Bondekonens facebookgruppe....

I en engelsktime leste vi nylig et stykke som hadde overskriften "Everlasting?" Etter hvert som vi arbeidet oss gjennom stykket, ble jeg mer og mer forvirret over overskriften. Det handlet om to barn som møttes for første gang og lekte sammen. Slutten av stykket handlet om at de avtalte å møtes dagen etterpå også. Siste setningen var: "Will this friendship last for ever?" Så fant vi sammenhengen med overskriften på et vis, men vi syntes ikke den passet så veldig godt.

Jeg forklarte hvorfor JEG syntes dette ordet var så rart i den sammenhengen: Det eneste stedet jeg har møtt det på, er i sangen "For unto us a child is born," i Händels store verk: Messias. Jeg søkte det opp på YouToube, og lot elevene få høre. De skulle lytte godt etter dette ene ordet. 20151125_074332

Sangen kan du høre her:

I går kveld var jeg på korøving med Alversund kammerkor. Og hva skulle vi synge? Jo, nettopp denne vidunderlige sangen av Händel. Søndag 20.desember skal nemlig verket fremføres med kor, solister og orkester for aller første gang i den nye kirken i Knarvik. 

Tirsdager er den travleste dagen, og ofte kommer jeg både trett og sliten til øving. Det er likevel verdt det, for sangene vi synger gir både ny kraft og mye glede! Melodiene og ordene.... Sammen løfter de meg opp og ut av hverdagens gjøremål og problemer, og lar meg -  for en liten stund - være hensatt i en annen verden.

Sang og musikk er ikke bare sang og musikk. Det er også LIV! 

I går fikk vi besøk fra Strilen, så snart kommer det et noe mer utfyllende stykke om prosjektkoret i avisen. 20151124_200115

Klikker du på denne linken, kommer du til siden du ser på bildet under.  Der kan du også lese mer om solistene og orkesteret som skal være med. ak

Er vi ikke fine vel: akp

Jeg kjenner meg umåtelig priviligert som får være med på dette, og jeg gleeeeeder meg! Håper du vil komme og høre på oss 🙂

Ta en titt på Bondekonens facebookside her, og bli gjerne medlem du også 🙂

I dag drog hele familien til Ekneskaien på juleåpningen der, og det var det ingen som angret på! Bok-kafèen var åpen for siste gang i år. Neste samling blir ikke før rundt påsketider. Men det var mye er der en bok-kafè i dag. MYE mer! Inne i selve "Biblioteket" var det laget til julesteming med både egen Ullby og pepperkakeby. Om ikke så store byene, så iallefall noen småbygder. Julenisser, engler, stjerner, lys og julekrybben var også hentet frem. 20151122_145937 20151122_145941 20151122_145948 20151122_15000420151122_16054920151122_160540 20151122_150016 20151122_150027 20151122_150147 20151122_150200 Perle og Bruse har fått selskap av alle nissefruene. 20151122_150249 God stemning rundt bordet i det store bokrommet. 20151122_150315

Nissefar passer seg for å gå OPPÅ vekta. Skjønner jeg godt. Sliter med det jeg også ....20151122_150337

Kaker, kanelboller, grøt og julegløgg kunne kjøpes her inne i dag. 20151122_150357 Denne karen ser ut til å ta livet med ro. 20151122_162340 20151122_162230 20151122_162206 20151122_162200

Så var det tid for dagens program, som startet med en hilsen fra ordføreren vår. Hun minnet oss om hvor viktig det er at vi viser varme og omsorg til hverandre og til alle som kommer til oss nå i denne vanskelige tiden. Etterpå ble det duettsang, - eller kanskje rettere: spontansang med Astrid og Alf, der de også der i ord og toner formidlet det samme budskapet.

20151122_150738Det var mye folk samlet på kaien i dag. 20151122_150610

Else stilte med sangglade jenter fra kulturskolen i Masfjorden.
20151122_152709

Det er godt å ha en venn å legge armen rundt, - særlig når en lytter til "Everyone needs a friend sometimes..."20151122_152911

Det var noen minusgrader nede på kaien, og da var det godt å få noe varmt i hendene til å varme seg på. Pølsesalget gikk unna. 20151122_152506Tombola med flotte hjemmelagde gevinster var det også.
20151122_152420

Jeg var ikke alene om å trekke bortom bålpanna noen turer. Kaffelars hang der så blidt og putret og sang hele tiden. 20151122_152341 20151122_152328Avisen var også til stede. Må si jeg var litt misunnelig på det flotte kameraet hennes. Blir liksom ikke så proffe bilder på mobilen min, - men, men. En får være glad og takknemlig for det en har 🙂 20151122_160818(0)

Salgsboder hører med, og nissejentene var på plass bak disken. Her kunne en få tak i både stort og smått. Selv likte jeg ekstra godt "Julen i et nøtteskall." En fin idè til formingsaktivitet på skolen også....

20151122_151930 20151122_151948 20151122_152000 20151122_152006Kanskje litt vanskelig å få solgt sommerkjoler i vinterkulden, - men husk at det snart er jul! Med bluse og strømpebukse til blir det vakre prinsesser oppi disse håndlagde kjolene til Marny!!20151122_152011 20151122_152021

Smikker, suttekluter og vanter var bare litt av utvalgt....
20151122_152035Hva er vel advent og jul uten lys?
20151122_152135 Synes båten oppå bjelkene var flott jeg.20151122_15222220151122_152258 Nissemor hadde med seg mye lekkert for salg, - noe det vesle nurket i magen foreløbig er uvitende om. Enda en stund kan han/hun få nyte roen og varmen der inne. 20151122_15224720151122_152311 20151122_152603 20151122_152619

Så var det tid for å tenne juletreet. Som seg hør og bør, må det være noen små tekniske problemer med på et slikt arrangement. Dagens var da Astrid skulle få på lysene. Store og små måtte stå i spenning og vente noen ekstra sekund før lyslenkene strålte som de skulle. 20151122_161323

Astrid og Alf holdt koken på scenen med glade julesanger til årets første juletregang. 20151122_161444

Og jeg tar bilde av at Sølvi tar bilde av Astrid og Alf. Det er godt det er flere enn meg som går og vifter med mobilen!20151122_161513 20151122_161340"Jeg hører hjemme i LØFTE land, i LØFTE land..... " Den var ny for meg, men gjorde nok godt i kulden. 
20151122_161723
Etter noen runder rundt treet begynte barna å lure på hvor nissen ble av. De måtte rope mange ganger. Kanskje det var det vanlige problemet som skapte forsinkelse: Stor mage og trange piper, - men han kom til slutt. Og med seg hadde han en hel kipe full av snopeposer. 20151122_162648

Astrid fikk seg en velfortjent blomst, men det var det nok ikke så mange som så i jubelen og trengselen om å komme til nissen. Men som dere ser, så smiler hun likevel. 20151122_162715Denne samlingen har blitt en tradisjon. Etter det Bondekonen erfarer (for å bruke et litt fint medieuttrykk) er det åttende året de har dette arrangementet på Eknes kaien. Det er en skam å si, men det var min første. Om jeg lever og får ha helse til det, (som de gamle sier) så skal det ikke bli den siste. Kanskje møter jeg deg også der neste år. Det hadde vært hyggelig det.

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

De små ventetimene jeg må ha i Knarvik innimellom kan være ganske kjedelige. Ofte tar jeg en tur innom jobben og putler med noe der, men det orket jeg ikke i dag. Etter fire timers øving på Händels Messias i kirken, var jeg ikke særlig opplagt på verken jobbing eller handel. Men noe måtte jeg finne på før Miriam ville dukke opp - omtrent en time senere. Det ble til en tur innom de nye lokalene til NMS-gjenbruksbutikk i Knarvik. Nå er de de som har overtatt huset ved siden av Shell. Mye rart som har vært innom der de siste årene, men nå blir nok disse værende tenker jeg. 20151121_150059

Det ble en hyggelig time! Den første jeg møtte på var en kollega som stod ved disken med en hel kasse full av lilla adventslys. Ved siden av stod barna med hver sin store julebamse. "Så heldige dere er da," sa jeg til dem. "Ja," svarte jenta, "men vi må hjem og vaske dem først. Vi vet jo ikke hvem det er som har hatt dem før. Det kan for eksempel ha vært en baby, og da kan det være mye rart på den.  Vi skal ikke kose ordentlig med dem før de er vasket!" Hun pratet så alvorlig og fornuftig at jeg fikk problem med å holde ansiktet i de rette foldene.

Etter en liten kollegadrøs startet jeg på kikkerunden min. Det første jeg la merke til, var hvor ryddig, systematisk og trivelig det var over alt. Rommet var ikke overlesset. Det var mulig å se hva som var der etter hvert som en beveget seg rundt i lokalet. Spisebordene var dekket med både duker, fine serviser, lys og pynt.20151121_14444720151121_143711

Barna hadde fått sitt eget sted, med bøker, spill og leker. Der kunne de også sette seg ned og leke litt dersom ventetiden skulle bli litt lang. Ingen vil skjenne på dem fordi om de holder litt på bamsene og dukkene, eller om de tar en liten sving med lekebilen. 20151121_14433320151121_14432620151121_144319

Her blant bøkene likte jeg meg best, men før jeg fikk tid til å begynne å se ordentlig etter noe som kunne falle i smak, kom Kari inn i rommet. "Nå vet jeg endelig hvem du er," sa hun til meg, rekte ut hånden og presenterte seg. "Siv-Merethe Myhr," svarte jeg automatisk tilbake før jeg sanset hva det var hun hadde sagt, så jeg føyde til: "men det vet du visst allerede."

Så ble vi stående der inne vi to, og vi fikk oss en særdeles hyggelig prat. Hun fortalte om butikken; om innflyttingen og gleden over de nye lokalene. Ekstra kjekt var det for meg å kunne få gi hyggelige kompliment for den lune atmosfæren de hadde skapt, og for hvor innbydende alt var laget til. 20151121_14342720151121_14350320151121_143511Etter å ha beveget oss inn i hovedrommet igjen, kom Arne Risnes inn døren. Han for strake vegen bort til Kari med en god gratulasjons klem. Jeg gikk inn i tilskuerrollen et lite øyeblikk, og gledet meg over hvor hjertelig stemningen var mellom de to tidligere sambygdingene. 20151121_145302Etterpå viste Kari meg det store, romslige lageret. Det er godt å ha god plass til å ta imot og oppbevare nye "varer." Og godt for kundene at butikklokalet ikke blir overfylt! Det gjør ikke noe om tingene står litt på vent. 20151121_145058Eget vaskerom hadde de også. Her ble tingene vasket før de ble tatt ut i butikken. Rent og pent skal det være!20151121_145018Her kan du lese en artikkel Strilen laget like før åpningen.

De hadde en egen hylle med lys fra Knausen Lysstøperi. Lys fra selveste slottet! Lysstumpene fra slottet blir nemlig sendt til Knausen Lysstøperi og smeltet om til nye lys. Genialt! Det var lys i alle slags farger og fasonger, så kom gjerne hit for å få tak i det du trenger til advent og jul. Så støtter du samtidig både miljøet og en god sak.20151121_14453520151121_144507

20151121_14463120151121_144617Over kassen hadde de fått en stor skjerm. Der rullet det bilder som fortalte hva NMS er og hva de gjør.

20151121_144002I denne lysbildeserine kan du se en del av bildene herifra. Bla gjennom, så får du vite hva du støtter når du handler her, eller når du gir ting du ikke lenger trenger til en av NMS sine gjenbruksbutikker:

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Og her kan du se litt av hva annet som var i butikken. Ønsker du å fornye julepynten i år? Her finner du litt av hvert. Er du lei av dine egne ting? Kom gjerne hit med dem, og la noen andre få glede seg over dem.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Egen kafèkrok var det også. "Vi har tre M-er i arbeidet vårt," forklarte Kari: "Miljø, Møteplass og Misjon. Vi ønsker å arbeide til beste for miljøet, å få være et møtested hvor en kan samles over en kopp kaffe, og å få drive misjon." Og her tenker jeg de har fått et sted hvor de kan få utfolde alle disse tre M-ene. 20151121_145928Jeg var en smule skeptisk til de "brukte" koppene i kafèkroken.... 20151121_145953

En selfie på veg ut døren....

20151121_150614

Dette bilde tok jeg fra utsiden, og da jeg så hvem som stod der inne, måtte jeg selvsagt inn igjen. 20151121_150231

Randi hadde vært og myst i vinduene i går etter stengetid, og sett seg ut "Ibsens samlede verker" innbundet i skinn. "Jeg kan ikke garantere at de blir lest, men jeg var på jakt etter skinnbøker til en bestemt hylle jeg har hjemme," forklarte hun. "Der skal de få stå og pynte opp, - og hvem vet om det kanskje blir litt lesing på sengekanten også...."

20151121_150414

Dagens ventetimen gikk fort! Superfort! Til slutt måtte jeg haste av sted for å gjøre den siste helgehandelen på Rema 1000 før Mirima ville ankomme.

Lykke til med ny butikk til alle dere fantastiske dugnadssjeler som jobber der, - og neste gang jeg kommer skal jeg ta meg tid til å handle også. Lilla lys skal jeg i alle fall ha, og så får vi se hva annet dere har inne når jeg stikker innom. Kanskje blir det tid til en liten stans i Kafèkroken også...

______________________________________

Hvem jeg er:

  • Siv-Merethe Myhr
  • Gift med Olav Myhr
  • To døtre: Maria 16 og Miriam 14
  • Bor på en gard med melkeproduksjon.
  • Kontaktlærer på 6.trinn.
  • Hobby: skriverier 🙂

På Bondekonens facebookgruppe legger jeg ut alle innleggene mine. Bli gjerne medlem her du også 🙂

Det er stille i klasserommet. Helt stille. Læreren står et øyeblikk til og ser på elevene som sitter bøyd over ukeprøven. Nå er de kommet godt i gang alle sammen, og hun har noen minutter hun kan sette seg ned og hvile. Ukens høydepunkt! De fem stille minuttene før elevene begynner å rette opp hendene. Før hun skal gå i gang med hjelperunden. Før hun skal finne alternative måter å forklare spørsmålene på uten å røpe hele svaret. Før hun skal gi skrivehjelp til de som skriver så sakte at de ikke rekker å bli ferdige. Før hun skal gå bort i kroken med de elevene som skal få svare på noen av oppgavene muntlig. Før de raskeste er ferdig, og hun skal se over prøven sammen med dem og få noen til å reflekterer litt mer rundt enkelte oppgaver, eller utdype litt tydeligere.

Men nå, - akkurat nå er den vidunderlige FØR tiden, og øyeblikket skal nytes.

Hun setter seg stille ned på stolen sin, uten å lene seg bakover for å unngå den hvinende knirkelyden i stolryggen. Hun bøyer seg fremover og hviler hodet i den ene hånden, ser på elevene sine og smiler. De er så vakre. Så fulle av liv. Så fulle av fremtidsgleder som venter dem. Ja, hun smiler, og gleder seg over alt det hun vet. Alt det som de tror at hun ikke vet, men som hun vet likevel:

Blikket Line stadig sender mot Petter. Den svake rødmen til Jørgen når jentene erter i ham. Latteren til Lilly som blir litt for høy hver gang hun snakker med Sander. Joda, jenter er fremdeles jenter. Og gutter er gutter. Slik det alltid har vært.

Hun glemmer seg av og lener seg tilbake i stolen likevel. Den jamrer og klager som forventet, men det er ingen som ser opp. De er oppslukt i sin egen verden. Så sitter hun der stille, lar blikket vandre rundt i rommet mens hun forsvinner inn i sin egen verden:

Hun er snart 12 år. Det er mer enn elleve-og-et-halvt. Mye mer. Det er så mye kjekker å kunne si: "Snart tolv," når noen spør henne hvor gammel hun er enn bare "Elleve-og-et-halvt." Hun er yngst i klassen. Hvert år, etter at Berit har fylt tolv, erter de henne og kaller henne småen. Ikke sånn skikkelig erting, men hun liker det ikke likevel. Hun er både høyere enn de andre, og sterkere enn alle jentene. Likevel er hun småen.

Jo, hun er snart tolv, og hun har møtt den STORE KJÆRLIGHETEN. Han heter Arne.

Arne flyttet til bygden denne sommeren. Selvfølgelig var det Lilly som hadde møtt ham og pratet med ham først. Lilly med englehåret! Og hun pratet så mye om ham, at innen skolen begynte den høsten var hele hurven blitt stormforelsket. Silje også.

Arne var pen. Høy med mørkt hår, brune øyne, smilehull og østlandsdialekt. Det siste var mest spennende. Ingen andre på hele skolen snakket slik som han. Plutselig begynte jentene også å snakke østlandsk sammen når de var ute og lekte. Slik de hadde gjort da de var små og lekte med dukker. De husket og disset og lekte tikken og snakket østlandsk - og ble forelsket! Livet var vidunderlig og forferdelig på samme tid.

Silje satt på stolen sin og tenkte på Arne. Vakre Arne. Men det var synd i ham. Stakkars, stakkars Arne. Foreldrene hans var nemlig ikke glad i ham. Du verden hvor forskrekket jentene hadde blitt da han skulle fortelle litt om seg selv. Han hadde nemlig gått i BARNEHAGE! Noe så grusomt! Tenk hvilket forferdelig liv han måtte hatt. Tenk å bli forlatt av foreldrene dag etter dag. Hvordan kunne de gjøre noe slikt mot et lite, hjelpeløst barn!! Der og da smeltet Siljes hjerte helt for Arne. HUN skulle være glad i ham! HUN skulle vise ham at hun brydde seg om ham. Dagene og nettene ble fylt av varme tanker om hva hun kunne gjøre for å være god mot Arne. For at han skulle vite at i alle fall ett menneske i verden virkelig, virkelig brydde seg om ham.

Arne og Asbjørn, Siljes storebror, hadde vært på fisketur sammen. Det vil si; de hadde egentlig ikke vært sammen. De hadde bare møtt hverandre nede ved elven, og så hadde de stått der og fisket sammen. Arne hadde en god krok som Asbjørn fikk låne. Den hadde satt seg fast i bunnen, og Asbjørn hadde slitt snøret da han forsøkte å få den opp igjen. "Det var den kroken," hadde han sagt med et flir da han fortalte Silje om episoden. Hadde ikke Arne fått en annen krok da, undret Silje. Nei, han hadde ikke hatt flere med seg. Den han hadde hatt med selv hadde han også mistet.

Den kvelden la Silje en plan! En god plan! Endelig skulle hun få anledning til å gjøre noe ekstra hyggelig for Arne. Hun snek seg ned i kjelleren og inn i boden. Der fant hun fars store fiskeskrin. Krokene lå pent ordnet i små rom. Men hvilken skulle hun velge? Det var alltid far og Asbjørn som fisket sammen. Silje likte ikke å være med. Hun syntes så synd på fisken når den fikk kroken i munnen, at hun orket ikke. Men hvilken skulle hun velge til Arne. For Arne måtte få den beste. Den beste og den fineste!

Blikket falt på en helt ny og vakker krok. En som glinset i rødt og gull. Kjærlighetsfargene. Silje holdt kroken opp mot lyset og snurret på den. Fargene skinte mot henne. Denne kroken ville Arne bli glad for. Helt sikkert. Fiskeskrinet ble lukket omhyggelig og satt på plass igjen. Lyset ble slukket og døren lukket før hun listet seg opp trappen. Hun måtte liste seg. Det var jo egentlig ikke et tyveri, for Asbjørn hadde mistet Arne sin krok, og da var det bare rett og rimelig at han skulle få en tilbake. Men det var ikke sikkert far ville forstå det på akkurat den måten som Silje forstod det på. Og det var bare èn måte som var den rette, nemlig hennes. Derfor måtte hun liste seg. Derfor måtte hun ikke bli oppdaget.

Silje hadde fått et vakkert smykke av mormor og morfar sist jul. Det lå fremdels oppå det hvite bomullet i smykkeesken som fulgte med. Nå fant hun fram det vesle skrinet og åpnet det. Det vakre gullhjertet ble kjærtegnet av ømme barnehender før det varlig ble lagt sammen med de andre tingene i smykkeskrinet. Så ble kroken - like varlig kjærtegnet, lagt oppå bomullen i smykkeesken. En liten sølvblomst ble lagt ved siden av. Så ble hun sittende ved pulten sin og se på kroken, blomsten, bomullen og smykkeesken. Det var så trygt å sitte der. Trygt og varmt og godt. Men Arne måtte få vite. Ja, han måtte få vite at det var en som var glad i ham. Veldig glad i ham!krok

Silje fortet seg ut i gangen. Kastet på seg jakken, og ropte inn til de andre mens hun stupte i skoene: "Jeg går bare ut en liten tur." Hun rakk ikke å høre hva de svarte før hun var kommet seg ut. Noen ganger var det best å ikke vite.

Det var allerede blitt mørkt ute, men det var ikke så veldig sent. Det gikk nok bra. Silje kneppet igjen jakken mens hun småsprang bortover vegen. Det var godt å være i bevegelse. Hånden søkte ned i jakkelommen. Hun holdt et fast tak rundt smykkeesken. Klikk - klakk, sa det der nede. Lyden gikk i takt med skrittene hennes. Kroken dunket mot lokket. Mot hånden. Mot magen. Mot hjertet. Det sa Klikk-Klakk over alt!

Hun hadde ofte hatt sommerfugler i magen. Særlig når hun gledet seg veldig til noe. Men det hun kjente nå var ikke sommerfugler. Først var det en hel biesverm som surret der inne. Surret og hveste og stakk. Da de forsvant kom slangene. Hun kunne kjenne hvordan de krøllet seg sammen der inne, hvordan de snodde og ålte seg rundt, og hvordan de klemte sammen alt som var inni henne. Så kom trommeslageren. Han banket og slo; på hjerte, på magen, på nervene, på nyrene og på alt som kunne bankes på. Helt uti fingertuppene kunne hun kjenne hvordan cymbalene dirret og ristet.

Hun sprang enda fortere. Det var kaldt. Novemberkaldt. Ikke frost. Ikke snø, bare kaldt. Kald, hvit pust kom ut av munnen mens hun sprang. Et øyeblikk undret hun seg over at det var mulig å være så varm på innsiden når det var så kaldt ute.

Turen tok slutt litt for fort. Plutselig lå huset foran henne. Arnes hus. Arne og de slemme foreldrene hans sitt hus. En dame på luftetur med hunden sin kom gående mot henne. Silje gikk videre. Forbi huset, og forbi damen. Etter det femte huset snudde hun og gikk tilbake. En bil kom kjørende bak henne, og hun gikk forbi igjen. Fire hus denne gangen. Det var ingen å se. Hun snudde igjen. Denne gangen gikk hun saktere. Det var lys i huset. Hun så inn gjennom vinduene. Så etter Arne, men han var ikke der. Tenk om han ikke var hjemme. Hva skulle hun si da? Hun gikk forbi igjen. Tre hus. Hun måtte se etter en gang til. Kanskje var han der likevel. Kanskje hun bare ikke hadde sett godt nok etter. Eller kanskje han hadde rommet sitt på en annen side...

Enda en gang gikk hun forbi, - og enda en gang. Da så hun ham. Han kom inn i stuen og stanset midt på gulvet. Silje bøyde seg ned bak hekken. Tenk om han så henne! Tenk om han trodde hun gikk der ute og lusket på ham! Det var ikke det hun gjorde! Hun bare gikk der for å se om han var hjemme. For å gi ham en ny krok. En krok, en blomst - og et hjerte.

En hund bjeffet. Damen var på veg tilbake igjen. Nå måtte det skje! Silje sluttet å tenke, sprang bort til døren og ringte på. "Ding-Dang," sang det inne i gangen. "Din-tulling," sa det i magen. "Din-Dumming," sa det i hjertet. Så gikk døren opp.

"Hei," sa Arne.

"Hei," sa Silje.

Så sa de ikke noe mer. Ikke på lenge. Arne stod der trygg og vakker i døråpningen og så på Silje. Silje så alle andre steder enn på Arne. Aldri før hadde sekundene vært så lange og så skumle . Å, om det bare kunne være en drøm! At hun kunne våkne akkurat nå, hjemme i sin egen seng! Men så skjedde det noe underlig. En annen Silje dukket opp og tok kontrollen.

"Jeg har med noe til deg," sa den nye Silje. En hånd tok opp esken fra lommen hennes og rakte den mot Arne.

"Hva er det," spurte han. Stemmen var både usikker og nysgjerrig.

"Åpne da vel," sa en lett stemme. Nye Silje sin stemme. Arne åpnet smykkeesken. Han måtte dra litt i lokket, og da det gikk av spratt sølvblomsten ut. Bare kroken lå igjen. Blomsten landet ved foten til Silje. En ørliten bevegelse så var den skjult. I sikkerhet. Arne hadde ikke sett det. Heldigvis. Han så bare kroken.

Arne lo, men han ble også rød i kinnene. Rød og enda vakrere. Da kunne Silje også le. "Den er egentlig fra Asbjørn", sa hun, "men jeg ville gi den til deg. Det er for kroken som han mistet."

"Takk," sa Arne og så på Silje igjen. Og Silje så på Arne.

Så sa de ikke noe mer. Ikke på lenge. Men nå var ikke sekundene så skumle lenger. Bare litt.

"Jeg må gå," sa Silje.

"Takk," sa Arne en gang til. Så lukket han døren og gikk inn.

Og Silje sprang hjem igjen. Verden var et vidunderlig, vakkert sted å leve på!

_____________________________________

Silje reiste seg fra stolen. Line hadde sagt navnet hennes. Fortryllelsen var brutt. Stille gikk hun bort til Line, klappet henne lett på skulderen før hun satte seg på huk ved siden av pulten. Et spørsmål ble besvart. Så var det neste, - og neste. På ny var livet i gang. Da hun fikk tid til å ta et blikk over elevene igjen kunne hun kjenne hvordan gleden boblet i henne. Gleden over den lykken som ventet disse barna.

De skulle bare visst hva hun visste.

_______________________________________

Etterord: Maria har i dag hatt tentamen, der oppgaven var å tolke en novelle. Jeg fikk da så skrekkelig lyst til å skrive en novelle selv også, så i kveld har jeg bare kost meg med å skrive! Men historien er sann! Den gode følelsen over å være tolv år ung, og å være virkelig forelsket for første gang, - det glemmes ikke. Håper dette kan vekke noen gode minner hos deg også 🙂

Bli med Bondekonens facebookgjeng her 🙂

Jeg er lykkelig gift! Ingen tvil om det, - men i dag møtte jeg en tidligere flamme som virkelig fikk det til å brenne i meg igjen. Jeg skulle på styremøte for Danielsen Ungdomsskole på Frekhaug (DUF). Møtet ble holdt i lokalene til Danielsen VGS i Bergen i ettermiddag.

Jeg kom heseblesende inn døren til kantinen bare fem minutt før møtet. Det var første gang jeg var der. Jeg så kanskje litt lost ut der jeg stod og lurte på hvem jeg skulle spørre for å finne rom 400.  Kantinen var akkurat i ferd med å bli ryddet. Det var da han kommot meg. Smilende. Vennlig.

"Vil du ha litt middag," spurte han. "Jeg skal i et møte klokken fire," svarte jeg, "så jeg har egentlig ikke tid. Men det lukter godt."

"Du må ta deg tid til mat," svarte han med et lunt glimt i øyekroken. "Sett deg ned. Jeg er straks tilbake!" Og før jeg fikk tid til å protestere var han forsvunnet. Kort etter kom han tilbake med en skål kjøttsuppe, servert med et varmt smil. Den blå kjeledressen fortalte meg at han gjør mer enn å rydde bort matrester i en kantine.

Jeg satt meg ned med noen andre styremedlemmer, og slurpet i meg det forteste jeg kunne. Bak meg var dessertbordet. Noen ungdommer gikk bort og så skeptisk ned på den gule puddingen i skålen. Da hørte jeg den lune stemmen igjen:

"Det er mandelkjernepudding. Liker dere det? Har dere ikke smakt? Ta en liten bit og kjenn. Det er veldig godt. Så kan dere ta mer om dere liker det...." Han stod der så trygg og småpratet med ungdommen, og jeg kjente jeg ble varm i hele meg.

De andre hadde forsvunnet innen jeg var ferdig, men heldigvis stod min gamle flamme der fremdeles, så jeg spurte ham etter rom 400. "Jeg skal bli med deg og vise deg veg," svarte han. Ikke noe: Bort dit, så til høyre og venstre og rett fram - greier. Han gikk med meg og viste veg. Helt frem. Det var så vidt jeg klarte å holde meg fra å gi ham en varm klem i det han snudde ryggen til og forsvant bortover korridoren.

Noen ganger er det slik at en ikke kommer på å savne det en ikke har, men nå som han var der igjen kjente jeg at jeg har savnet han veldig. I mange år! Ja, jeg skal røpe hvem det var:

DET VAR VAKTMESTEREN!!

Akkurat DENNE vaktmesteren har jeg aldri truffet før! Likevel vekket han til live igjen et savn og en lengsel i meg etter den trygge og gode vaktmesteren som JEG var så heldig å få vokse opp med. Først på barneskolen. Så på ungdomsskolen. Bilde av han på videregående er ikke så tydelig, men de fra folkehøyskolene, både den jeg selv var elev på, og de jeg har jobbet på, og fra den første tiden jeg arbeidet som lærer, står klart for meg...

Også dette yrket har nok hatt sine "råtne epler," men alle jeg har kjent har vært som noen små, trygge klipper i tilværelsen. De møtte oss på en annen måte enn lærerne. Vi fikk lov til å hjelpe til med små oppgaver i friminuttene. Vi ble sett. Vi ble tullet med. De stanset og grep inn når noe skjedde mellom elevene. Nå er de blitt usynlige. I alle fall for elevene. "Effektivisering" heter det visst. Men jeg kjenner at jeg synes det er trist at vi har blitt så fattige at vi ikke lenger har råd til å ha vaktmesterne blant oss på skolene lenger.

Jeg måtte jo selvsagt spørre han jeg møtte i dag hva han drev med.

"Jeg kan ingen ting, men gjør alt,"

svarte han med latter, og jeg lo med. Et herlig øyeblikk, i en bitteliten heis på Danielsen VGS på veg opp til 4 etasje. Et øyeblikk av varme og glede jeg skal huske lenge! Og til alle dere som er elever der, og alle tilsette: Jeg håper dere er klar over selv hvor heldige dere er som har en slik vennlig, omsorsfull og SYNLIG vaktmester blant dere!

Hjertelig takk til deg Finn Indrebø for den varmen og omsorgen du møtte meg med i dag!

Finn Indrebø

PS: Jeg fant navn og blide her på Danilesen VGS side over andre ansatte.

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

Det har vært et par tilfeller det siste året av råtne epler i skolefruktordningen som vi er en del av. Dette har ført til at vi nå vurderer å kutte ut fruktordingen på skolen. Også foreldre har reagert, og trekt seg ut av ordningen på grunn av dette.  Og det til tross for at det ikke gjaldt deres eget barn.

Barnehagen som min vesle nevø går i, opplevde også å få råtne epler, -  og det i sist uke! De var importert fra Tyskland! Trygge Tyskland!! Kan du tenke deg! På utsiden så det helt normalt ut, sprøytet og lakket, men da de kuttet det opp viste det seg at mesteparten var brunt inni. Det ble sent ut et beklagende skriv til alle hjem om det inntrufne, og barnehagen skulle gå seg selv i sømmene på rutiner rundt innkjøpsordningen. Vel og bra det!

These skull-ful creations are sure to turn heads.....Artist Dimitri Tsykalov uses an axe, saw and electrical drill to carve human skulls out of fresh fruit and vegetables..The 48-year-old then uses a scalpel, pincers and cotton wool pads to add and smooth remarkable detail with "surgical precision". PLEASE SEE OUR COPY FOR FULL STORY...Pictured: A skull made from an apple...© Dimitri Tsykalov/Solent News.Supplied by Solent News & Photo Agency.UK +44 (0) 2380 458800.

Bildet er hentet fra DENNE siden.

Men epler fra Hardanger da? Det må da være både trygt og godt! Ja, det skulle en jo tro, men jeg kan faktisk fortelle at i 2005 kjøpte jeg en kasse med epler fra den vesle bygda Nordheimsund, og der var det faktisk IKKE MINDRE ENN 3 RÅTNE EPLER!! Jeg vurderte å gå til sak mot fruktbonden, men etter å ha fått utløp for sinne mitt andre steder klarte jeg å besinne meg. Men ALDRI skal jeg kjøpe epler fra Hardanger mer!! Slikt går bare ikke an!! Råtne epler fra vårt eget, lille, trygge land!!

Nei, - du har helt rett! Det er IKKE epler som er temaet mitt i dag, men flyktningene. Alt som står over er bare tull og tøys. Jeg ønsker bare å få vise hvor fullstendig tåpelig det ville vært å bli hysterisk om vi fant et råttent eple blant alle de mange tusen vi spiser i løpet av et år. På samme måte er det med flyktningene som kommer hit. Det kan nok hende at noen av dem ikke har rent mel i posen. At det er noen som kommer som lykkejegere, noen som vil snylte på oss, og kanskje også til og med noen som vil forsøke å skade oss. Vi kan aldri sikre oss helt mot de råtne eplene. De finnes! Men selv om de finnes, må vi ikke glemme at de aller, aller fleste er både friske, sunne, smaker godt og gjør oss godt.

I sangen "Stopp, ikke mobb," lærer vi barna å synge:

"Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg. Ja, det er en god regel, - synes jeg."

Det er på tide at vi også lærer alle voksne å synge denne sangen. Her er hele:

Stopp! Ikke mobb!
Dette her er kameraten min.
Ikke finn på noe tull.
Vennen min er god som gull.
Nå vil jeg bare si ifra.

En for alle - Alle for en. Så nå vil jeg slå fast svart på hvitt:

Her er mobbefritt!

 
Alle har en gang stått utenfor.
Kjent på en klump inni seg.
Så jeg vil være den
som er en ekte venn,
og våger å si fra
når ting ikke er bra.

Så derfor sier jeg: Stopp! Ikke mobb.......

Ingen liker å stå utenfor.
Vi trenger alle en venn.
Å vise empati
kan være vanskelig.
Men jeg vil være den
som er den lille forskjellen.

Og våger si i fra: Stopp! Ikke mobb.......

Gjør mot andre det du vil at de skal gjør' mot deg.
Ja, det er en god regel - synes jeg!

Tekst/mel: Frode Skålevik

Og en annen viktig ting: Tenk om det var oss! Tenk om det var vår vestlige, trygge, rike, gode verden som ble rammet. Om det var VI som måtte reise fra alt, som måtte stå med hatten i hånden på grensen til land i Asia og Afrika og tigge om hjelp. For barna våre, for foreldrene våre, for oss selv.... Hvordan skulle vi da ønske at DE møtte oss?

Med å sette fyr på skurene vi hadde fått til å søke ly under? Med å jage oss fra sted til sted med beskjed om at vi ikke var velkomne? Med å isolere oss i inngjerdet områder der vi ble sittende i flere år uten mulighet til å komme videre med livene våre?

Disse kjente ordene av Arnulf Øverland kan vi ha godt av å hente frem igjen:

Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!

Det snakkes og skrives om hva vi TAPER på å ta imot flyktninger. Jeg vil snu på spørsmålet og si: Hva har vi VUNNET ved å IKKE ta imot dem?

Vi skal ikke være naive. Vi skal ikke være blinde. Men vi skal være MEDMENNESKER i en vanskelig tid! Så får vi heller tåle at det kan skjule seg noen råtne epler i de mange kassene vi skal importerer. Men husk da også på at de finnes her hjemme også!

Bondekonens facebookgruppe kan du kikke på her 🙂

I helgen har vi hatt besøk av bror min med familie. Og med fire ungdommer i huset, fra 14 - 17 år, er det kjekt å kunne gjøre noe sammen. Lørdagskvelden benket vi oss i sofa og stoler og lekte PSYKOPATEN. Har du vært med på den? Viss ikke kan du lese her hva det er for noe, og så kan du forsøke selv sammen med familie og venner. Passer sammen med både store og små 🙂

Èn; "Psykopaten," går ut på gangen. (Hvorfor leken heter Psykopaten aner jeg virkelig ikke!!) De andre blir enige om et system eller hemmelig signal som skal brukes. Deretter er det den som var ute som skal komme inn og forsøke å finne ut hva som skjer.

Vi startet med en lett en, - trodde vi; nemlig at vi skulle lyve dersom vi satt med føttene i kryss, og ellers snakke sant. Det er innlysende og enkelt for de som VET hva som er signalet, men det er ikke like lett for den som skal tolke alt som skjer. Siden dette var første omgang måtte jeg hinte litt. 20151115_212756

En annen gang valgte vi at vi skulle lyve dersom vi startet med å si eeee foran svaret. Eks: Pskykopaten spør: Heter du Siv-Merethe. Da kan jeg velge å svare: "Eeee - nei. Jeg heter Berit." eller: "Ja, det gjør jeg."

I tredje omgang valgte vi at kun en av oss skulle gi et signal, og at vi alle skulle lyve eller snakke sant ut fra det: Dersom han holdt hånden på armlenet på stolen skulle vi lyve. Alle andre måter han satt med hendene på skulle vi snakke sant. Virkelig moro når en person får flere spørsmål etter hverandre og lyver og snakker sant om hverandre. 20151115_212705

Da det var min tur til å være "Psykopat" bestemte de seg for å ta en skikkelig vrien en på meg. Jeg skulle nemlig få igjen for å ha hintet så mye til de andre! (Jeg som bare ville hjelpe litt....) Jeg spurte og spurte og spurte.... Etter hvert klarte jeg å resonnere meg frem til følgende:

  • Det var ikke måten JEG stilte spørsmålet på. (Eks om jeg startet med spørreord først eller stilte JA/NEI spørsmål)
  • Det var ikke noe personen SELV GJORDE.
  • Det var ikke en spesiell lyd som var signalet.
  • Jeg fikk hint om at det ikke var EN spesielt, men at alle var involvert i signalet.

Til sist konkluderte jeg med at det måtte være personen til høyre eller venstre som gjorde ett eller annet, men hva?

Svaret: Dersom personen som satt til VENSTRE for den som fikk spørsmål, satt med overkroppen bøyd fremover, skulle de lyve. Dersom de satt beint, med ryggen inntil sofaen/stolen, skulle de snakke sant. Det høres enkelt ut, men med et bord bugnende av både frukt og knask og lørdagsgodteri og kaffe og brus, var det hele tide noen som bøyde seg frem etter noe. Det tok meg 50 minutt å finne ut av! Og da måtte jeg få noen små hint til slutt jeg også....

Dette er en lek som kan ta hele natten å finne ut av! Særlig dersom en legger til flere hint eller ting en skal finne ut av, eller dersom det er et system som ikke er knyttet til om en lyver eller snakker sant.

Eks 1: En starter svaret med samme bokstav som psykopaten startet å stille spørsmålet med. Spørsmål: Liker du pizza? Svar: Liker og liker... sånn innimellom liker jeg det.

Eks 2: Alle må flette inn et ord fra sangen "Bjørnen sover," når de svarer. Spørsmål: Hva heter du? Svar: Når jeg SOVER heter jeg Siv-Merethe, - og underlig nok heter jeg det også når jeg er våken!

Dette er en lek som kan ta tid! Laaaang tid! Men det er noe av det som gjør den så kjekk. Mye latter og moro! Og den er enkel å utføre. Her er oppskriften:

  • Samle sammen noen venner.
  • Etter tur går èn om gangen går ut på gangen.
  • Resten blir enig om et signal/system de skal bruke.
  • Psykopaten kommer inn igjen og stiller spørsmål for å finne ut hva som er signalet/systemet.
  • Kos dere!

Bondekonens facebookgruppe kan du kikke på her 🙂

Den årlige happeningen: Misjonsmessa på Hundvin, er altså i dag - lørdag 14.november! I løpet av alle årene jeg har bodd her, tror jeg at det bare er èn eller to ganger jeg IKKE har vært på Hundvin på messedagen. Tradisjoner er en fin ting, og for oss har dette vært en trivelig ting å gjøre sammen - år etter år.

For noen uker sider så dere kanskje disse to karene på Rema 1000 på Frekahug. Smilende og blide solgte de lodd til messa, og her ser du noe av det du kan vinne på hovedtrekningen. 20150918_133624En smilende plakat hadde de også med seg. Denne er nok sett mange steder rundt om kring de siste ukene. 20150918_133617Her er en som vil sikre seg en vinnersjanse....20150918_133556Vi damene må alltid ta litt på tingene for å kjenne at det er ekte vare...20150918_133037Dette bilde er fra 2012. Da vant Maria, Miriam og nabojenta Ingrid den kjekkeste gaven, nemlig fruktkorgen. Bilde er fra Avisa Nordhordland.

misj

Her kan du lese hele innlegget som stod i NH, og se flere flotte bilder.

Hva skjer på Misjonsmessa?20151114_084129

I tillegg til salgsbodene, - med MANGE FLOTTE HÅNDARBEIDER OG HJEMMEBAKT AV ULIKE SLAG, vil det være 3 eller 4 åreomganger.

Kom du også, så sees vi der 🙂

Følg meg gjerne her på facebook 🙂

I kveld var jeg en tur på kjøpesenteret HORISONT for å gjøre helgehandelen på Obs stormarked. Vi dukket opp på 1års bursdagen til senteret, så det var masse folk der. Så mye at de måtte ha parkeringsvakter til å dirigerte oss til ledige plasser. Tenkte først å snu da jeg så det, men så var jeg så innstilt på at det var akkurat der jeg skulle handle i kveld. Å snu en innstilling er ikke alltid like lett....

Vi fant en leding lomme til bilen og karret oss ut. Vi måtte parkere slik at vi måtte gå gjennom hele senteret for å komme til Obsen. Tilbudsskilt lyste mot oss over alt, og høytalerne proklamerte den ene forestillingen etter den andre. Folk flakset og kvitret og surret og smilte over alt.

Jeg stoppet på den ene bokbutikken - der hvor de selger masse bøker til lave priser. Spillene var også til halv pris. Jeg tok meg en runde for å se om jeg kunne finne meg en spennende bok. Blikket sveipte over hylle etter hylle. Og jo da, - det var MYE som så både spennende og interessant ut. Så mye at jeg ikke en gang orket å stanse å se på en eneste bok. Jeg kom meg ut derifra og gikk strake vegen til Obs.

Handleliste på mobilen er en ok ting. "Fredag = Lasagne, Lørdag = taco, Søndag = marinert lammelår, + snacks." Enkelt og greitt! Forstår bare ikke hvordan jeg klarte å få DEN smekkfulle handlekurven på så lite! Greit nok måtte jeg ha en flaske sjampo, litt drikke, noen rundstykker, litt ekstra chips på tilbud og litt mer sånn dill og dall, - men likevel... Halvparten må ha ramlet nedi av seg selv!

Vel, - grunnen til at jeg skriver i kveld er egentlig denne fantastiske saken her: 20151112_184725

I all verden!! Jeg ble HELT facinert! For et kunstverk!! Jeg måtte rett og slett ta opp en og studere skikkelig. Det var nesten slik at jeg lurte på om det var noen som holdt ap med meg. Skjult kamera? Plast mat? Men nei, det var ekte nok. Men hva i all verden er det, og hva brukes det til? En slags sort blomkål?? Se på disse fantastiske snurringene! En trenger virkelig ikke å gå på et galleri eller kunstmuseum for å se ekte kunst. Det er bare å ta turen til grønsaksavdeligen på Obs. 20151112_184732

Gjør som meg: Still deg opp ved ROMANESCO'en! Der kan du stå så lenge du vil, helt i fred, og både måpe og gape og studere HELT GRATIS!! 20151112_184738Nysgjerrig som jeg er, måtte jeg google ROMANESCO da jeg kom hjem. Fant en ganske fin forklaring på Bama sin side: http://www.bama.no/gronnsaker/kal/romanesco/ Roman

Nå lurer jeg jo litt på om det er jeg som er helt sprø som har sett dette vidunderet for første gang i mitt liv i dag, eller om det er noe nytt som har kommet til landet vårt. Blir litt flau nå dersom jeg får kommentarer som at "Dette har jeg brukt leeeenge i middagslagingen...."

Ja, ja - det får så være. Min lykke i dag var i alle fall å oppdage dette mesterverket halvvegs gjemt i en kork på Obsen. Lærdommen er: Ingen vet hvor gleden ligger på lur. Kanskje bak neste sving... Det gjelder bare å ha øynene åpne 🙂

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂

PS: Til dere som følger meg: Jeg hadde en FANTASTISK dag i går på NLA - da jeg hadde mitt ALLER FØRSTE SEMINAR! Takk for alle oppmuntringer dere gav meg den dagen 🙂 Gleder meg til å skrive om det, - men har det litt travelt akkurat nå. Det kommer....

...danser musene på bordet,  - heter det, men her må det være: Når mannen er borte dukker problemene opp! Sist jeg var hjemme alene sa det "Pang," da vannrøret sprakk. I dag var det en ku som la seg ned med melkefeber. Dersom du lurer på hva det er kan du lese dette:melkKua var ikke bevisstløs, men lå ganske apatisk på plassen sin. Alle vi som er foreldre deler den erfaringen at vi selv har det vondt når barna våre har det vondt, - og særlig når de er så små at de ikke kan sette ord på hva som er problemet selv. Det blir litt slik med dyrene også.

Det startet egentlig i går: Fløyel skulle kalve, men kalven lå feil. Bare èn fot stakk ut. Vi måtte trå til, både Olav og jeg, for å få kalven ut. Èn mått presse kalvens hode tilbake, og den andre måtte inn med hele armen for å få tak i den andre foten og få den med frem. Med en plasthanske på som gikk helt opp til skulderen, var det bare å sette i gang. Det høres kanskje enkelt ut, og det kunne det vært også, - hadde det bare ikke vært for alle konkler og bein som er i en ku! Både ribbein og hofter kom i vegen for å få foten på rett kjøl. Det ble mye styr for både kalv og ku, men omsider lå føttene slik de skulle, og kalven kom ut.

Først trodde vi den var død, men da vi rørte ved øyet så vi at den blunket. Den var bare helt utslitt. Og Fløyel også! Det tok lang tid før det kom bevegelse i denne store okse-krabaten, men heldigvis kviknet både mor og barn til utover kvelden.20151108_162034I dag morges så også alt fint ut. Miriam og jeg tok et ekstra tidlig fjøsstell for å rekke skole og jobb, mens mannen skulle på styremøte til fjernere strøk (Les Trondheim). Kalven drakk godt, og Fløyel åt godt, stod fint og melket som hun skulle. Alt var i orden....20151109_155936...til jeg kom hjem igjen. Da lå hun slik; helt apatisk, med snuten ned i maten uten å røre den. KJennetegn: Kalde ører, slapp, klarer ikke å komme seg opp.... Dyrlegen ble tilkalt, og kort etter var han på plass. Hod

Behandling: Kalk rett i blodet. Hodet ble festet slik at hun ikke skulle skade seg på sprøyten som ble satt i nakken.20151109_163026Jeg fikk æren av å holde flasken....20151109_162326...mens dyrlegen lyttet etter hjerteslag. Den kan nemlig plutselig få hjertestans under denne behandlingen, og da må en handle raskt for å få det i gang igjen.20151109_162824Etter denne "sjokkbehandlingen" var det viktig å få henne på føttene. Ikke særlig lett med en som helst vil ligge og ta livet helt med ro. "Vi må bare få henne sint nok," sa dyrlegen, - så det gjorde vi, - og til slutt fikk vi henne opp. Heldigvis.

Nå har jeg vært nede hos henne igjen, og hun er fremdeles på føttene. Hun har også fått i seg mat, noe som er et godt tegn. Det er ikke så lett å forklare en ku at en vil være snill med henne når en gjør noe som absolutt ikke kjennes særlig snilt, - som å få på seg grime, få hodet presset oppover og surret fast, og få denne flasken trykt ned i halsen og tvunget til å svelge ned alt sammen. Men jeg får heller finne meg i å være den slemme en liten stund, for jeg vet at det vil GJØRE henne godt! Slik er det ofte her i livet: Den beste medisinen smaker ikke alltid så godt.20151109_191007Her er hun. Ikke særlig blid på meg akkurat nå, men jeg er godt fornøyd med å ha fått henne i form igjen. Får bare håpe det holder. Må ned en tur sent i kveld å sjekke. Dyrlegen fortalte at det verste han hadde vært med på var 6 runder med en slik hestekur på samme ku.... Tenker både Fløyel og jeg er enig i at det holder med èn!20151109_190703

Bare mannen kommer hjem igjen snart, så går det nok bra...

Konklusjon: Hold deg hjemme mannen min!

Kikk på Bondekonens facebookgruppe her, og velkommen som medlem du også 🙂

I dag var det en flott innvielsesgudstjeneste for det nye orgelet i Knarvik kirke. Det var fantastisk å få lytte til "det veldige bruset" som strømmet ut fra orgelpipene. Jeg er ganske sikker på at hver eneste pipe må ha vært i bruk i løpet av formiddagen i dag.

Her kan dere få høre slutten på postludiet, - spilt av Knarviks egen kantor Odd Leif Mjøs:

To som er svært glade og takknemlige for at orgelet nå er på plass: Kantor Odd Leif Mjøs, og ordføreren vår Astrid Aarhus Byrknes.20151108_125217Vi fikk også gleden av å høre Willam Kay spille.20151108_124855(0)Lyden er vakker, men jeg synes også det er vakkert å se på de skinnende pipene. Kirkens sølvstråler.20151108_124813Det er mange knapper å holde rede på, både oppe og nede...20151108_12480720151108_12475320151108_115949

Karstein Askeland, som har jobbet mye med å få orgelet på plass, fikk noen velfortjente gode ord, og en liten oppmerksomhet.

Her er byggmesteren Metzel. Veldig kjekt at han fikk være med i dag og høre orgelet i bruk.20151108_124354Biskop Halvor Nordhaug og Astrid tar selfie... To flotte personer som var med på å kaste glans over dagen.20151108_124608Ingen jubilant uten kake! 20151108_12401420151108_124034Det var ikke bord til alle, men disse flotte damene koste seg like godt med maten i fanget.20151108_125353Det ble fullt i matsalen i dag, og det var jo kjekt.20151108_125440Siste ord for denne gang, gir jeg til presen Geir Øy...

Ps: Det kommer noen flere bilder og videoer, - bl.a. en hilsen fra giveren Trond Mohn og en takk til Metzel. Er noe galt med nette, så jeg får ikke lastet ned alt nå....

Onsdag ettermiddag gikk jeg på tur til Gladihaug sammen med en venninne. Vi fikk oss en skikkelig god jenteprat. Vi hadde så mange gode poeng, at jeg tenkte jeg ville dele noen av dem her.20151104_154107

For det første var vi ganske så enige i at menn kan være både urimelige og uforstandige til tider. Og det MEST urimelige med dem, er at de ikke forstår hvor forståelsesfulle, snille, omtenksomme, oppmerksomme og gode VI er! For DET er vi jo! VI forstår dem; deres meninger, tanker og behov. Og vi er selvfølgelig også mestere i å tilfredsstille og å være imøtekommende, - langt utover det som BURDE forventes av oss.

Dersom vi en sjelden gang skulle være litt vanskelige tilbake, vil det UTELUKKENDE være fordi målet for hva vi kan finne oss i er nådd! En kvinne furter nemlig ikke uten grunn! (Med mindre hun har "perioden sin," en dårlig dag - som kan hende den beste, fått for lite søvn - som ofte kan skyldes mannen pga f.eks. snorking eller manglende engasjement i nattevåk med skrikende barn, eller at våre MANGE positive forsøk på å bli sett og hørt ikke har vunnet frem.)

Men det er ikke bare mennene som kan være vanskelige å ha med å gjøre. Også barna kan være både umulige og uskikkelige. Burde vi ikke - med den største selvfølge - forvente at de setter sko og yttertøy på plass etter seg når de kommer inn? At teppene de tuller seg inn i når de ser på film blir brettet pent sammen og hengt over armlenet igjen etter bruk? At tannkost og tannkrem ikke blir liggende ved siden av vasken etter bruk, men lagt pent oppi koppen igjen? At skolebøker, ladere, klær, ransler, gymtøy, bager, hårkoster, drikkeflasker og alt annet dill får ligge på det stedet ungdommen VET de hører til på?

Når vi så forsøker å påpeke noe av dette, og til og med klarer å ta i bruk den "snille stemmen," får vi slengt tilbake at det er VI som er vanskelige og kjeftete. Og ikke bare det, men de kan til og med få seg til å svare tilbake at dersom det er så viktig for OSS, så kan vi vel bare ta det på plass selv. Som om det var VÅR jobb!! Er ikke oppdraget vårt å få DE til å forstå at det er DERES jobb å holde orden etter seg??

Konklusjonen vår var følgende: Heldigvis er ikke VI urimelige og vanskelige selv om alle andre kan være det! Nå gjenstår det bare å få alle disse andre til å se og oppdage hvor fantastiske vi er :). Eg og ladyKanskje Lady er den eneste som kjenner min rette verdi. Hun møter meg i alle fall alltid med smil og varme. Og må jeg kjefte på henne legger hun seg flat med èn gang. Kloke hund!!

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her 🙂

Etter hvert som en arbeider med en noe, ser en stadig nye ting som kan forbedres. Nå har jeg laget til oppvaskkort som jeg har hengt opp på veggen der elevene skal vaske og tørke. Selv om de fleste begynner å få gode rutiner nå på hvordan ting skal gjøres, dukker det fremdeles stadig opp noen spørsmål. For enkelte kan det derfor være ekstra godt å få ha det skriftlig foran seg. Så skulle det ikke være tvil...

vas

 

Her er min variant som en Word-fil på nynorsk: Oppvaskplakater

I dag laget vi gjærbakst for første gang. Rundstykker med kokt egg til. Må si jeg storkoser meg på kjøkkenet med elevene. Travle timer, men veldig kjekt!

Kikk på Bondekonens facebookgruppe her 🙂

Vi liker å se nye plasser og å oppleve nye ting, men det er likevel to ting vi aldri bli lei av, og det er å gå til Stølen og å være på fjorden med båten. Det er alltid like vakkert! I går fikk gikk vi opp til Stølen for å gjøre alt klart for vinteren. Det ble en spesielt vakker tur. Solen viste seg i små glimt innimellom på veg opp, og med 11 grader og vindstille, var det bare å nyte turen i fulle drag.

Her kan dere få bli med meg på en liten bildesafari til fjells. Kos dere sammen med meg:

Takk for følget 🙂

Bondekonens facebookgruppe finner du her 🙂

Har du hørt om POWER STEPS? Ikke det? Vel, - kanskje ikke så rart, for det er det aller siste innen ny ladeteknologi. Hva det er? Jo det er en spesialsåle (som også er veldig god å gå på) som du kan legge inn i skoen din. Når du da går, blir energien fra trykket mellom foten din og underlaget samlet og lagret i en liten brikke med USB utgang. Denne brikken er festet til et mykt borrelsåbånd som du fester rundt ankelen din. Det går en flat ledning fra denne og ned til sålen på innersiden av foten. Det merkes nesten ikke at du har den på.

Går du tom for strøm på mobilen, fotoapparatet eller en annen liten dubbeditt, er tom for strøm på den ekstra batteribanken, på et sted hvor du ikke kan få ladet, og du bare MÅ HA TAK I STRØM, - Da er POWER STEPS den rette løsningen for deg!

ps2Fantastisk! Ikke sant?

Hvor du får kjøpt den? Vel, - det var litt verre.... Det er noen få, enkle spørsmål som en må få svar på først, og det er:

  1. Hvordan kan den lages?
  2. Hvem kan lage den?
  3. Hvor kan den lages?

...men når disse er besvart, da tenker jeg salget bokstaveligtalt skal GÅ unna!

Kjenner DU noen som vet svarene?? Del videre, så kanskje de som kan GJENNOMFØRE dette leser det en vakker dag, og så VIPS har vi fått POWER STEPS!

Kanskje kommer det et svar på Bondkonens facebookgruppe her en gang. Hvem vet?