Jeg satt og bladde meg gjennom de ulike TV-kanalene her en kveld. Det var for det meste kjedelige eller oppbrukte filmer, samt monotone komiserier med kunstig latter som dukket opp, - inntil en dokumentar om IS. Jeg leste gjennom informasjonen og tenkte at jeg kunne se litt på den. Etter få minutt var jeg helt dårlig og måtte bare skru av hele fjernsynet.

Jeg skal ikke gjengi innholdet i det jeg så. Mange av dere har sikkert sett den også. Det jeg lurer på er dette: Trenger jeg å vite disse tingene? Hvordan IS fører sin propaganda, hvordan de rekrutterer, hvor grusomme bilder de viser frem i full offentlighet og fremstiller som noe bra? Er dette viktig for meg?

Og hva med alle andre nyheter som vil inn i min fredelige stue? Dødsulykker på bilveiene våre, knivdrap en lørdagskveld, overgrep, svik, krig, hungersnød, naturkatastrofer... Forventes det at jeg skal forholde meg til alt dette? At de groteske nærbildene som flimrer forbi på skjermen,- etterfulgt av Freia sjokolade sin "Kom kyra" reklame... skal feste seg på netthinnen min?Og hva med alle politikerne som klorer øynene ut av hverandre verbalt. Er jeg en dårlig samfunnsborger om jeg ikke får med meg om skattepengene våre skal gå til utbygging av nye veier eller økt støtte til barnehagene?

Listen kan gjøres uendelig lang. Utmattende lang! Hver eneste dag er det nye saker, nye grusomheter, nye opplysninger, ny kunnskap, nye gleder og nye feider, og alle kjemper de om å formidle sine ting slik at vi skal huske dem i mer enn ett minutt etter at de har rullet forbi netthinnen vår.

Men må jeg virkelig vite og forholde meg til alle disse tingene?? Hvorfor skal jeg vite? Hva forventes av meg? Hva kan jeg gjøre? Blir jeg et bedre menneske av all denne informasjonen? Gir det meg større giverglede og hjelpetrang, eller virker det bare mot sin hensikt? Til mer jeg ser, til mer maktesløs føler jeg meg. Jo mer elendighet som kommer mot meg, jo vanskeligere er det å ha tro på at det nytter å gi.

Jeg synes det er vondt å vite. Da jeg studerte sosialpedagogikk, leste jeg en spesiell bok i forbindelse med gruppeoppgaven. For å skåne deg som kanskje er en ung leser, vil jeg ikke si hva boken handlet om, men ondskapen jeg fikk del i, var så stor at jeg fuktet puten med tårene mine og mistet nattesøvnen i flere uker etterpå. Jeg skulle så inderlig ønske at verden ikke var så vond. Og selv om den er det, kan jeg ikke bare få leve i min egen naive boble og tro at den er god?

Aftenposten Junior kommer ut en gang i uken. De skriver om de mest sentrale sakene - tilpasset barn - og meg! Det som står der er akkurat passe for meg å fordøye. Dessuten er det meste vinklet positivt. 

Tilbake til utgangspunktet: Er det en forbrytelse å ikke ville vite?

Ja, - det ER viktig at vi kjenner til hva som rører seg både rundt oss og ute i den store verden. Men må vi virkelig vite SÅ mye, og så detaljert? Vi gjør ulike ting for å skåne barna våre. Kanskje er det på tide at vi setter foten ned litt for oss som er voksne også?

Jeg vet ikke. Jeg bare undres....

Bondekonens facebookgruppe finner du her 🙂