Tag Archives: Jul

Det er 2. søndag i advent. En dag som skulle vært fylt med lys, fred, glede, forventninger... I stedet våknet vi til nyheten om at Lune Huler har brent ned i natt. På fredag ble stedet godkjent av UDI til å ta imot ca 40 mindreårige flyktninger fra Syria. Mindre enn to døgn etter er det bare en askehaug igjen.

Dette er bare, bare trist!

Jeg får lyst til å skrive en hel avhandling om hvor grusomt dette er og hva vi kan gjøre for å hindre slikt i å skje igjen. Men jeg tror ikke jeg har så mye annet å bidra med enn ting som allerede er sagt eller skrevet. Det er over alt i nyhetsbildet i dag. Jeg vil bare minne oss alle på at vi har et ansvar i forhold til å luke ut våre egne råtne epler før vi bekymrer oss for flekker på de vi importerer!

...........................................

Hr. Influ Ensa har tatt bolig i Olav. Det er nå snart tre uker siden han flyttet inn, og det ser ikke ut til at han har tenkt å dra med det samme. Han har også tatt med seg tvillingene sine Snotte-Snufs og Hosti-Hark. Kona hans, fru Sår Hals, har gjestet meg, men hun kom heldigvis bare på en lynvisitt. Det har derfor ikke blitt så mange sprell med oss denne helgen. Vi har bare puslet på med slikt som vi kan klare her hjemme.

Jentene har forsøkt seg som sovende barnevakter for første gang. Vel, - ikke bare sovende da. De dro klokka fem i går og skal hentes nå om en liten stund, - ett døgn senere. Tenker både store og små har kost seg sammen.

Det kjennes godt å få ha noen timer for seg selv. Og jeg har tenkt mye på Henrik og Henriette. Hvordan skal det gå med dem videre? Som lærer lar jeg aldri elevene velge grupper selv. Aldri. Det er så veldig sårt å være den som ikke blir valgt. Jeg kjenner elevene mine. Jeg vet hvem de ØNSKER å være sammen med. Jeg vet hvem de KAN arbeide sammen med, og jeg vet hvem det bare vil bli tøys og tull med om de får være sammen. Ut fra dette bestemmer jeg gruppene. Noen ganger tar jeg hensyn til deres ønsker, andre ganger ikke. Og uansett hva jeg gjør, vet de at det ikke er lov å klage høyt. De får lov til å komme med ønsker noen ganger, og de kan klage til meg under fire øyne om det skulle være nødvendig.

uteBildet har jeg funnet her.

Men det er ikke alle som gjør det slik. Det er mye sårhet på skolene våre for elever som ikke blir valgt, og for elever som får høre: "Dere kan få ham," når fotballag skal velges og klassens klossmajor står igjen. Det er vi som er voksne som må ta ansvar for at dette ikke skal skje, både ved å være de som velger, og ved å bevisstgjøre og ansvarliggjøre elevene når de selv skal ta dette valget.

Men nå har det altså skjedd med Henriette. Hun sitter ensom og forlatt tilbake på stolen sin og fikler med skolissene sine. Det er bare èn ting som er verre enn å ikke bli valgt, og det er å bli "reddet" av læreren! Jeg kan ikke la det skje!

___________________________________

Henrik står sammen med Alex og Sivert. De tre bestisene gir hverandre en High-five. Endelig skal de få være sammen de tre! Ikke at de ikke pleier å være det. De gjør stort sett det meste sammen både i friminuttene og på fritiden. Men nå skal de altså få være sammen i timene også. Konge!

Plutselig ser Henrik at Henriette sitter alene på stolen sin. Foroverbøyd. Inni seg hører han lyden av den klingende latteren hennes. "Vi tar med oss den nye jenta," sier han til de to andre. "Hva! Er du gal," hvisker Alex. "Hun er ok," svarer Henrik, men kjenner seg ikke helt sikker. "Nå skal vi endelig få være sammen, og så skal vi ha med oss en innpåsliten jentunge. Nei takk!" hveser Sivert. Henrik kunne kjenne morens blikk i nakken, og ordene runget inni hodet hans: "Da er det din skyd. Din skyld. Din..." Henrik ser bort på Henriette igjen. Hun har satt seg opp på stolen nå. Hendene hviler i fanget. Hun ser ned.

"Husker dere Ildtopp," sier han vendt mot kameratene. "Det skal ikke skje en gang til! Enten er hun med, eller så er ikke jeg det!" Alex og Sivert ser på hverandre. Selvsagt husker de Ildtopp. Selvsagt husker de den store oppvasken som kom etterpå. Etterpå, - da det var for sent. "Ok da," sukker Sivert.

De tre guttene, med Henrik i spissen, baner seg veg bort mot Henriette. Flere hoder snur seg. Manges blikk følger dem på den vesle turen. De stiller seg i en liten halvsirkel foran henne.

"Hei," sier Henrik. Henriette ser opp. Undrende. Spørrende. "Du blir med oss," sier Alex. "Ok?" spør Sivert. Henriette ser fra den ene til den andre. Hun svømmer mot overflaten. Hodet bryter vannskorpen. Luft! Hun kan puste!

"Ja," smiler hun forsiktig mot dem.

______________________________

Henriette er reddet. I alle fall for en stund. Men hvordan skal det gå videre med den vesle duen sammen med de tre bjørnene? Jeg vet ikke. Akkurat nå puster jeg bare ut sammen med Henriette. Vi ble berget i dag, både hun og jeg....

Nå må jeg ta på meg kordrakten min og gjøre meg klar. Det er den årlige førjulskonserten i Alversund Kirke som snart skal gå av staben. En glede venter meg...

God adventssøndag til deg fra meg 🙂

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....

Endelig har julen begynt sin innmarsj i hjemmet vårt også. Adventsstaken har kommet frem, julestjernen henger i vinduet, og den første julebaksten står i ovnen. En stemning av glede fyller huset. Men hva med hjertet? Alt dette er "utenpå-ting." Alle kan henge opp en stjerne i vinduet. Alle kan tenne et adventslys. Alle kan få frem den gode lukten i huset med et brett pepperkaker i stekeovnen. Og vi liker å omgi oss med deilige dufter, skinnende lys og vakre ting. Men er ikke julen mer enn det?jul1

For meg er julen to ting: Frelse og Fred. To ord som for meg både ER liv, og som GIR liv. "Er du sånn skikkelig kristen du?" er et underlig spørsmål jeg har fått ganske mange ganger. Eller om jeg er "gammeldags kristen, konservativ kristen, kjedelig kristen..." For meg er slike spørsmål like dumme som om de spurte meg om jeg var en skikkelig dame, en gammeldags dame, en konservativ eller kjedelig dame. Er du født som kvinne, så er det det du er. Ikke mer å diskutere. Er du kristen, så er du kristen. Heller ikke mer å diskutere.

Men at det er mye forvirring ute og går, det kan jeg også forstå, - for det er så mye rart som går under kristennavnet. Hitler påberopet seg at han ryddet ut Jødene i Jesus navn. Korstogene ble gjort i Jesu navn. Olav den hellige slaktet ned for fote de som ikke ville la seg døpe, - i Jesu navn. På samme måte ser vi nå noen muslimer misbruker koranen for å utføre de grusomste handlinger -  i Allahs navn. Den ene er ikke bedre enn den andre. Også i dag er det mye underlig og galt som blir gjort i alle religioner.

Likevel er jeg en kristen, - uten noe adjektiiv foran.

  • Jeg tror på Gud Fader, den allmetige...
  • Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn...
  • Jeg tror på Den Hellige Ånd...

Å si at en er kristen går stort sett greit. Det blir akseptert. Men å si at en tror på Jesus er mye vanskeligere. Å være kristen i den forstand at en tror på noe godt i livet, at vi har engler som passer på oss, og at Gud bare vil oss godt - (om han skulle finnes) det er helt i orden. At en synger vakre, stemningsfulle sanger om barnet som ble født i stallen ved Betlehem, - det er jo også bare koselig, - men det går likevel en sylskarp grense der.

Vi går alle rundt juletreet og synger av hjertets lyst: "Et barn er født i Betlehem..." Men si bare ikke at du tror på det! Annet enn som en legende, - et koselig eventyr, - eller en fortelling om at det er noen gode makter som vil oss mennesker vel!

Men jeg tror på dette vesle barnet som kom naken til verden i stallen ved Betlehem. Jeg tror at han, før verden ble skapt, sa seg villig til å bli en av oss, leve, lide og dø - for å kunne gi meg, - vesle meg - det julen ønske å bringe til et hvert menneske: nemlig FRELSE og FRED!

Jeg har hatt mange samtaler med både ukjente, bekjente og venner, der jeg har følt meg både verdsatt og respektert, og endatil sett opp til, - inntil jeg har tilkjennegitt min tro. Jeg opplever stadig at det i vårt inkluderende, tolerante og åpne samfunn ikke er plass for meg som en kristen.

Hva med deg? Er det rom for meg i livet ditt? For meg som kristen? Jeg har plass for deg. I min tro er vi alle like høyt elsket av Gud. Og når han elsker deg, skulle ikke da jeg også gjøre det?

Jeg respekterer deg, din tro og din religion, eller også din manglende tro på at det finnes en Gud. Da jeg i går oppdaget priskrigen mellom Rema 1000 og Kiwi, ringte jeg til en venninne som jeg tenkte ville ha godt av å få kjøpe litt på tilbud. Hvorfor? Fordi jeg ville at også hun skulle få del i de godene jeg selv hadde fått del i. På samme måte ønsker jeg at du også skal finne det jeg har funnet ved krybben i Betlehem: Frelse og Fred! En større julegave enn dette kan du ikke få.

Er du fremdeles min venn??

Følg meg gjerne på facebookgruppen min her 🙂

Når du har gjort en ting hundre ganger, og i nittiåtte av dem har du gjort dem helt rett, og i to av dem har du gjort en liten feil, -  hva er det da som er typisk? De nittiåtte eller de to? En skulle tro det var det første, men slik er det slett ikke alltid!

Jeg PLEIER å ta ut sertifikatet av bilen vår når Olav skal ha den. Jeg PLEIER å ha det med meg når jeg låner svigermors bil til jobb. Det er det som er det vanlige. Bare ikke i dag. Og ja - det har hendt noen ganger tidligere også at jeg har glemt det, men som regel husker jeg å gjøre det akkurat slik som jeg skal.

Det er flere år siden jeg har kjørt forbi en politikontroll i Knarvik. De står som regel på et fast sted, og jeg vet at de er der rett som det er, - men ikke når jeg har kjørt forbi. Ikke til vanlig. Bare i dag. Akkurat i dag stod de der. Hva er sannsynligheten for at dette skal skje: At jeg IKKE har med meg sertifikatet mens jeg kjører, og at Politiet har kontroll akkurat denne dagen? Den er ikke stor, men den er til stedes, - og i dag traff jeg virkelig nåla i høystakken. Nesten!

Med det samme jeg så den gule refleksvesten kjente jeg at hjertet for helt opp i halsen. Hjertet  begynte å hamre og banke så hardt der inne at det forplantet seg helt ut til vinterjakken. Temperaturen innvendig steg samtidig med minst ti grader. To klare bilder blinket inni hjernebarken et sted. Det ene av tusenlapper med vinger som fløy av sted, og det andre av Olav som sitter behagelig bakoverlent i kjøkkenbenken med et lite flir om munnen mens han sier: "Typisk deg."

Og så...

Ingenting!

Det var fartskontroll! De stod der med lasermåleren sin og jeg gled stille forbi. Tusenlappene dalte ned i brystlomma mi igjen, og Olav måtte fint tørke av seg fantefliret. Men hjertet, - det fortsatte å banke som en sint trommeslager til jeg var kommet et godt stykke forbi Mundalsbergtunnelen.

.....................

Olav og foreldrene hans hadde i mange år tenkt at de skulle skaffet seg en globus. Da han var ung, var det å ta en bytur en årlig happening som gjerne fant sted like før jul. Globusen ble glemt år etter år. Det tok lang tid før de endelig husket på den akkurat mens de var i byen, men til sist ble globusen kjøpt og kom velberget hjem og i hus. Samme kveld ringte det på døren. Det var en dørselger som solgte.... Ja hva tror du? Globuser, selvfølgelig!

Da har jeg altså beviselig slått fast at det minst sannsynlige, og det en ikke en gang visste var et sannsynlig alternativ, også virkelig kan skje!

Men nå tilbake til klasserommet og dagens samtale der:

.....................

"Kan vi ikke bestemme nå hvem som skal være hvem når du skriver om oss," spurte hun som jeg i går kalte Emma. "Du vet nå i alle fall hvem du må være nå da," svarte jeg. "Ja," smilte hun tilbake. "Jeg er Emma, og det passer fint." "Hvordan har du bestemt hva vi skal hete," lurte Petter på. "Jeg Googlet "Norske guttenavn" og "Norske jentenavn," og så brukte jeg de som var på toppen." svarte jeg. "Ja, og så måtte jeg ha noen utenlandske navn også da. De fant jeg også på Google." Veldig greitt med internett når en skal finne ut noe....

"Jeg skal skrive ned alle navnene jeg har til nå," sa jeg til dem. "Så får vi bestemme resten på mandag. Da skal dere også få trekke nissevenn." "Jaaaa, - endelig!" Jublet hele flokken. De har mast om å få ha nissevenn lenge. Det er kjekt at vi kan gjøre noe for å glede hverandre, men jeg synes det er vanskelig å få dem bort fra tanken om at det viktigste med nissevenn handler om å GI noe.  Derfor har jeg holdt litt igjen. Jeg vil at vi skal ha tid til en skikkelig brainstorm (for å bruke et låneord) eller hjernetrim (for å si det på skikkelig norsk!) sammen først. Men det blir altså først på mandag.... Nå var det tid for studentene å overta.

Plutselig var skoledagen slutt, og elevene gått opp i røyk. De var i alle fall borte, og det uten at jeg hadde fått tid til å bli enig med noen om hvordan fortellingen nå skal gå videre. Hmm... Ikke bra! Jeg har mange idèer selv, men poenget med hele greia var nettopp det at en IKKE vet hva som skal skje videre. At det skal dukke opp nye moment hver dag som skal drive fortellingen fremover. Vel, vel... De er ikke her, men det er jeg, så da bestemmer jeg selv denne gangen:

_______________________

Skoleklokka ringte akkurat da de kom til porten. "Sees," sa Henrik og løftet hånden i en liten, kjekk "hade" hilsen. Henriette så etter ham et øyeblikk før hun gikk bortover mot sitt eget klasserom. På veg inn døren kom hele jentegjengen, med Lise i spissen, og presset seg forbi henne. Henriette krympet. Hadde de sett at hun gikk sammen med Henrik? De måtte ha sett! Noe annet var ikke mulig når de kom rett bak henne. At hun ikke hadde sett dem! Vært forberdt. Smerten i magen kom tilbake. 

Bare Lillian hadde vært der hos henne. Det var alltid Lillian og hun som var sammen tidligere, men så hadde faren fått et oppdrag i utlandet og hele familien hadde flyttet. Like etter hadde Henriette også flyttet. De hadde kommet hit for å bo nærmere bestemor som nå var blitt alene etter at bestefar døde i sommer. 

Lillian hadde visst hva de skulle gjøre. Lillian hadde visst hva de skulle si, men hun var ikke der. Henriette var alene, - helt alene, og hun følte seg naken. "Det er på tide du finner deg selv," brummet pappa hele tiden. Men hvordan skulle hun finne seg selv? Hun var jo ikke mistet! 

De fem jentene foran henne fylte hele gangen. De fjaste og lo med høye, skingrende stemmer. Det var ikke lenger en innbydelse til noe OSS sammen med dem. Det hadde hun egentlig forstått med det samme hun kom til Eika. Det ble bare så enda mye tydeligere nå at det var et VI og et DU mellom dem. Henriette gjorde seg så lydløs og usynlig som hun kunne bak dem. Inni seg sukket hun høyt. Hva hadde hun vel i vente nå? At det kom til å bli noe var helt sikkert. Noe som ikke var bra. 

.......

Vakker julemusikk strømmet mot dem da de kom til klasserommet. I døråpningen stod Gerd og tok imot. Skilleveggen mellom klasserommene til A og B var skjøvet til sides. Alle pultene var stablet inn til veggene, og stolene stod oppstilt på rekker som i et møterom. Etter hvert som elevene kom inn ble de bedt om å være helt stille, sette sekkene ifra seg oppå og under pultene, og å finne seg en plass. Belysningen var dempet. Bare en julestjerne lyste over kateteret der julekrybben var stilt opp sammen med en utent adventsstake. 

Henriette fulgte strømmen og fant seg en plass ytterst på en av radene. Det sydet av småprating rundt henne før lærerne stilte seg opp framme ved adventsstaken. Gerd løftet hendene opp over hodet og telte ned fra ti samtidig som hun lot hendene falle sakte ned langs siden. Innen hun kom til null, var julemusikken tonet ned, og det ble stille i hele klasserommet. 

"God morgen alle sammen, og velkommen," startet hun med å si. "Vi har tenkt å gjøre adventstiden litt annerledes i år. A og B klassene skal være sammen i de fleste timene. Dere skal få et oppdrag som dere skal arbeide med i grupper i de to første timene nesten hver dag frem mot jul. Hva oppdraget går ut på skal dere få vite etter at vi har hatt en liten adventssamling."

En elev fikk komme frem og tenne lyset samtidig som de sang "Nå tenner vi det første lys...

"Nå skal jeg lese et dikt av Per Sivle," sa Frank etterpå. "Lytt godt etter hva som er budskapet i dette vakre diktet som han skrev for over hundre år siden. Har disse ordene noe å fortelle oss i dag?" Så leste han, med sin mørke, vakre, klare stemme:

JUL

Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
 Og Ørnenæb vil hugge
 og Høgeklo vil slaa.
 Og gjerne vil de store
 bli større ved de smaa.

Saa var det, at Vorherre
som Julebarn steg ned
og lyste over Jorden
sin himmelbaarne Fred.
 Han kom at tørre Taarer,
 han kom at stanse Graad.
 Han kom at redde Livet,
 som ikke vidste Raad.

Og alt imens et Juleneg
løftes paa sin Stang,
saa banker der et Hjerte
mod Vintertidens Trang.
 Og alt imens et Julevers
 stiger ifra Bryst,
 saa mindes bange Hjerter
 om Julebudets Lyst.

per1

En statu av Per Sivle. Bildet har jeg funnet her.

"Og her er oppdraget," sa Gerd etter en tankefull stillhet. "Dere skal arbeide i grupper med å tolke dette diktet. Denne tolkningen skal dere bruke som et utgangspunkt til å lage deres egen fremføring med, og denne skal vises for foreldrene deres på årets juleavslutning. Er oppdraget forstått?"

Det var det ikke. Mange hender i været. Mange spørsmål og mange svar. "Kan vi danse? Kan vi synge? Kan vi spille? Kan vi ha teater?" "Dere kan gjøre hva dere vil dersom det er knyttet opp til noe i dette diktet," var svaret. "Nå får dere ti minutt til å snakke sammen og komme med forslag til grupper," sa lærerne til slutt. Plutselig boblet hele rommet. Stoler skrapte mot gulvet. Elever ropte på hverandre og fant seg steder de kunne samle seg. Noen ble vinket hit, - andre dit. Bare Henriette ble sittende. Hun måtte fikse skolissen sin. 

__________________________

Slutt for i dag...

Følg med på Bondekonens facebookgruppe for å få vite hva som skjer videre....