Tag Archives: døden

Da jeg var 25 år, var jeg forelsket i en gutt som het Pär. Han var fra Sverige. Dette var før mobilen og internettet sin tid, så vi skrev brev til hverandre. En regnfull sommerdag, lå jeg en morgen i sengen min og leste i en bok. Plutselig ringte telefonen, og jeg VISSTE at det var han. Da jeg snudde meg for å ta telefonen, så jeg at klokken lyste 11:11. Da fikk jeg en voldsom hjertebank, og det kjentes som om noen tok strupetak på meg. Jeg la hånden på røret, og ville vente til den ble 11:12 før jeg svarte, men så sa jeg høyt til meg selv: Skjerp deg Siv-Merethe, det er jo bare en telefon.

Ja, det var bare en telefon, - men Pär døde den 11.novemer det året, og alle mine håp og drømmer for fremtiden ble knust. En liten setning her, - men den rommer MYE smerte!

Jeg reiste til Sverige for å være med i begravelsen, og fikk bo hos foreldrene hans. Begravelsesdagen var kald og sur, med regn og sludd i luften hele dagen. Da jeg kom ned til frokost, hadde jeg med meg Bibelen. Jeg ville lese for foreldrene hans den siste hilsen jeg hadde fått fra Pär. Og i det jeg åpnet bibelen, brast skyene og solen fikk slippe til. Hele rommet ble opplyst av et sølvglinsende lys.

Og så leste jeg:

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."  Jer.29.11

Det var det eneste glimt av sol den dagen. Etter at jeg hadde lest, og vi sammen hadde lagt dagen over i den allmektiges hender, tettet skyene seg til igjen.

Den første tiden etter Pärs død, raste jeg mot Gud. Hvorfor hadde han latt meg møte ham og bli glad i ham bare for å rive ham bort fra meg igjen? Det fantes ikke mening i noen ting! Alt var bare smerte.

Likevel... Etter som tiden gikk, fikk jeg både se og erfare at det verset Pär hadde gitt meg var Guds spesielle gave til meg. Jeg var ikke overgitt til meg selv. Han var der hele tiden, og han hadde planer for meg, planer om en ny fremtid og nye håp. OG DET HAR JEG FÅTT! Gud har gitt meg så uendelig mye. Han har gitt meg en fantastisk mann, to vidunderlige døtre, et vakkert sted å bo, familie, venner, arbeid.... Listen kan gjøres uendelig.

Og jeg er så glad for at jeg fikk lov til å bli kjent med Pär, - og glad for at jeg fikk oppleve døden. Selvfølgelig er jeg ikke glad for at Pär døde!! DET var bare smertefullt! Men ETTER det, etter den første vonde tiden, har jeg i så MYE, MYE større grad kunnet glede meg over LIVET! At døden har vært så nær meg, har gjort LIVET så mye mer LEVENDE!

Det lærte meg å sette ting i et annet perspektiv. Hva er viktig og hva er uviktig? Livet er ikke en selvfølgelighet. Det eneste jeg vet, er at jeg lever i dag. Morgendagen kjenner jeg ikke. Derfor må jeg lever og glede meg over alt det jeg har NÅ. Døden er ikke en fiende for meg. Den er en venn jeg skal hilse velkommen når min dag kommer, - men inntil den dagen så GLEDER JEG MEG OVER HVER ENESTE DAG JEG FÅR LEVE I GUDS KJÆRLIGHET OG NÅDE!

Jeg fikk nytt håp for livet, og en ny fremtid ble åpenbart for meg.

Livet er vidunderlig!

Livet er en gave!

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.
Her er to av de største gledene som har blitt gitt meg 🙂

Følg Bondekonen på facebook her 🙂

1 Comment

«For meg er livet Kristus, og døden en vinning.»10985445_993180960692569_4543123429692149104_n

Nå er vi på veg HJEM fra Jæren, men på lørdag var vi på på veg HJEM TIL Jæren. Hvor er så egentlig HJEM?

Jeg har mange steder som er «Hjem.» Først og fremst der jeg bor nå, et hjem mannen min og jeg har bygget sammen selv, - fra de første hustegningene, til tømmerhogst i egen skog, utgraving av tomten, bygging av huset og innredningen. Der har jeg familien min, og mange gode minner i hver krok av huset. Det er hjemmet mitt. Hjem nummer en!

Men det er også «Å komme hjem» når jeg skal til Jæren, - til stedet der jeg vokste opp. Hjem til mor og far. Hjem og bli stelt med. Hjem og være «barnet» i huset igjen.

Når vi har vært på ferie til utlandet, da skal vi «Hjem til Norge!» Når vi fra flyvinduet kan se inn mot fjord, øyer og fjell, - da er vi hjemme. Selv om vi koser oss på ferie, og vi gleder oss over alt nytt og vakkert vi ser, - så er det likevel ingen steder som kan måle seg med «hjmme!»

Nå her jeg vært borte hjemmefra i tre dager. Selv om det har skjedd så mye disse dagene at jeg ikke har hatt tid til å lengte etter mannen min, så kjenner jeg likevel at det skal bli godt å komme hjem til ham. Få legge armene rundt halsen hans, og kjenne at det er der jeg hører til. Han og jeg. Vi to sammen. Uansett hvor vi er, så har jeg en følelse av «å være hjemme» når vi har hverandre. Det er godt å ha en å høre til sammen med.

Det siste hjemmet mitt er det jeg har i Himmelen. Hjemme hos Jesus. Mormor sang mye om himmelen, og snakket ofte om hvor godt vi ville få det når vi kom dit. Hun har nok vært med på å skape himmellengselen i meg. Drømmen og håpet om det gode som venter meg. Døden er ikke en fiende, men en venn som skal føre meg hjem. Likevel…..

Ene onkelen min døde like over jul i fjor. Han hadde da hatt kreft i lengre tid. Han var klar. Klar til å dø, - klar til å reise hjem. Han var så rolig helt til det siste. Selv om det ble et trist farvel for familien, som så gjerne ville hatt ham lenger blant seg, så ble det også et farvel med håp. Et farvel som etterlot seg et savn og et tomrom, men ikke bunnløs fortvilelse.

En annen eldre kvinne i familien vår, har også kjempet mot kreften i mange år. Nå har hun fått sin siste kur, og doktorene sier det ikke er mer de kan gjøre for henne. Hun har allerede levd mer enn fire år på «overtid.» Vi ser at døden snart vil innhente henne, selv om vi ikke vet helt når. Men hun er ikke klar. Hun har så mye hun ønsker å leve for: et barnebarn som snart skal gifte seg, en enslig sønn som trenger henne, en utviklingshemmet pleiedatter hun fremdeles gir daglig omsorg. Hun ønsker så inderlig å få leve. Hun ber, og vi ber med henne, - om å bli helbredet. At Gud må gi henne enda litt mer tid.

Jeg forstår henne så godt. Likevel kjenner jeg på en smerte over at hun ikke klarer å forsone seg med at hun nå skal ta den siste biten av «hjemreisen.» Det blir mer smertefullt både for henne og for familien rundt henne når siste åndedrett skal tas.

Jeg ønsker også å leve. Livet har så mye å gi meg, - og jeg har enda så mye å leve for. Jeg er ung, og det er ikke noe som tilsier at jeg ikke har mange år foran meg enda. Jeg gleder meg over hjemmet mitt, over livet med mann og barn, over arbeid og hvile. Ja, - hver eneste dag ser jeg på som en gave. En gave jeg tar imot med takknemlighet. Men jeg er også takknemlig for at døden ikke skremmer meg. Kanskje det bare er lett for meg å si nå, som ikke døden kjennes nær meg. Hva om jeg ble alvorlig syk? Ville jeg da ha det på samme måte, eller ville døden da blitt noe skremmende? Jeg vet ikke. Hva fremtiden bringer er i Jesu hender. Jeg lever i dag, og i dag er jeg glad og takknemlig over dagen jeg har fått, og over at jeg får leve uten frykt for døden. I dag kan jeg si med Paulus:

"For meg er livet Kristus og døden en vinning." 

Filipperne 1:21