I dag har vi vært i Eikedalen og kost oss i trekket. Vi fikk tre fantastiske timer der, i strålende vintervær. Bare to av trekkene var åpne, men det var helt ok for mine utrente slalomføtter. Det var ikke flere minusgrader enn at vi klarte å stenge den ute med god polstring. Den nye Massey Ferguson dressen til mannen var ypperlig for anledningen. 
Vi hadde pakket etter alle kunstens regler til det som skulle skje oppe i trekket, men hadde ikke tatt med i betraktningen at vi kunne få sol med på vegen. Skarp vintersol i trafikken er ikke å spøke med, så da var det bak i bagasjerommet og hente frem slalombrillene. Fungerte godt de!
Det var akkurat passe med folk i bakken til at vi fikk følelsen av at det var godt liv der, uten alt for lange køer. Nydelig medbrakt lunch som smakte helt fortreffelig etter en time i bakkene. 
Vakkert, vakkert, vakkert. 
Det var bare en liten ting som ikke var helt greitt. Bare en filleting kanskje, men likevel.... Og det var alle de små barna som snek i køen. Jeg hadde med meg en 9år gammel gutt, og vi stilte oss opp bakerst i køen hver gang vi skulle ta trekket. Det var ikke avskrekkende lang kø, så det var helt ok å stå de minuttene å vente. Sakte men sikkert fremover gikk det jo. Og alle de andre barna som var i følge med voksne, stilte seg også stort sett pent opp der de skulle. Køen gikk lenger enn det oppsette gjerdet, og mange av barna som kom susende ned, rant rett bort til åpningen og gikk inn i køen der. Om de kunne, banet de seg også veg videre frem.
Og ingen sa noe! Bortsett fra meg da.... Dersom de forsøkte å komme forbi meg stanset jeg dem og sa pent og hyggelig mens jeg pekte: "Køen begynner der borte. Du må også gå dit og stille deg opp." De så på meg som om jeg kom fra en annen planet. Jeg var visst det mest tåpelige vesenet som fantes. Jeg sa ikke noe mer, men så på dem med et lite smil til de hadde lusket seg bakover.
Èn gang overhørte jeg en annen dame som irettesatte noen barn, - skjønt på en litt mer brautende måte. Likevel syntes jeg det var godt å høre at iallefall ett menneske til reagerte.
Det er ikke lett å stå fint i kø med en niåring når det stadig kommer ett renn med andre barn forbi. "Kan ikke bare jeg også gå," var et både naturlig og selvfølgelig spørsmål. Nei, vi holder oss til køen, fordi det er det som er rett å gjøre. Rett kanskje, men ikke gøy. Det gøye er å komme fort frem. Og når de andre kan gjøre det som er gøy, så kan vel vi også gjøre det? Er de unnskyldt fordi de er barn? De vet ikke bedre? Jeg lurer på om noen hadde reagert dersom JEG hadde gjort det samme?
Det er en liten filleting, javel, - men jeg mener likevel at vi som er voksne har et felles samfunnsansvar i forhold til å oppdra barna. De sniker i køen fordi det blir godtatt. Nå var dette et barnetrekk, men tidligere erfaringer tilsier at både ungdom og voksne fint kan gjøre det samme. Det er forskjell på å bli kjeftet på og å bli vist til rette. Om vi alle var med på det siste, uansett hvilken alder det gjaldt, uten å være så redde for hva "alle andre måtte tenke om meg dersom jeg griper inn," tror jeg vi kunne oppnådd noe godt for fellesskapet.
Men det er risikabelt å bry seg. En kan risikere å få et surt blikk, - og det er fali det!!
Nok om det! Vi hadde en flott dag i trekket - noe bildene også vitner om: 
Og her er surpompen med den grønne hjelmen 🙂
