Novelle: Kjærlighet på bomull

Det er stille i klasserommet. Helt stille. Læreren står et øyeblikk til og ser på elevene som sitter bøyd over ukeprøven. Nå er de kommet godt i gang alle sammen, og hun har noen minutter hun kan sette seg ned og hvile. Ukens høydepunkt! De fem stille minuttene før elevene begynner å rette opp hendene. Før hun skal gå i gang med hjelperunden. Før hun skal finne alternative måter å forklare spørsmålene på uten å røpe hele svaret. Før hun skal gi skrivehjelp til de som skriver så sakte at de ikke rekker å bli ferdige. Før hun skal gå bort i kroken med de elevene som skal få svare på noen av oppgavene muntlig. Før de raskeste er ferdig, og hun skal se over prøven sammen med dem og få noen til å reflekterer litt mer rundt enkelte oppgaver, eller utdype litt tydeligere.

Men nå, - akkurat nå er den vidunderlige FØR tiden, og øyeblikket skal nytes.

Hun setter seg stille ned på stolen sin, uten å lene seg bakover for å unngå den hvinende knirkelyden i stolryggen. Hun bøyer seg fremover og hviler hodet i den ene hånden, ser på elevene sine og smiler. De er så vakre. Så fulle av liv. Så fulle av fremtidsgleder som venter dem. Ja, hun smiler, og gleder seg over alt det hun vet. Alt det som de tror at hun ikke vet, men som hun vet likevel:

Blikket Line stadig sender mot Petter. Den svake rødmen til Jørgen når jentene erter i ham. Latteren til Lilly som blir litt for høy hver gang hun snakker med Sander. Joda, jenter er fremdeles jenter. Og gutter er gutter. Slik det alltid har vært.

Hun glemmer seg av og lener seg tilbake i stolen likevel. Den jamrer og klager som forventet, men det er ingen som ser opp. De er oppslukt i sin egen verden. Så sitter hun der stille, lar blikket vandre rundt i rommet mens hun forsvinner inn i sin egen verden:

Hun er snart 12 år. Det er mer enn elleve-og-et-halvt. Mye mer. Det er så mye kjekker å kunne si: "Snart tolv," når noen spør henne hvor gammel hun er enn bare "Elleve-og-et-halvt." Hun er yngst i klassen. Hvert år, etter at Berit har fylt tolv, erter de henne og kaller henne småen. Ikke sånn skikkelig erting, men hun liker det ikke likevel. Hun er både høyere enn de andre, og sterkere enn alle jentene. Likevel er hun småen.

Jo, hun er snart tolv, og hun har møtt den STORE KJÆRLIGHETEN. Han heter Arne.

Arne flyttet til bygden denne sommeren. Selvfølgelig var det Lilly som hadde møtt ham og pratet med ham først. Lilly med englehåret! Og hun pratet så mye om ham, at innen skolen begynte den høsten var hele hurven blitt stormforelsket. Silje også.

Arne var pen. Høy med mørkt hår, brune øyne, smilehull og østlandsdialekt. Det siste var mest spennende. Ingen andre på hele skolen snakket slik som han. Plutselig begynte jentene også å snakke østlandsk sammen når de var ute og lekte. Slik de hadde gjort da de var små og lekte med dukker. De husket og disset og lekte tikken og snakket østlandsk - og ble forelsket! Livet var vidunderlig og forferdelig på samme tid.

Silje satt på stolen sin og tenkte på Arne. Vakre Arne. Men det var synd i ham. Stakkars, stakkars Arne. Foreldrene hans var nemlig ikke glad i ham. Du verden hvor forskrekket jentene hadde blitt da han skulle fortelle litt om seg selv. Han hadde nemlig gått i BARNEHAGE! Noe så grusomt! Tenk hvilket forferdelig liv han måtte hatt. Tenk å bli forlatt av foreldrene dag etter dag. Hvordan kunne de gjøre noe slikt mot et lite, hjelpeløst barn!! Der og da smeltet Siljes hjerte helt for Arne. HUN skulle være glad i ham! HUN skulle vise ham at hun brydde seg om ham. Dagene og nettene ble fylt av varme tanker om hva hun kunne gjøre for å være god mot Arne. For at han skulle vite at i alle fall ett menneske i verden virkelig, virkelig brydde seg om ham.

Arne og Asbjørn, Siljes storebror, hadde vært på fisketur sammen. Det vil si; de hadde egentlig ikke vært sammen. De hadde bare møtt hverandre nede ved elven, og så hadde de stått der og fisket sammen. Arne hadde en god krok som Asbjørn fikk låne. Den hadde satt seg fast i bunnen, og Asbjørn hadde slitt snøret da han forsøkte å få den opp igjen. "Det var den kroken," hadde han sagt med et flir da han fortalte Silje om episoden. Hadde ikke Arne fått en annen krok da, undret Silje. Nei, han hadde ikke hatt flere med seg. Den han hadde hatt med selv hadde han også mistet.

Den kvelden la Silje en plan! En god plan! Endelig skulle hun få anledning til å gjøre noe ekstra hyggelig for Arne. Hun snek seg ned i kjelleren og inn i boden. Der fant hun fars store fiskeskrin. Krokene lå pent ordnet i små rom. Men hvilken skulle hun velge? Det var alltid far og Asbjørn som fisket sammen. Silje likte ikke å være med. Hun syntes så synd på fisken når den fikk kroken i munnen, at hun orket ikke. Men hvilken skulle hun velge til Arne. For Arne måtte få den beste. Den beste og den fineste!

Blikket falt på en helt ny og vakker krok. En som glinset i rødt og gull. Kjærlighetsfargene. Silje holdt kroken opp mot lyset og snurret på den. Fargene skinte mot henne. Denne kroken ville Arne bli glad for. Helt sikkert. Fiskeskrinet ble lukket omhyggelig og satt på plass igjen. Lyset ble slukket og døren lukket før hun listet seg opp trappen. Hun måtte liste seg. Det var jo egentlig ikke et tyveri, for Asbjørn hadde mistet Arne sin krok, og da var det bare rett og rimelig at han skulle få en tilbake. Men det var ikke sikkert far ville forstå det på akkurat den måten som Silje forstod det på. Og det var bare èn måte som var den rette, nemlig hennes. Derfor måtte hun liste seg. Derfor måtte hun ikke bli oppdaget.

Silje hadde fått et vakkert smykke av mormor og morfar sist jul. Det lå fremdels oppå det hvite bomullet i smykkeesken som fulgte med. Nå fant hun fram det vesle skrinet og åpnet det. Det vakre gullhjertet ble kjærtegnet av ømme barnehender før det varlig ble lagt sammen med de andre tingene i smykkeskrinet. Så ble kroken - like varlig kjærtegnet, lagt oppå bomullen i smykkeesken. En liten sølvblomst ble lagt ved siden av. Så ble hun sittende ved pulten sin og se på kroken, blomsten, bomullen og smykkeesken. Det var så trygt å sitte der. Trygt og varmt og godt. Men Arne måtte få vite. Ja, han måtte få vite at det var en som var glad i ham. Veldig glad i ham!krok

Silje fortet seg ut i gangen. Kastet på seg jakken, og ropte inn til de andre mens hun stupte i skoene: "Jeg går bare ut en liten tur." Hun rakk ikke å høre hva de svarte før hun var kommet seg ut. Noen ganger var det best å ikke vite.

Det var allerede blitt mørkt ute, men det var ikke så veldig sent. Det gikk nok bra. Silje kneppet igjen jakken mens hun småsprang bortover vegen. Det var godt å være i bevegelse. Hånden søkte ned i jakkelommen. Hun holdt et fast tak rundt smykkeesken. Klikk - klakk, sa det der nede. Lyden gikk i takt med skrittene hennes. Kroken dunket mot lokket. Mot hånden. Mot magen. Mot hjertet. Det sa Klikk-Klakk over alt!

Hun hadde ofte hatt sommerfugler i magen. Særlig når hun gledet seg veldig til noe. Men det hun kjente nå var ikke sommerfugler. Først var det en hel biesverm som surret der inne. Surret og hveste og stakk. Da de forsvant kom slangene. Hun kunne kjenne hvordan de krøllet seg sammen der inne, hvordan de snodde og ålte seg rundt, og hvordan de klemte sammen alt som var inni henne. Så kom trommeslageren. Han banket og slo; på hjerte, på magen, på nervene, på nyrene og på alt som kunne bankes på. Helt uti fingertuppene kunne hun kjenne hvordan cymbalene dirret og ristet.

Hun sprang enda fortere. Det var kaldt. Novemberkaldt. Ikke frost. Ikke snø, bare kaldt. Kald, hvit pust kom ut av munnen mens hun sprang. Et øyeblikk undret hun seg over at det var mulig å være så varm på innsiden når det var så kaldt ute.

Turen tok slutt litt for fort. Plutselig lå huset foran henne. Arnes hus. Arne og de slemme foreldrene hans sitt hus. En dame på luftetur med hunden sin kom gående mot henne. Silje gikk videre. Forbi huset, og forbi damen. Etter det femte huset snudde hun og gikk tilbake. En bil kom kjørende bak henne, og hun gikk forbi igjen. Fire hus denne gangen. Det var ingen å se. Hun snudde igjen. Denne gangen gikk hun saktere. Det var lys i huset. Hun så inn gjennom vinduene. Så etter Arne, men han var ikke der. Tenk om han ikke var hjemme. Hva skulle hun si da? Hun gikk forbi igjen. Tre hus. Hun måtte se etter en gang til. Kanskje var han der likevel. Kanskje hun bare ikke hadde sett godt nok etter. Eller kanskje han hadde rommet sitt på en annen side...

Enda en gang gikk hun forbi, - og enda en gang. Da så hun ham. Han kom inn i stuen og stanset midt på gulvet. Silje bøyde seg ned bak hekken. Tenk om han så henne! Tenk om han trodde hun gikk der ute og lusket på ham! Det var ikke det hun gjorde! Hun bare gikk der for å se om han var hjemme. For å gi ham en ny krok. En krok, en blomst - og et hjerte.

En hund bjeffet. Damen var på veg tilbake igjen. Nå måtte det skje! Silje sluttet å tenke, sprang bort til døren og ringte på. "Ding-Dang," sang det inne i gangen. "Din-tulling," sa det i magen. "Din-Dumming," sa det i hjertet. Så gikk døren opp.

"Hei," sa Arne.

"Hei," sa Silje.

Så sa de ikke noe mer. Ikke på lenge. Arne stod der trygg og vakker i døråpningen og så på Silje. Silje så alle andre steder enn på Arne. Aldri før hadde sekundene vært så lange og så skumle . Å, om det bare kunne være en drøm! At hun kunne våkne akkurat nå, hjemme i sin egen seng! Men så skjedde det noe underlig. En annen Silje dukket opp og tok kontrollen.

"Jeg har med noe til deg," sa den nye Silje. En hånd tok opp esken fra lommen hennes og rakte den mot Arne.

"Hva er det," spurte han. Stemmen var både usikker og nysgjerrig.

"Åpne da vel," sa en lett stemme. Nye Silje sin stemme. Arne åpnet smykkeesken. Han måtte dra litt i lokket, og da det gikk av spratt sølvblomsten ut. Bare kroken lå igjen. Blomsten landet ved foten til Silje. En ørliten bevegelse så var den skjult. I sikkerhet. Arne hadde ikke sett det. Heldigvis. Han så bare kroken.

Arne lo, men han ble også rød i kinnene. Rød og enda vakrere. Da kunne Silje også le. "Den er egentlig fra Asbjørn", sa hun, "men jeg ville gi den til deg. Det er for kroken som han mistet."

"Takk," sa Arne og så på Silje igjen. Og Silje så på Arne.

Så sa de ikke noe mer. Ikke på lenge. Men nå var ikke sekundene så skumle lenger. Bare litt.

"Jeg må gå," sa Silje.

"Takk," sa Arne en gang til. Så lukket han døren og gikk inn.

Og Silje sprang hjem igjen. Verden var et vidunderlig, vakkert sted å leve på!

_____________________________________

Silje reiste seg fra stolen. Line hadde sagt navnet hennes. Fortryllelsen var brutt. Stille gikk hun bort til Line, klappet henne lett på skulderen før hun satte seg på huk ved siden av pulten. Et spørsmål ble besvart. Så var det neste, - og neste. På ny var livet i gang. Da hun fikk tid til å ta et blikk over elevene igjen kunne hun kjenne hvordan gleden boblet i henne. Gleden over den lykken som ventet disse barna.

De skulle bare visst hva hun visste.

_______________________________________

Etterord: Maria har i dag hatt tentamen, der oppgaven var å tolke en novelle. Jeg fikk da så skrekkelig lyst til å skrive en novelle selv også, så i kveld har jeg bare kost meg med å skrive! Men historien er sann! Den gode følelsen over å være tolv år ung, og å være virkelig forelsket for første gang, - det glemmes ikke. Håper dette kan vekke noen gode minner hos deg også 🙂

Bli med Bondekonens facebookgjeng her 🙂