Det er mange ting som kan såre og gjøre vondt, og en viss grad av svik, smerte og skuffelser i livet trenger vi i vår dannelse. Selvopplevd smerte fører til at vi i større grad har forståelse og medlidenhet med andres. Men det er èn ting som er verre enn alt annet, og det er når en ønsker å være god mot noen og de ikke vil ta imot.
Da jentene var små, var den største spenningen deres - knyttet til julegaver - det de skulle gi til oss som de hadde laget selv. Gleden deres når maleklattene deres ble hengt opp på veggen, eller den vesle, skjeve, vevde brikken ble lagt på bordet var enorm. Og slik er det vel med oss alle også, at når vi har laget noe eller gjort noe for å glede andre, da ønsker vi selvsagt at de skal ta imot og bli glad for det vi gir dem.
Det er to små ord fra palmesøndagens fortelling som griper meg like sterkt hver gang, og det er ordene "Jesus gråt." Disse såre ordene står i forbindelse med at han kom ridende inn til Jerusalem, og da han så byen gråt han. Hvorfor? Jo, nettopp fordi han ønsket å være god mot menneskene, men de ville ikke ta imot. Ingen har hatt mer å gi enn ham. Ingen har gjort mer for å glede noen enn ham. Ingens gave har hatt større verdi enn hans. "....men dere ville ikke."
Jeg vet ikke hvilken smerte som var størst for Jesus, de fysiske pinslene i forbindelse med korsfestelsen, eller smerten over at så mange vendte ryggen mot den gaven han ville gi.
"Hvor ofte ville jeg ikke samle barna dine som en høne samler kyllingene under vingene sine. Men dere ville ikke." Matt. 23:37
Nå går vi påsketiden i møte igjen, og vi skal på nytt bli minnet om korsfestelsens smerte og under. Min bønn for oss alle, er at denne store gaven må få plass i våre hjerter. At Jesus får nå inn til oss med livets største gave: Seg selv.
God påske 🙂