Livet etter at døden rammet

Da jeg var 25 år, var jeg forelsket i en gutt som het Pär. Han var fra Sverige. Dette var før mobilen og internettet sin tid, så vi skrev brev til hverandre. En regnfull sommerdag, lå jeg en morgen i sengen min og leste i en bok. Plutselig ringte telefonen, og jeg VISSTE at det var han. Da jeg snudde meg for å ta telefonen, så jeg at klokken lyste 11:11. Da fikk jeg en voldsom hjertebank, og det kjentes som om noen tok strupetak på meg. Jeg la hånden på røret, og ville vente til den ble 11:12 før jeg svarte, men så sa jeg høyt til meg selv: Skjerp deg Siv-Merethe, det er jo bare en telefon.

Ja, det var bare en telefon, - men Pär døde den 11.novemer det året, og alle mine håp og drømmer for fremtiden ble knust. En liten setning her, - men den rommer MYE smerte!

Jeg reiste til Sverige for å være med i begravelsen, og fikk bo hos foreldrene hans. Begravelsesdagen var kald og sur, med regn og sludd i luften hele dagen. Da jeg kom ned til frokost, hadde jeg med meg Bibelen. Jeg ville lese for foreldrene hans den siste hilsen jeg hadde fått fra Pär. Og i det jeg åpnet bibelen, brast skyene og solen fikk slippe til. Hele rommet ble opplyst av et sølvglinsende lys.

Og så leste jeg:

"For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp."  Jer.29.11

Det var det eneste glimt av sol den dagen. Etter at jeg hadde lest, og vi sammen hadde lagt dagen over i den allmektiges hender, tettet skyene seg til igjen.

Den første tiden etter Pärs død, raste jeg mot Gud. Hvorfor hadde han latt meg møte ham og bli glad i ham bare for å rive ham bort fra meg igjen? Det fantes ikke mening i noen ting! Alt var bare smerte.

Likevel... Etter som tiden gikk, fikk jeg både se og erfare at det verset Pär hadde gitt meg var Guds spesielle gave til meg. Jeg var ikke overgitt til meg selv. Han var der hele tiden, og han hadde planer for meg, planer om en ny fremtid og nye håp. OG DET HAR JEG FÅTT! Gud har gitt meg så uendelig mye. Han har gitt meg en fantastisk mann, to vidunderlige døtre, et vakkert sted å bo, familie, venner, arbeid.... Listen kan gjøres uendelig.

Og jeg er så glad for at jeg fikk lov til å bli kjent med Pär, - og glad for at jeg fikk oppleve døden. Selvfølgelig er jeg ikke glad for at Pär døde!! DET var bare smertefullt! Men ETTER det, etter den første vonde tiden, har jeg i så MYE, MYE større grad kunnet glede meg over LIVET! At døden har vært så nær meg, har gjort LIVET så mye mer LEVENDE!

Det lærte meg å sette ting i et annet perspektiv. Hva er viktig og hva er uviktig? Livet er ikke en selvfølgelighet. Det eneste jeg vet, er at jeg lever i dag. Morgendagen kjenner jeg ikke. Derfor må jeg lever og glede meg over alt det jeg har NÅ. Døden er ikke en fiende for meg. Den er en venn jeg skal hilse velkommen når min dag kommer, - men inntil den dagen så GLEDER JEG MEG OVER HVER ENESTE DAG JEG FÅR LEVE I GUDS KJÆRLIGHET OG NÅDE!

Jeg fikk nytt håp for livet, og en ny fremtid ble åpenbart for meg.

Livet er vidunderlig!

Livet er en gave!

Siv-Merethe Myhr sitt bilde.
Her er to av de største gledene som har blitt gitt meg 🙂

Følg Bondekonen på facebook her 🙂