Jeg har vært i noen vanskelige valgsituasjoner i det siste, og det har fått meg til å tenke på noe en elev sa til meg en gang. En gutt hadde vært stygg mot en annen gutt. Under samtalen etterpå sa han som hadde vært slem:
"Jeg visste at jeg hadde to valg. Jeg kunne velge å gjøre det som var rett, eller jeg kunne velge å gjøre det som var galt. Problemet var bare at det dumme valget tok så stor plass inni meg at det ble ikke plass til det gode valget. Derfor slo jeg." 
Jeg synes dette var meget kloke ord. Denne eleven viste at han både hadde selvinnsikt, og at han erkjente sine egne feil. Og hvem av oss er så tøffe at vi gjør det? Nå tenker jeg ikke først og fremst på barna, men på oss som er voksne. Vi vil så gjerne fremstå som de som KAN, de som VET og de som IKKE GJØR FEIL. Du verden hvor liten verden var dersom all viten og kunnskap fikk plass inni ETT hode!!
For både liten og stor kan det være vanskelig å ta det gode valget. Det dumme alternativet har okkupert tanker og sinn. Hva gjør en da? Hvordan skal en få disse monstrene til å forsvinne? Nei, det er ikke lett! Det som er helt sikkert, er at INGEN kan løfte seg selv opp av bakken med å dra seg selv i håret! Det er ikke vits i å forsøke en gang. Den eneste løsningen er å få tak i hjelpere. Dyktige hjelpere som kan trene opp de gode valgene til å bli så sterke at de vinner i kampen mot de onde. Disse hjelperne kan være både indre motivatorer, ytre motivatorer og andre mennesker.
Hva betyr så dette i praksis? Jo, det betyr blant annet at vi ikke kan si til elevene våre, til barna våre, til ektefellen, til oss selv.... : Ta deg sammen! I stede må vi hjelpe hverandre til å øve opp valgferdigheten, og hjelpe hverandre til at vi kan hjelpe oss selv. Den som vil bli flink til å stå på ski, må øve seg i å stå på ski. Den som vil bli flink i sjakk, må spille mye sjakk, og den som vil bli flink i å ta gode valg, må også øve seg i dette.
Som lærer ser jeg daglig eksempler på at de rundt meg tar både gode og dårlige valg,- og hjemme også for den del, - meg selv inkludert! Tenk så mye bedre vi hadde hatt det sammen om vi alle tok de gode valgene - ALLTID. Noen hevder at vi har FRI VILJE. Dersom vi hadde det, hvorfor gjør vi da ikke alltid det gode som vi egentlig ØNSKER å gjøre? Hvem er det vel som VIL være ond?
I Romerne 7. 18-19 står disse ordene:
For jeg vet at i meg, det vil si i mitt kjøtt og blod, bor det ikke noe godt. Viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke. Det gode som jeg vil, gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.
Det er altså en gammel erkjennelse at mennesket IKKE har en fri vilje! Hvilke håp har vi da? Vil vi aldri kunne makte å bli gode?
Nei, - ikke i betydningen av å være perfekt, - å alltid velge rett og godt. Dit vil ingen av oss noen gang komme. Vi skal likevel ha som mål å strebe etter det. Noen ganger er jeg ganske fornøyd med meg selv. Andre ganger synes alt å gå på tverke. Uansett hvordan det står til med meg, så er dette MIN store trøst, - hver eneste dag: