...synger vi i en sang. Ja, gårsdagen ER virkelig forbi! Dagen vi har sett frem til og arbeidet for så lenge: Miriams konfirmasjon. Og alt var perfekt.
Seremonien i kirken, med ungdommene som kom frem for å stadfeste dåpspakten og vitne om at de ønsket å høre Jesus til. 
Husflidens Hus, som ligger helt nede mot fjorden ved Hillesvåg ullvarefabrikk, var et fantastisk sted å ha selve festen. ALT der var bare helt topp. 
Utenfor var det god både parkeringsplass og tumleplass. De som var litt lette på foten snek seg til å låne trampolinen i pausen. Det var heldigvis helt ok. 
Stor veranda med masse hagemøbler. Det var litt for mye vind til at vi kunne SITTE ute, men det var godt å få seg en frisketur ut innimellom - noe de fleste benyttet seg av. 
Inne var alt lyst, fint, praktisk og lettstelt. Prosjektor og internett fungerte som det skulle. Kjøkkenet kunne kanskje hatt noen kvadratmeter til, men det gikk bra. I hovedrommet hadde vi god plass til både bordstettingen, matbord og gavebord. 
Det er flere som har spurt meg hvordan jeg har laget bordkortene. Det har jeg vist på et innlegg tidligere. Du finner link til det her:
Vi hadde bestilt koldtbord fra Alver hotell. Det har vi gjort før også, og alltid har vi fått både fantastisk flott tillaget fat, veldig god, og rikelig mengde mat! Denne gangen var ikke noe unntak, - men jeg må si jeg har vært litt spent de siste ukene på om det ble opptrapping av hotellstreiken og at jeg dermed ville stå uten mat. Gode korvenninner hadde lovet å stille opp dersom det skulle skje, - noe vi heldigvis slapp!
Kakebordet var en drøm! Den store marsipankaken var litt av et syn - og en NYTELSE for ganen!! Den var det søsteren min som stod for, og den skal få sitt eget innlegg når jeg har fått pusten tilbake. 
Vi forsøkte oss på noen familiebilder med fjorden i bakgrunnen, men det var litt for mye vindt til det. Dette var det eneste bilde hvor ikke alt flagret... 
For to år siden holdt Miriam en vakker tale til Maria. I går fikk hun gode ord tilbake, og noe av hovedbudskapet i begges taler var gleden over å være hverandres bestevenninner. Det har jeg ofte fått høre både på foreldremøter på skolene de har gått på, og som kommentarer fra både barn og voksne - at de undrer seg over at de er så gode venner selv om de er søsken. Dette gjør morshjertet ekstra glad. 
Kvelden før snakket jeg med to små tantebarn om hva som skulle skje, og min måte å formane dem til å oppføre seg pent på var følgende:
I morgen er det Miriam sin store dag, og det skal være en dag hun skal kunne se tilbake på meg glede. Tenk når hun er 92 år gammel og sitter på sykehjemmet og tenker tilbake på konfirmasjonsdagen sin. Tenk om hun midt i alle de gode minnene også har minner som at onkel Arvid ble sur da han så maten fordi det ikke var italiensk salat der, og så ropte han høyt så alle kunne høre: JEG VIL IKKE HA DENNE MATEN! Eller om bestemor satt og furtet på stolen sin fordi hun måtte ha kjole på seg. Hadde ikke det vært litt trist for Miriam?
Jo, det var de helt enige i. Og dagen ble virkelig slik at vi alle kan se tilbake på den med bare glede.
Det ble mange flotte høydepunkt utover dagen, med både taler, sang og opptreden. Tusen takk til alle som kom, og til alle som var med på gjøre dette til en slik fantastisk god og minnerik dag for oss alle.
Og i morgen kommer en ny dag... 