Gammel kjærlighet ruster ikke

Jeg er lykkelig gift! Ingen tvil om det, - men i dag møtte jeg en tidligere flamme som virkelig fikk det til å brenne i meg igjen. Jeg skulle på styremøte for Danielsen Ungdomsskole på Frekhaug (DUF). Møtet ble holdt i lokalene til Danielsen VGS i Bergen i ettermiddag.

Jeg kom heseblesende inn døren til kantinen bare fem minutt før møtet. Det var første gang jeg var der. Jeg så kanskje litt lost ut der jeg stod og lurte på hvem jeg skulle spørre for å finne rom 400.  Kantinen var akkurat i ferd med å bli ryddet. Det var da han kommot meg. Smilende. Vennlig.

"Vil du ha litt middag," spurte han. "Jeg skal i et møte klokken fire," svarte jeg, "så jeg har egentlig ikke tid. Men det lukter godt."

"Du må ta deg tid til mat," svarte han med et lunt glimt i øyekroken. "Sett deg ned. Jeg er straks tilbake!" Og før jeg fikk tid til å protestere var han forsvunnet. Kort etter kom han tilbake med en skål kjøttsuppe, servert med et varmt smil. Den blå kjeledressen fortalte meg at han gjør mer enn å rydde bort matrester i en kantine.

Jeg satt meg ned med noen andre styremedlemmer, og slurpet i meg det forteste jeg kunne. Bak meg var dessertbordet. Noen ungdommer gikk bort og så skeptisk ned på den gule puddingen i skålen. Da hørte jeg den lune stemmen igjen:

"Det er mandelkjernepudding. Liker dere det? Har dere ikke smakt? Ta en liten bit og kjenn. Det er veldig godt. Så kan dere ta mer om dere liker det...." Han stod der så trygg og småpratet med ungdommen, og jeg kjente jeg ble varm i hele meg.

De andre hadde forsvunnet innen jeg var ferdig, men heldigvis stod min gamle flamme der fremdeles, så jeg spurte ham etter rom 400. "Jeg skal bli med deg og vise deg veg," svarte han. Ikke noe: Bort dit, så til høyre og venstre og rett fram - greier. Han gikk med meg og viste veg. Helt frem. Det var så vidt jeg klarte å holde meg fra å gi ham en varm klem i det han snudde ryggen til og forsvant bortover korridoren.

Noen ganger er det slik at en ikke kommer på å savne det en ikke har, men nå som han var der igjen kjente jeg at jeg har savnet han veldig. I mange år! Ja, jeg skal røpe hvem det var:

DET VAR VAKTMESTEREN!!

Akkurat DENNE vaktmesteren har jeg aldri truffet før! Likevel vekket han til live igjen et savn og en lengsel i meg etter den trygge og gode vaktmesteren som JEG var så heldig å få vokse opp med. Først på barneskolen. Så på ungdomsskolen. Bilde av han på videregående er ikke så tydelig, men de fra folkehøyskolene, både den jeg selv var elev på, og de jeg har jobbet på, og fra den første tiden jeg arbeidet som lærer, står klart for meg...

Også dette yrket har nok hatt sine "råtne epler," men alle jeg har kjent har vært som noen små, trygge klipper i tilværelsen. De møtte oss på en annen måte enn lærerne. Vi fikk lov til å hjelpe til med små oppgaver i friminuttene. Vi ble sett. Vi ble tullet med. De stanset og grep inn når noe skjedde mellom elevene. Nå er de blitt usynlige. I alle fall for elevene. "Effektivisering" heter det visst. Men jeg kjenner at jeg synes det er trist at vi har blitt så fattige at vi ikke lenger har råd til å ha vaktmesterne blant oss på skolene lenger.

Jeg måtte jo selvsagt spørre han jeg møtte i dag hva han drev med.

"Jeg kan ingen ting, men gjør alt,"

svarte han med latter, og jeg lo med. Et herlig øyeblikk, i en bitteliten heis på Danielsen VGS på veg opp til 4 etasje. Et øyeblikk av varme og glede jeg skal huske lenge! Og til alle dere som er elever der, og alle tilsette: Jeg håper dere er klar over selv hvor heldige dere er som har en slik vennlig, omsorsfull og SYNLIG vaktmester blant dere!

Hjertelig takk til deg Finn Indrebø for den varmen og omsorgen du møtte meg med i dag!

Finn Indrebø

PS: Jeg fant navn og blide her på Danilesen VGS side over andre ansatte.

Ta en titt på Bondekonens facebookgruppe her, og bli gjerne medlem du også 🙂