Author Archives: Bondekona

About Bondekona

Gift Har 2 døtre Er lærer på en barneskole, men har også arbeidet som inspektør på ungdomsskole, folkehøyskoler og leirskole. Mannen driver melkeproduksjon. Har en flokk villsauer og noen høner, en hund og en katt.

Ja, da er det rett og slett i gang! Første innlesing har gått på lufta i dag, og går det etter planen skal det fortsette et år fremover, til vi har vært gjennom andaktsboka "Ett er nødvendig" av H.E. Nissen. Stykkene blir sendt kl. 08:00 og 22:20 hver dag på P7 Kristen Riksradio. Til nå har jeg kommet til midten av april med innlesningen, og jeg koser meg veldig.

Samtidig merker jeg også at budskapet gjør noe med meg. Det peker hver eneste dag på det ENESTE som er HELT, HELT NØDVENDIG i livet, å få leve det sammen med Jesus. Du som er en av Hans barn vet hva jeg mener, og du som ikke er det... Om du visste hva du gikk glipp av, ville du tryglet om å få det! Men du skal få slippe å trygle, - det gis deg nemlig helt fritt. I de små, treminutters stykkene jeg leser inn, kan en lytte seg inn i denne skatten. Lytte og ta imot.

Jeg håper du vil følge med og la deg føre inn til gleden, til livet, til freden, til håpet, ja til ALT som gir livet mening og verdi. Velkommen!

Her finner du hjemmesiden til P7 PeSju hvor du kan lytte både til dette, og mye annet flott.

Bildet er fra P7 sin facebokside. Den finner du her: Facebook

Her kan du lytte til den første sendingen. Håper du vil bli med videre.

Hjemme på stuebordet ligger det nå både øreklokker, bøker, en bordmikrofon og pc. Hva disse tingene gjør der, skal jeg ikke si så mye om i dag, men du kan HØRE om det på P7 Kristen Riksradio i morgen formiddag ca. kl. 09:20, eller du kan både SE og HØRE om det på Bedehuskanalen til samme tid. Da skal jeg være med i studio og fortelle hva som er på gang.

Jeg er ikke vant til å være "på lufta," så akkurat det er litt skummelt, men ellers gleder jeg meg veldig til det som nå ligger foran.

Hei. Jeg har kost meg med å lage en aktivitetskalender til mannen min og meg. Det var en hel del arbeid, så når jobben først er gjort, tenkte jeg at jeg også kunne dele malen med flere. Hadde tenkt å gjøre det på en fotoside, men jeg fant bare med linjer for tre eller flere. Dermed laget jeg like godt selv. Dersom du ikke har skriver selv, kan du skrive ut på offentlige bibliotek for ca 4-5kr pr side. Jeg anbefale å bruke ark som er litt tykkere (ca 200+).

Jeg har markert helligdager med en litt mørkere farge i margen og med et bilde, offentlige fridager med rødt. Ukenr, og søndager er også uthevet.

Under bildet finner du en tom mal som ser slik ut, som du kan sette inn bilder i selv:

Her er noen tips til hvordan du redigerer bilder. Sett inn et bilde i den aktuelle ruten. Velg Bildeformat i menyen øverst for å komme til bilderedigeringssiden. Det er nok å velge enten bredde, eller lengde når du har valgt at bildet skal være i 1:1 format (kvadratisk). 6,5 cm er passe størrelse til rutene for 2 personer.

Du kan også forandre utsnittet til bildet ved å trykke på Besøkjær (oppe til høyre). Hold musepekeren på en av de små rundingene på hjørnene mens du holder inne venstre museknapp, og dra til ønsket størrelse. Du flytter bildet rundt med å holde markøren hvor som helst på bildet, og så holde inne venstre museknapp. IKKE gjør bildet større, eller mindre ved å bruke siderundingene! Da forandrer du på selve størrelsesforholdet til bildet. Det blir helt feil. Bruk KUN hjørnene.

Dersom du velger kalenderen for 3, passer det med bilder på 4,5 x 6,5. Velg først bredden på bildet, og dra etterpå bildet - via beskjæringsknappen, til ca 6,5 cm. Da ser gjerne bildet slik ut:

I neste omgang drar du i hjørnene på bildet for å fylle det ut til å passe inn i hele rammen.

Og til sist drar du bildet dit du vil ha det.

Slik ble de tre eksempelrutene mine:

Å jobbe med bilder i tabell i Word er både enkelt og gøy. Om du ikke får det helt til, så hør med noen barn, eller ungdommer. De fleste kan mye om dette.

Håper dette kan inspirere andre også til å ville lage seg en aktivitetskalender. På Lyreco fant jeg en gjennomsiktig holder jeg kunne ha den stående i. Har bare satt arkene fast i et klemmebrett. Da er det lett å ta ut og å fylle inn etter hvert som noe kommer på.

FB-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Nå er det pyntet til fest i vårt hus, og snart skal vi kose oss med ribbe og brus.

og pinnekjøttet det får også være med, for uten kan det hende at noen blir litt vred.

I julefintpapir, med krusseduller på bånd, er mange hemm`ligheter pakket inn med kjærlig hånd.

Og juletreet stråler med lys i tusen tall, og stjernen den vil minner oss om Betlehems lune stall.  

Ute har et snødryss gjort verden hvit og vakker, og kulden kler vi ute med gode, varme jakker.

Søtt og surt får være med, i hver sin vogn i toget. Sikkert fort vil det bli tomt, igjen står bare skroget.

Ja heldige vi er med varme hus og mye mat på bordet, men bedre er det likevel å dele juleordet.

Om ham vi minnes julenatt, den vesle himmelsønn. Til dere, alle mine kjære, har jeg denne bønn:

Dette barn er nå en mektig konge stor. Han er min frelser, min aller beste venn og bror.

Må han som Herre til deg få komme inn. DA blir den største freden og JULEGLEDEN din.

VELSIGNET JUL TIL DEG!

For en herlig dag! Jeg hadde ikke før fått på meg vesten på Haukeland før jeg hørte barnesang ute i foajeen. Da kom det et lite Lusiatog med syngende barn. De endte opp inne på området til pasientreiser, hvor det var laget til en liten scene for anledningen. Flere julesanger ble sunget, av små barnestemmer til stor glede for alle som var til stede.

I lunsjpausen fikk jeg et kjærkomment besøk: Ingrid Øvreås, en ungdom jeg har blitt kjent med på Centro Sarepta, og som nå studerer i Bergen, kom og ble med meg i kantina. Såååå utrolig kjekt.

Hun var bibelskoleelev på senteret vårsemesteret -23, samtidig som hun studerte. Jeg fikk høre nytt, og vi mimret om gode dager og festlige opplevelser vi hadde sammen. Som bading i bassenget 10.februar. Vannet var faktisk ganske så kaldt da, selv i Spania.

Ungdommene hjalp meg med å bestille time hos frisøren, samtidig med dem, - og siden de kunne gjøre seg forstått på Spansk fikk de i oppdrag både å bestemme, og å forklare frisøren hva slags frisyre jeg skulle ha. Det ble en både litt nervepirrende og artig opplevelse. Her er før, under og...

...etter:

Vi ble godt fornøyde alle tre.

Her er to av dem i ferd med å lage til blomsteroppsatser til en barnedåp som skulle holdes på senteret.

Hver fredag var de med og arbeidet som frivillige på HjerteEkspressen. (Utdelig av mat og klær til trengende).

Utflukter, iskos, bading, filmkvelder, pratestunder, hagearbeid... Vi har fått gjort så masse kjekt sammen.

Jeg har møtt utrolig mange flotte folk på senteret, men aller best trives jeg sammen med ungdommene. Ingrid gav meg ett av de fineste komplimentene jeg noen gang har fått. Vi satt ved matbordet og pratet og lo, og lo og pratet og hadde det skikkelig gøy. Da sa hun: "Det er rart, men jeg får liksom ikke følelsen av at du er den eldste av oss..." Og så lo vi igjen!

Vi kom inn på juleminner også i løpet av lunsjen. Ingrid fotalte: "Hver 23.desember hugger vi vårt eget juletre. Når det er litt kaldt og mørkt og vått, og alle har dårlig tid, da går vi ut og sager vårt eget tre og drar det med oss. Da vi var små, var vi med alle sammen, men nå er det litt sånn: "Pappa jeg er 23 år, og gidder ikke dra på et juletre," - men det er alltid noen som er med. Vi tar det inn på julafta, og mens pinnekjøttet koker, og det er julemusikk og stemning, da pynter vi treet. Sånn i siste lite, - som vi er med det meste, og da blir det skikkelig jul. Det er fint.

I fjor feirte vi jul i Kenya. Det var veldig artig, for da startet vi dagen med friluftsgudstejenste. De spilte julespillet, og da kom Maria og Josef ridende inn på en KAMEL. Vi trodde ikke våre egne øyner! Ingen visste noe på forhånd, så det ble en stor overraskelse. Men det ble også litt problematisk, for de hadde leid en som fulgte kamelen. Så skulle han prøve å få kamelen til å sitte slik at folka kunne gå ned, men det gikk ikke. Så resten av julespillet måtte bare Maria sitte oppå der. Kamelen ville absolutt ikke sette seg, så det var ikke lett å gjøre noe med. Det var veldig, veldig morsom. Det er det beste julespillet jeg har sette ever.

For meg blir det spesielt kjekt å komme hjem til jul i år. Å få komme hjem, og så er mamma og pappa og brødrene mine der, det blir veldig, veldig fint. Nå har vi vært i Kenya i to år, så det blir godt nå å få være hjemme. En viktig tradisjon for oss, er Disneys jul. Den bare MÅ vi se. Den er viktigere enn både maten og gavene. På ett eller annet tidspunkt, midt i alle julestria, finner vi tid til å samles og sette oss ned å se den, og da er det skikkelig julestemning."

Det ble alt for liten tid sammen! Selv om vi snakket på høygir de minuttene vi fikk sammen, var det enda mye mer vi skulle snakket om. Men nå har vi avtalt at hun kommer på besøk her på Myhr på nyåret, så da får vi ta opp tråden igjen. Jeg får en god klem før jeg springer av sted til neste oppdrag som har tikket inn.

Senere på dagen får jeg en god prat med Katrine, en av de to danske jentene som var der hele forrige skoleår, sammen med Christine. De to var voluntører det året. De fulgte bibeltimene på formiddagene, og hjalp til med ulike oppgaver ellers. Både hagestell, hjelp med vask, vanning av blomster, og diakonalt arbeid var noen av oppgavene de var med på. Senteret kunne virkelig ikke fått noen bedre ungdommer enn disse tre her. Jeg kunne brukt en lang liste med gode adjektiv for å beskrive dem, men disse tre får holde i denne sammenhengen: Fantastiske, godhjertete, og arbeidsvillige.

En kveld vi hadde avtalt noe vi skulle gjøre sammen, tok det litt tid før de dukket opp. Jeg etterlyste dem, og fikk svar som gav dem hvert sitt passende kallenavn:

Det er herlig å høre dansk tale igjen, og jeg ser henne godt for meg mens vi prater. Jeg får noe gode glimt inn i hverdagen hennes, og fremtidsplanene. Et spesielt juleminne for henne, er fra året på Sarepta. Johannes og Oddlaug Kleppa var der i tiden før de skulle hjem til jul. Christine og Katrine inviterte dem på julepannekaker. For at det skulle bli litt mer julestemning, måtte de ha på seg noe juletøy. Johannes møtte med rød nisselue, og Oddlaug med reinsdyrhorn. Så ble det et hyggelig julemåltid inne på biblioteket, med fyr i peisen og god stemning.

Kjære Katrine, Christine og Ingrid: Tusen, tusen takk for vidunderlige dager, og dyrebare minner jeg har fått hatt sammen med dere! Og heldigvis skiltes vi med ordene "På gjensyn," og ikke "Farvel." I dag var det stor gjensynsglede i å få treffe deg Ingrid, og jeg håper jeg også får møte dere, mine danske venner igjen også om ikke alt for lenge. Enn så lenge: Fortsatt god advent, og en velsignet GOD JUL!

I dag har det skjedd mye. På familieleiren har jeg hatt både morgentrim og tegnekurs, i tillegg til å være med på alt det andre som høre til på en avslutningsdag på leir. God mat, kjekke aktiviteter, julebudskap, bønnevandring, kalendergave, leirfilm, leik og moro, utdeling av premier, pakking og avskjed. Etter leiren gikk turen direkte til byen for å være med på en konsert der, og så til slutt hjem til utpakking og ro. Det har ikke blitt tid til juleprat med noen i dag, og siden det har gått så i ett, hadde jeg ikke tenkt å skrive noe i det hele tatt, men så satt jeg her og tenkte på hvem du er som leser på bloggen min. Jeg vet om en del trofaste lesere som følger meg, og dere gjør meg veldig godt. Jeg har dere ofte i tankene mine også når jeg skriver.

Jeg har en særlig hilsen til deg som leser dette: Først vil jeg takke deg for at du leser. Det gleder jeg meg over. Det andre jeg vil si, er at det som driver meg til å skrive er at jeg så inderlig, inderlig, inderlig ønsker å få vise deg hvor GODT det er å få høre Jesus til. Livet med Jesus er IKKE kjedelig. Livet med Jesus er IKKE bare for noen få utvalgte raringer. Livet med Jesus betyr IKKE å måtte slutte med alt som er kjekt. Livet med Jesus er DET BESTE du kan få. Livet med Jesus er det som kan gi deg DEN STØRSTE GLEDEN. Dersom du er en av dem som lever med Jesus, vet jeg at du nå vil si et stort og rungende JA til deg jeg sier her. Jeg sier ikke at livet som kristen bare er bra, og at alt bare er fryd og jubel. Nei det er ikke det, men det gir noe som er så ufattelig mye større og bedre enn alle prøvelser og problem livet kan føre med seg.

Kjære leser. Jesus KOM og ble menneske for DEG, og Guds ønske for deg er at du skal høre ham til. Guds plan med ditt liv, er å lede deg trygt gjennom alt du må møte av både godt og vondt, for å få deg velberget hjem til det som er hans endelige mål for deg: Et evig liv sammen med ham. Du som er mor, eller far, har helt sikkert erfart at du har hatt et godt ønske for barnet ditt, men så vil det ikke gjøre det du sier, og dermed får det heller ikke del i det gode du hadde tenkt for dem.

Det er meldt regn, og du finner frem både støvler og regntøy, men barnet ser ikke noe regn og nekter å ta på seg de gode klærne du kommer med. Senere på dagen, når regnet bøtter ned og barnet står der ute kald og våt, kan det være det tenker at det skulle hørt på deg likevel.

Denne bønnen kan du få be sammen med meg: "Kom Herre, inn i mitt hjerte og vis meg både hvem jeg selv er, og hvem du er. La meg få se deg som min frelser, som min Herre, som min Hyrde, og som min bror."

Du er både elsket og ønsket! Hør bare:

Elsket: For SÅ elsket Gud verden (deg) at han gav sin sønn, den enbårne...

Ønsket: ...FOR AT hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

Joh: 3:16

I dag var jeg med og laget til ulike hobbyaktiviteter som en av de tingene leirdeltagerene kunne velge å holde på med i løpet av dagen. Kortlaging, og ulike ting å lage med bruk av kongler og glass stod på menyen inne hos oss. Og vi hadde MASSE å ta av! Vi lainet opp, og danderte alt sammen på stoler og på gulv, og så var det bare å velge og vrake. Se her så fint vi hadde lagt det frem:

Mye fint og mye rart ble laget, slik som det skal være sammen med barn:

Aktiviteten i seg selv var veldig kjekk, men jeg ble helt desperat av å tenke på hvor vi etterpå skulle gjøre av alt vi hadde lagt så fint frem. I forkant hadde vi funnet noe her og noe der, og mye på plasser det absolutt ikke skulle vært på. Ikke særlig fristende å tenke på å lempe alt tilbake til samme kaoset.

Dermed for jeg av sted til IKEA, og kjøpte kasser på kasser på kasser på kasser. All ledig tid har i dag gått med til å få orden på utstyrslageret. I iveren glemte jeg å ta før-bilde, men kanskje like greit å ikke blottlegge offentlig kaoset som var der da vi kom. En viktig oppgave gjenstår, nemlig å MERKE alt skikkelig, slik at det ikke er noen som helst tvil om hvor de enkelte delene hører til. Fremdeles må det flere kasser til, men så langt er jeg godt fornøyd. Jeg simpelthen ELSKER å få orden i kaos! Ja, en kan gjerne si at jeg har gjort en god jobb for Raknestunet, men det har også vært en god aktivitet for meg selv. Jeg har mer enn storkost meg. En av gledene med slikt arbeid, er et det veldig raskt blir et synlig resultat. Når noe nesten ikke kan bli verre, da kan det bare gå èn veg, - til noe bedre. Slik ser det ut nå, og jeg håper det vil vare en stund.

På veg tilbake fra IKEA fikk jeg tid til et hyggelig telefonbesøk, og det var et som jeg hadde gledet meg skikkelig til. Da jeg var på Centro Sarepta i november 22, ble jeg kjent med Jan Ulrik (Janne) Smetana. Vi var der sammen en uke. Det var få gjester på huset da, så vi fikk tid til både gode samtaler og fine utflukter sammen. Kona Ann Charlotte (Annis) hadde vært der uken før jeg kom, men hun var reist igjen før jeg ankom, så henne fikk jeg ikke møtt den gangen. Janne hadde bibeltimene den første uken jeg var der.

Dette bildet er fra en tur til Guadalest i november 2022.

Flere ganger den uken, regnet det noe kolosalt! Vannet bøttet ned flere timer i strekk. Etterpå kunne solen titte frem, men det var helt ekstremt store mengder som kom mens det stod på. Under en av disse voldsomme regnbygene hadde Janne og jeg vært på en liten handletur. Han skulle ha med seg noen smågaver hjem til barna sine, og jeg hadde kjørt ham til et handlesenter i nærheten. Da vi kom tilbake, rygget jeg bilen inn i bakgården, og stanset like ved bakdøren slik at han skulle kunne smette rett inn den og slippe å bli våt. "Nærmere enn dette kommer du ikke døren," sa jeg til ham, godt fornøyd med plasseringen. Han takket for turen, åpnet døren og SPRANG RUNDT HELE HUSET. Han hadde ikke vært på baksiden, og forstod ikke at han kunne gå rett inn der. Etter at jeg hadde parkert og kommet meg inn, nesten helt tørr, var det en sildrende, søkkvåt mann som kom plaskende inn hovedinngangen. Da lo jeg godt av ham, og fikk også et godt påskudd til å kalle ham "Svenske!"

Det var etter at vi var kommet tilbake til våre egne hjemland, - han til Sverige og jeg til Norge, at kontakten utviklet seg til et nært og godt vennskap, og jeg ble da også kjent med Annis. Det er litt underlig å bli kjent med et menneske en ikke har møtt, men her fikk jeg altså den erfaringen også med meg i livet.

På Gudfeldige måter har Annis og Janne blitt ledet til Centro Sarepta. Fra midten av august begynte de begge to å arbeide der, og har yngste datteren sin med, som nå går på den norske skolen der i nærheten. Jeg møtte dem alle tre da jeg var på senteret i november, og det var et hyggelig gjensyn med Janne, og svært kjekt å få møte Annis i egen person. Da jeg var i Spania i mai, spurte jeg alle jeg møtte om de visste om et sted Annis og Janne kunne leie fra høsten av. En kjenning av senteret viste meg da et hus bare et par kilometer unna som var under oppussing. Det var et spennende hus, med mye potensiale i seg, men også fremdeles mye som måtet gjøres. Jeg fikk tatt både bilder og videoer som jeg videresendte, og jeg formidlet også kontaktinformasjon til Janne. Ekstra stas var det da å få komme på visitt i deres nye hjem nå i november, i akkurat dette huset, - som i mellomtiden hadde fått seg et skikkelig ansiktsløft siden jeg var der sist.

Men tilbake til telefonbesøket i dag. Begge var med i andre enden, og det ble et trivelig gjenhør. Jeg liker så godt klangen i det svenske språket, så også av den grunn var det kjekt å prate med dem. Det gledet meg veldig å høre at de trives på stedet, og at det også går godt med datteren. De har nå kommet inn i arbeidsoppgavene sine, og kjenner at de har en meningsfull plass å fylle. Jeg er glad det er et stykke å kjøre tilbake til leirstedet, for vi har mye på hjertet, og det er godt å få prate sammen igjen.

Det er en stund siden jeg spurte dem om å bli med på adventsbloggen min, og de er godt forberedt. Vi snakker om både julemat og ulike tradisjoner og opplevelser i forbindelse med jul. Det er ikke vanlig med pinnekjøtt i Sverige, heller ikke ribbe. Deres tradisjon med julebord, er mer som en buffet, med både varm og kald mat. Der er det kjøttboller, "Prinskorv," sild, laks, poteter, grønnsaker, rødkål, grønnkål, rødbetsalat og annet tilbehør. Dersom de kjøper juletallerken på restaurant, får de mye forskjellig av dette på fatet, eller også om de er på andre julefester.

De forteller også om hvordan de i flere år feiret jul på Fridhem, forsamlingshuet Janne jobbet på tidligere. Da inviterte de til julelunsj klokka elleve for de som ikke hadde noen å feire jul sammen med. Det kunne være alkoholikere, mennesker med psykiske problem, eller andre som av ulike grunner var alene i julen. De snakker varmt om gleden det hadde vert for dem å få være med på dette.

Janne forteller om en underlig hendelse da han var barn: De pleide å feire julekvelden nede i en kjellerstue hjemme. De var en stor søskenflokk, og denne spesielle julekvelden var det ei av småsøstrene som ikke ville komme ned. De andre ventet ivrig på å få begynne å pakke opp julegavene, men veslejenta satt seg øverst i trappa og ville ikke gå ned til de andre. Hun klaget på vondt i magen. Etter en stund gikk storesøster opp for å se etter veslejenta for å forsøke å få henne ned, men da hun kom opp merket hun røyklukt, og gikk for å se etter. Gardinene på et rom oppe hadde tatt fyr i et stearinlys, og stod i lys lue. Hun ropte på faren, og både han og alle de andre kom da stormende opp og fikk sett at det virkelig brant. Faren var snar med å kastet vann på flammen og fikk dermed stanset ilden. Det ble heldigvis ikke stort annet enn gardinene som gikk tapt den gangen.

Janne forteller at han mange ganger har undret seg over dette, at søsteren ble sittende i trappa akkurat da. Det ville ikke tatt mange minuttene før huset hadde vært overtent, men at hun satt der, og at storesøsteren gikk opp for å se til henne, reddet huset fra brannen. "Jeg kjenner at det var Guds beskyttelse over oss og over huset den julekvelden," sier han med tydelig overbevisning.

Annis forteller en annen historie fra nyere tid. For dem, som for oss, er julekvelden familiens dag. Da er en sammen med sine egne. Men et år, noen uker før jul, hadde Annis snakket med en eldre dame i menigheten deres. Hun var enslig, og også ganske dement. Hun hadde ikke noen å være sammen med i jula. Annis hadde sagt at hun var velkommen til dem, men hun reagerte ikke noe på det, og det ble ikke snakket noe mer om i tiden før jul. På selve julafta, mens de holdt på med de siste forberedelsene, ringte det på døren. Både overrasket, og litt irritert over å bli forstyrret på familiens mest private tidspunkt, gikk Janne for å se hvem det kunne være. Jo, da var det denne eldre kvinnen som kom for å feire jul med dem. Hun gikk inn og tok av seg sko og jakke, og Janne skjønte ingen ting. Hun sa at Annis hadde invitert henne, noe Janne ikke hadde hørt noe om, og han så derfor ganske forvirret på denne eldre damen som stod i gangen og kledde av seg yttertøyet. Annis hadde også glemt invitasjonen, siden det ikke var blitt sagt noe mer om det, - men inn kom hun, og inne ble hun. Først var det følelsen: Nei, nå kommer hun og forstyrrer julen vår, - men så ble det til velsignelse. og det gikk bra med dem alle sammen, selv om kvelden ble noe annerledes enn de hadde sett for seg. Det ble et både spesielt og godt minne å få dele juleevangeliet og julegleden sammen. Det underlige var at til tross for at hun var ganske dement, og hadde hatt problem med å finne vegen til dem, så hadde hun husket dette fra flere uker tilbake.

Annis og Janne deler sammen noen tanker fra juleevangeliet: Det er i forbindelse med hyrdene som kom og så Jesusbarnet etter budskapet de fikk fra engelen. Det står at de fant alt slik som engelen hadde sagt det, og at de fortalte alle om det de hadde hørt. Alle undret seg over dette, men Maria spesielt gjemte ordene i hjertet sitt. Både Maria og Josef hadde møtt Guds engel som hadde fortalt dem hva som skulle skje, og hvem det var Maria skulle føde. Men nå kom også gjeterne og bekreftet det samme. De hadde også fått høre at Frelseren var født, han som er Messias, Herren. Og nå fikk Maria og Josef budskapet stadfestet av noen utenom dem selv. Kanskje det var en særskilt hilsen som de nybakte foreldrene trengte å få høre. Det kan ofte være vanskelig å stole på det en selv har sett, eller hørt, og tenke at det er noe rart med en selv. Men dersom noen andre har sett, eller hørt det samme, er det som om brikkene med ett faller på plass, og en kan ta et lettelsens sukk. Så var det ikke bare innbilning, eller en selv som er snål og rar. Men det er virkelig. Det stemmer. Det er sant.

Kanskje var det slik for Maria og Josef også. At ordene fra gjeterne, som kom og sa det samme som de selv hadde hørt, skapte en større trygghet og tillit i dem. Det var ikke bare en drøm, en fantasi. Nei, det var virkelig sant: Barnet i krybben ER sannelig Guds Sønn! "I dag er det født dere en Frelser i Davids stad. Han er Messias, Herren." Det er englenes budskap til oss i dag også. Det er ikke bare en liten søt baby som ligger der, men verdens frelser som kommer og vil inn til oss nå.

Dette var et nytt blikk for dem på hyrdenes beskjed til Maria og Josef, og for meg også. Vi snakket litt mer rundt dette, og var skjønt enige om storheten i Guds ord, og hvor mangfoldig det er.

Jeg ankom Raknestunet, og ble sittende i bilen og prate ferdig før jeg gikk inn med alle kassene mine. Stillheten på lageret mens jeg ryddet og sorterte, var bare god. Jeg så for meg de ulike hendelsene Annis og Janne hadde snakket om, og gledet meg både over at det går så godt med dem og over den gode praten vi fikk ha sammen. Jeg håper de vil få gode dager sammen med alle sine nå når de snart skal reise hjemover for å feire jul.

Det var gode tanker for meg å få med meg i dag, dette med at Gud gav denne gaven til Maria og Josef, at hyrdene kom og bekreftet, og dermed også stadfestet, det de selv hadde fått høre. Det er ingen tvil om hvem som har kommet til verden: Det er Messias, Herren. Vår frelser! Ikke bare da, men i dag.

Når en først begynner på en jobb, er det utrolig godt å få gjort alt ferdig med en gang. I dag fikk vi tatt alle greinene etter gårsdagens hogst gjennom flisekutteren, og de større greinene ble kjørt bort på silosvansen for å kappes opp til ved. Så var rett og slett alt unnagjort. Flisehaugen som er igjen skal brukes i bedene i hagen til våren, så den skal få ligger der den er. En god følelse å se på et ferdig arbeid. Fra slik:

Til slik:

Og oppsynsmannen var med og passet på:

I ettermiddag gikk turen til Raknestunet, men før ankomst dit, hadde jeg en stopp hos Signe og Audun Hjellvik. I løpet av dette året, har vi vært sammen to ganger på Centro Sarepta, - først i februar og igjen nå i november. Her sitter vi med noe varmt i koppen på Biblioteket på Sarepta.

Hyggelige og festlige folk å være sammen med, noe dette bildet kan bekrefte:

Jeg har kjent Audun og Signe nesten helt siden jeg giftet meg og flyttet hitover. Han er emissær (altså forkynner) og jeg har hørt ham tale både på bedehuset hjemme, og andre steder i nærområdet, men de eneste gangene jeg har hørt ham en hel møteuke, har altså vært 3 1/2 timers flyreise unna hjemlandet. På siste oppholdet hadde han en gjennomgang av småprofetene i GT. Ikke små i betydning mindre viktige, men i betydning korte (små) bøker.

Jeg meldte med dem i går for å høre om det passet at jeg kom innom en tur på veg til Raknestunet. Jo, om jeg kom i firetiden, for de ventet besøk noe senere på ettermiddagen. Det passet veldig fint for meg, så ganske presist var jeg på plass hos dem, og ble hjertelig tatt imot i døren.

Inne ventet både varm drikke og hjemmelaget klinge (lefse). Og etter å ha sett på den fantastiske utsikten fra stuevinduet, hvor jeg nesten kunne se helt hjem over fjorden, satt vi oss godt til rette i sofaen og fikk en god drøs. Signe forteller om et hyggelig juleminne fra barndommen:

"Det var mye sang hjemme. Vi bodde i samme hus som bestemor, i hver vår ende av huset. Jeg fikk ofte middag to ganger hver dag, først hos bestemor og etterpå hos oss selv. Det var stas. Og bestemor sang mye. Jeg husker spesielt en gang, - jeg kan tenke at jeg så vidt var begynt på skolen kanskje, så gikk det mot jul, og vi skulle lære julesanger. Da satte bestemor en krakk midt på gulvet, og så skulle vi går rundt den, bestemor, broren min og meg og synge julesanger. Det var ikke store plassen, men stort nok til at vi kunne gå rundt den. (Signe smiler og ler av det gode minnet, og jeg ser for meg den vesle gjengen som synger rundt krakken, og ler med.)

Den sangen jeg husker best var: "Sæle jolekveld." Vi sang alltid på nynorsk. (Egentlig burde jeg skrive dette innlegget på nynorsk også, for Signe har skikkelig Telemarks-nyorsk-dialekt.)

En annen juletradisjon var at vi på julafta leste juleevangeliet, og så sang vi: "I denne søte joletid." Det var hvert år, og de voksne kunne alle versene utenat. Alle de gamle salmene var skrevet som læresalmer, for folk kunne ikke lese, og hadde gjerne ikke bibler heller. De lærte seg sangene for de gikk på toner, og de gikk an å lære seg. Mange salmer er rene prekener.

Hjemme ble juletreet pyntet på selve julafta. Vi hadde ikke så mye å pynte med den gangen, men fint ble det likevel."

Audun deler noen tanker om julens budskap: "Jeg tenker på dette Paulus skriver til i 2.Kor 8:9

Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde: Enda han var rik, ble han fattig for deres skyld, så dere skulle bli rike ved hans fattigdom.

Dette er helt umulig å skjønne. Vi har ikke forutsetninger til å skjønne rikdommen Jesus forlot, vi har ikke forutsetninger til å forstå hvor fattig han ble, og vi har heller ikke forutsetninger til å forstå hvor rike vi kan bli. At Jesus ble menneske.... Det er egentlig løye at folk kan tro på dette her, og hvordan et slikt budskap kan bre seg ut over hele verden; - at Gud ble menneske, og at vi kan få del i Guddommelig natur. Det må et Guds under til for at vi skal kunne tro det. Dette må åpenbares for oss, og det er da troen kommer inn i hjertet. Jeg forstår veldig godt at intellektuelle har problem med å forholde seg til dette, de som søker bevis, men det er Gud som åpner øynene våre slik at vi kan tro det. Øynene våre må behandlers av Guds nåde for at vi skal kunne se og forstå hva som skjedde julenatt."

Mens vi prater kommer dagens gjester. Jeg vil reise meg for å gå, men blir beordret til å sitte. Besøket blir sendt opp på loftet, og vertene setter seg godt til rette med meg igjen. Like etter kommer enda en; yngste sønn, - som riktignok er voksen. Han kommer inn til oss og lurer til seg en klinge. Han spør meg om de har klart å krydre historiene sine, eller om de fungerer mest som sovemedisin. Jeg spør om han har noe fyrverkeri å bidra med. "Fyrverkeri ja," sier han med et glimt i øyet. "Det fikk jeg ikke lov til å kjøpe et år, for jeg hadde misbrukt det året før, så det ble hardt slått ned på!" En kommentar vi ler godt av. "Vi har nå funnet litt fyrverkeri både her og der når vi har ryddet," kommenterer Signe tørt tilbake. Med enda en klinge i handa, og glimt i øyet forsvinner også han opp på loftet til de andre.

Jeg tenker det begynner å bli ganske folksomt oppe på loftet, og spør hvor mange gjester som er ventet. "Vi blir 14 i dag," svarer Signe med største ro. "Nå skal jeg snart gå i gang og lage pizza." "Og så sitter du her med meg når du skal ha så mange gjester," svarer jeg overrasket. "Det er ikke noe problem," svarer hun, og sitter godt bakoverlent i stolen og har ikke noe hast med å komme i gang med matstell.

Vi snakker litt om tradisjoner rundt julebakst. Signe lager alt sammen selv. "Før var det slik at vi så litt på kjøpekaker som annenrangs. Nå er det jo kommet mange gode kaker i butikken også, men jeg liker best å lage dem selv. Det er en tradisjon som hører jula til," sier Signe. Audun påpeker at hun ikke bare lager julekakene selv, men lager mye annet også gjennom hele året. Hvert år har Signe laget smultringer, pepperkaker, sandnøtter og makroner med sjokolade i til jul. "Men det er ikke slik at vi går dunken om vi ikke får det," kommer det fra Audun i go`stolen. Men om den påstanden stemmer er ikke godt å vite, for disse kakene har stått på julebordet hvert eneste år siden de ble gift.

Selv om vertskapet synes å ha all verdens tid begynner jeg å haste med å komme videre. Jeg skal være med som leder på en familieleir, og må vær på plass før deltakerne begynner å ankomme. Jeg takker for mat og for prat, og vi går sammen mot døren. "Du må ta deg en klinge til," sier Audun, "Så ikke vegen skal bli deg for lang," - altså hele to kilometer videre :). Munter prat og gode julehilsener følger meg helt ut.

Få minutter senere ankom jeg Raknestunet. Jeg rakk å komme meg på plass og å gjøre unna noen forberedelser før huset fyltes. En ny opplevelse i dag var GRATISBASAR. På et bord i daglistua var det laget til hele 15 flotte premier. Før utdeling fikk vi se en "Julenøtter" film som leirsjefen selv hadde laget i forrige tiår. Et utrolig morsomt innslag!!

"Hva slags skapning er dette?" var første spørmsål, - og skapningen var Vegard som satt høyt oppe i et tre og (forsøkte) å synge. Svaret var selvfølgelig: Sangfugl. Ordene Nissestrek og Bukseløs var også filmatisert med før nevnte leirsjef som skuespiller. Utrolig artig! For hvert rett svar vi hadde fått til, fikk vi utdelt en åre, og etter at alle årene var utdelt, var det trekning. Ofte på basarer så tenker jeg at jeg er glad for alt jeg IKKE vinner, men i dag kunne jeg gjerne vunnet alt sammen. Mye spiselig, og mye flott! Og det kostet ikke en eneste krone å være med. Det er nok første og siste gang jeg får være med på Gratisbasar, og selv om jeg ikke vant noe, var det et skikkelig høydepunkt å få være med på. Julenøtter-ideen er i alle fall noe å ta med seg videre.

Nå har klokken passert midnatt, og jeg må komme meg til ro. All erfaring tilsier at morgendagen kommer til å gå i ett fra første til siste våkne sekund. Gleder meg!

I dag har det vært strålende vakkert vintervær. Blå himmel, og med temperaturer så vidt under null. Nå er bakken frosset til slik at det er mulig å kjøre med traktor på bøene uten å ødelegge noe, så i dag ble det hogst i hagen bak garasjen. 7 trær skulle felles. 5 av de var jeg bare glad for å få bort, men de to som slengdissa var festet til, de vekket svært motstridende følelser i meg. De har blitt brukt til dette formålet helt siden jentene var ganske små, og mange har i løpet av de siste tyve årene frydet seg på denne. Barhenagergrupper og skoleklaser har stått i kø for å få seg en luftig svingeom i denne, og familie og venner ellers også, - ja både store og små. Selv har jeg ofte tatt meg en liten rast vaiende i luften under ulike arbeidsøkter i bakhagen. Og nå skulle altså disse to staute trærne bort.

Trærne var gamle, og svært store, og under siste stormen levde de så mye i bevegelsene at det helst var litt småskummelt å se på. Om de hadde falt feil veg ville det kunne gått hardt ut over hagestua, eller også strømnettet. Vi hadde egentlig ikke noe annet valg enn å ta dem bort, men det satt svært langt inne å gå til det skrittet.

Den første smerten var å finne en lang stige, klatre opp i det ene treet for å kutte tauene mellom trærne som slengdissa var festet til. Da jeg stod med den store hekksaksa i hendene og hørte lyden av tau som ble spjælet da gapet på den klappet sammen, forplantet lyden seg gjennom hele meg. Det første skrittet var tatt, og jeg følte meg som en forbryter mot alle de gode minner trærne hadde gitt. Så kom Olav med sagen, og ikke mange minuttene etter lå de på bakken. Årringene var så tette at de var nesten ikke til å telle. På en fingerbredde var det over ti ringer. Jeg tenker på hvor mange år det har tatt for dem å vokse opp, og hvor få sekund det tok å få dem i bakken.

Da alle trærne var tatt, var det tid for lunsj. Da jeg etterpå gikk ut for å ta stedet grundig i øyensyn, var det en skikkelig WOW følelse som rammet meg da jeg rundet hushjørnet og så utover skogen, - som ikke lenger var en skog, men en åpen hage (skjønt snødekket). Det var utrolig flott. Tristheten knakk like hardt og brutalt sammen som trærne hadde falt, og tilbake stod jeg med en sitrende, deilig frihetsfølelse. Stedet var nå åpent og godt, og med mye himmel over uten noe som dekket den til.

Det kan ofte ellers i livet også være slik, at når vi må inn i det ukjente, når vi må gi slipp på noe som er trygt og godt, uten helt å vite hva som venter etterpå, kan det føles overveldende og vanskelig for flere enn meg tror jeg. Men erfaringene i livet har lært meg at nytt ikke trenger å være det samme som verre. Nytt og annerledes kan også være godt. Å gi slipp på gamle forestillinger, meninger, ideer og tanker, kan være vanskelig. Men gir vi det rom, kan vi oppdage nye gleder og nye muligheter.

Slik er det også i livet med Jesus. Paulus skriver i 2.kor 5:17: Den som er i Kristus, er en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til! Og jeg kan frimodig vitne om at dette NYE, er langt bedre enn det GAMLE.


I dag ringte jeg til Kristian Fagerli. Ham har jeg fått møte flere ganger på Centro Sarepta, og i sommer var han også på Sarepta sitt sommerstevne i Fyresdal. Vi har hatt mange gode samtaler sammen, og det er en trygghet og ro rundt Kristian som gjør meg umåtelig godt. Han har også en innsikt i Guds ord, som gir talene hans myndighet, selv om formidlingen er innpakket i mildhet. Å få lytte til, og å samtale med Kristian har vært til spesielt stor glede og velsignelse for meg. Her fra en strandtur vi fikk ha sammen første gang jeg var på Centro Sarepta.

Her jobber vi sammen Kristian og jeg, med å trekke om noen flotte trestoler som jeg fant oppe på loftet. Et nydelig, kraftig gardinstoff som jeg fant i en av kistene på huset, ble brukt til trekk. Kristian hjalp til med å få bort gammel strie, og var samtidig en god samtalepratner.

Og her ser dere ferdige stoler i matsalen.

Bibeltimene til Kristian er alltid grundig forberedt og godt strukturerte, noe som gjør det enkelt å følge ham. Jeg henger lettere med i timene når jeg også får noe å feste blikket på undervegs, og det er Kristian flink til.

Du finner mange YouTube videoer fra møteopptakk av Kristian Fagerli. Søk på navnet, og lytt gjerne!


Vi bruker god tid på å prate litt om dagen og livet før temaet går inn på julesporet. Kristian ser ikke for seg et spesielt juleminne han kan dele, men da jeg spør etter en julesang, lyser stemmen opp og ordene synges ut på den vakre trønderdialekten:

"Det er nok mange med meg som synes sangen til Brorson er veldig fin: "Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom." Den er jo så enkel på den måten at vi kjenner oss igjen i de barnlige tankene. Men det er et så stort innhold i dette; at Jesus vil inn i vår enkelhet, også i dag.

I det siste verset synger vi:

Det er julens glade budskap til oss i dag, at han kommer inn i de brustne hjertene våre. Det som skjedde da blir veldig aktuelt og nært for oss. Jesus vil inn. Og så spørs det da om det er rom i vårt herberge. Jeg har et lite juledillemma; nemlig å gjøre Jesus om fra et lite barn til en mektig konge og frelser. Det er som seiersherre og konge han vil inn i våre hjerter. Han kommer ikke i fornedrelse i dag. Han er ikke et umyndig lite barn som vi skal ta oss av, han har fullført oppdraget, og overvunnet alt. Nå er han på tronen. På julekortene ser vi ham som barnet i krybben, men der kom han bare èn gang. Når vi feirer våre bursdager, er det ikke nyfødtbilder av oss selv vi setter opp på gavebordet til en rund dag. Det som skjedde den gangen, og det som er i dag, er to ulike ting. Det er både rett og godt at vi i julen minnes Jesu komme til verden, men når han i dag vil inn og fødes i våre hjerter, da er det ikke en barnefødsel det er snakk om. Det er ikke barnet Jesus, men Herren Jesus som kommer til oss.

De første som fikk budskapet om frelserens komme, var gjeterne. De som var nederst på rangstigen i datidens samfunn. Det ser ut som Gud på en særskilt måte lettere vinner innpass hos de små i samfunnet. Ikke mange rike og mektige... står det. De utgjør ikke majoriteten i Guds rike. Han kom ikke for å kalle rettferdige, men det som var lite i verden, det utvalgte han seg. Dette går igjen i hele skriften, og bekreftes også i juleevangeliet."

Ja, frelseren har kommet, og nå vil han komme til deg og meg. Dette er julens glade budskap til oss i dag.

1. Lysbehandling. Jeg har hatt ganske store problem med tykk, tørr og sprukken hud i hendene, og særlig det siste halvåret. Det er stort sett åpne sår hele tiden, særlig i tommelgropen. Jeg har forsøkt kortisonsalve, men uten varig resultat. For en tid siden var jeg hos lege igjen, og ble henvist til hudspesialist. Det tok bare et par dager før jeg fikk melding om time, men den var nesten tre måneder frem i tid. Etter tips, ringte jeg til hudpoliklinikken og spurte om å få stå på avbestilligsliste. Det var lurt, for bare to dager etter ble jeg oppringt med beskjed om ledig time. FANTASTISK! Hudspesialisten brukte få minutter på å fastslå lys- og kortisonbehandling, så nå sitter jeg med hendene på et slags solarimuspanel tre ganger i uken, smører meg med kortison og fet hudkrem om kvelden, og sover med engangshansker på hendene. I dag fikk jeg min andre behandling, og har troen på at dette skal gå bra!

2. På min veg videre i dag, rakk jeg et stopp innom hos Vivian og Øyvind for å levere et par Ambrosiabrød, og selvfølgelig måtte jeg da også innom å se valpene. De var helt hjerteknusende skjønne. Jeg har bestemt meg for å ikke han hund. Å passe Saga, Maria og Sveinungs hund, er nok. Men du verden så lyst jeg får på et slikt lite nurk. Den spettete gråbrune falt jeg helt for. Stor og lubben som han er, gav jeg ham navnet Broiler. Syntes det var et godt passende navn 😊.

3. Miriam ringte og fortalte at bestevenninnen hadde forlovet seg, og jeg fikk gleden av å kjøpe blomst og levere på døren. Det er kanskje et litt slitt uttrykk, men godt likevel: «Det er så kjekt når ungdommene finner hverandre.» Jeg synes i alle fall at det er kjekt. Blomst ble kjøpt, og Miriam var med på face-time under overlevering. Både blomstene, (og Ambrosiabrødet også - tro jeg) vakte stor begeistring. Veldig kjekt for mammo å få være overleverer. Og gratulerer sååååå masse!

4. I snart ett år har jeg vært en del av Frivilligteamet på Haukeland, og det er bare noe av det aller kjekkeste jeg har vært med på.

Frivilligtjenesten er med både på Skadepoliklinikken, Leketerapien i de nye Glassblokkene, og på Nordnestunet, men jeg er med i gjengen på Sentralblokka. Der står vi nede i foajeen og hjelper pasienter til å finne frem til rett plass. I stedet for bare å forklare vegen, følger vi dem helt frem. Vi hjelper også polikliniske pasienter som skal fra en avdeling til en annen. Innlagte pasienter tar portørene seg av, så vi blander oss ikke inn i deres arbeid, men vi hjelper innlagte pasienter med å komme seg til røykerom, til kiosken, eller vi kan handle for dem på butikken. Det hender også at noen ønsker en å snakke litt med en av oss, og da tar vi oss tid til det. I høst ble vi av Bergens Tidene kåret til Bergens Beste Hverdagshelt, og det er vi skikkelig krye av!

Her sammen med to av de gøyale, sprudlende sykehusklovnene.

På Haukeland er det ikke forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo. For oss er alle like, og alle får den hjelpen de trenger. I dag var det ekstra kjekt, for julelysene kom opp, og et fire meters høyt juletre ble plassert i foajeen. Gøy å se på.

5. I stedet for å lage masse julekaker, har jeg avtalt litt julekakebytting med ulike venner. På den måten får jeg litt av ulike sorter i stedet for store porsjoner, noe som passer meg helt utmerket. I dag overleverte jeg et par Ambrosiabrød til en av de andre frivillige medarbeiderne, og fikk denne skatten tilbake:

6. I kveld var det juleavslutning med Kyrkjeklubben i Knarvik, - en klubb for de med utvikligshemning av ulik slag. I dag fikk alle være med å spille juleevangeliet. En gjeng var hyrder, en flokk var engler, Josef og Maria, de tre vise menn og ulike vertshuseiere var også med i spillet, og alle gikk inn i oppgavene med stor glede og iver. Er det noe jeg er glad for å få være med på, så må det være å delta med denne gjengen her. De er så ekte på alle måter.

Ja, i dag har vært en skikkelig gledesdag. Slike dager er så gode, og det er så godt å vite at de også kommer innimellom. Slike dager hvor en bare går fra en glede til en annen. Fordi dagen i dag har væt god, har jeg håp om at også morgendagen kan bli det. Og på de tunge dagene er det også slik; at vissheten om at de gode dagene stadig vil dukke opp, gir meg håp for morgendagen. Så nå skal jeg gå til ro for natten, med godt håp for i morgen. Det håper jeg du også kan.

Gled dere i Herren alltid! Igjen vil jeg si: Gled dere! La deres mildhet bli kjent av alle mennesker. Herren er nær! Vær ikke bekymret for noe, men la i alle ting bønneemnene deres komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takk. Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus. For øvrig, brødre: Alt som er sant, alt som er ære verd, alt som er rettferdig, alt som er rent, alt som er verd å elske, alt som folk taler vel om, alt som duger og er ros verd – gi akt på det! Det som dere også har lært og tatt imot og hørt og sett hos meg, gjør det! Og fredens Gud skal være med dere.
Paulus’ brev til filipperne 4:4-9

Hos oss er Ambrosiabrød den store julefavoritten. Helst varmt, med smør og ost. Et bedre julebrød enn dette finnes ikke! Oppskriften har jeg fått av Anne Marie, og vil du lage noe virkelig godt til jul, ja da anbefaler jeg virkelig denne:

Jeg steker fem om gangen. NB: De må heves godt. Her er fem nystekte, deilige brød.

I vår fikk jeg ideen om å invitere menighetene med på tur til Centro Sarepta. Turen ble reklamert for på ulike måter, og i slutten av oktober kom en herlig gjeng på seks stykk fra området her. Vi hadde en helt spesiell flott uke sammen i Spania. Jeg hadde lagt opp til utflukter av varierende lengde hver dag, og alle, - til og med eldste på 80 år, - var med på alt sammen. Først tre bibeltimer på formiddagen, og tur på ettermiddagen. Og i helgen var vi på dagsturer. Stramt program, men utrolig kjekt å ha alle med, og jeg tror alle sitter igjen med følelsen av å ha fått opplevde mye, hørt mye, og møtt mange flotte mennesker.

Og en av de som var med, var nettopp Anne Marie Molvik, - til venstre på bildet. (Fra turen til Villajoyosa). Jeg kan ikke lage Ambrosiabrød uten å tenke på henne, så da ble valget lett i dag angående hvem jeg skulle forsøke å få en liten juleprat med. Det er ikke til å unngå at vi først snakker litt om de gode dagene vi fikk sammen på Sarepta. Anne Marie uttrykker stor glede og begeistring over alt sammen, og jeg får ros for både det ene og det andre. "Du må ta det til deg," sier hun bestemt. "Takk," svarer jeg, både glad og litt småflau. Det blir litt i meste laget med skryt, men så tenker jeg på at når jeg selv gir ros til noen, da vil jeg jo at de skal ta imot den. Og jeg pleier ikke å rose uten at jeg har noe å rose for. Jeg har mange ganger forsøkt å lære elevene mine viktigheten av å ta imot og å vise takknemlighet for gode ord. Da må jeg jo også gjøre det selv. Så jeg takker, og jeg blir også oppriktig glad over ordene hennes.

Når jeg så spør etter et juleminne forteller Anne Marie: " Når jeg tenker tilbake på barndommens jul, så er det den voldsomme forvetningen som var da vi laget til jul jeg husker best. Det var helt spesielt. Vi hadde vedkonfyr på kjøkkenet hvor mor steikte julekakene, og jeg fikk min egen boks med julekaker. Den var hjerteformet, og kakene oppi der var bare mine. Jeg passet godt på dem og sparte på dem, for det ble ikke julekaker før til neste år. Jeg var ikke særlig villig til å dele med andre. Det var mine egne kaker og de passet jeg godt på.

Det var alltid store forventningen frem til julekveld. Da var det høgtid. Det var ikke egentlig presangene som var det viktigste, men den følelsen av høytid, de gode forventningene og alle gleden som var i advents- og juledagene. Mor la alltid ny voksduk på bordet, og det skjedde ting som gjorde dagene spesielle Det var sånn høgtid, forventning og glede, og de gode følelsene sitter i meg enda.

Det var ikke vanlig med så mye god mat, og med brus den gangen. Nå fråtser vi hele året, så det blir ikke helt det samme lenger. Jeg har forsøkt å videreføre juletradisjonene, som julebakst i adventstiden, og at vi på julafta leser juleevangeliet og synger sammen før vi spiser. Etterpå er det oppvask, julegaveåpning, og kaffi, kaker og drøs. Slik hadde vi det da jeg var barn, og det er en tradisjon jeg har tatt med inn i min egen familie.

Sylteflesk og rullepølse må vi lage hvert år. Og barnebarna er med, også eldstemann som nå går på videregående. Han vil alltid ha sin egen rullepølse. Jeg spurte dem om de ville være med og bake i år også, og de ville de. Heldigvis vil de alltid være med. Det er så koselig nå i mørketiden, med bakningen og alle lysene...

Da jeg var barn, måtte mor alltid ta ut jula på nyåret mens jeg var på skolen, for var jeg hjemme, gråt jeg fælt. Jeg syntes det var helt tragisk at det var et helt år til neste gang det var jul, for tiden gikk så seint da vi var unge. 1. juledag var vi alltid hjemme. Fikk vi bøker, eller tegnesaker, var det ekstra kjekt, for da hadde vi noe å styre med.

"Eg er så glad kvar julekveld," den måtte vi alltid synge. Jeg var svært glad i den sangen som barn, og er det også fremdeles. "Mitt hjerte alltid vanker, i Jesu føderom," er også en sang som hører til i jula for meg, og som jeg er ekstra glad i. Det er sanger vi må ta vare på."

Ja, jeg er enig med Anne Marie i det. Dette er sanger som jeg også setter ekstra stor pris på.

Nå står de siste ambrosiabrødene i ovenen, og er snart klar til å tas ut, så jeg får avslutte for denne gang.

Takk for følget, og en ekstra stor takk til alle som var med på turen til Sarepta, og for de fantastiske dagene vi fikk ha sammen. Minnene lever sterkt i meg enda! Hvem vet, kanskje det blir ny tur til neste år. Her ser dere informasjon og program som ble gitt. Mye av det fikk vi gjennomført. Kanskje akkurat du også skulle blitt med på en slik tur??

I dag har betydningen av disse to ordene i den kjente barnesangen gått opp for meg. Jeg har alltid tenkt at sangen handler om hvor trygt og godt "Guds lille barneskare" har det, men det står ikke: "Ingen er så trygg, som Guds lille barneskare." Det er to ord til som hører med, og da blir det en meningsbærende, stor forskjell. Vi synger: Ingen er så trygg I FARE, som Guds lille barneskare.

Svært mange av salmene, bærer preg av prøvd liv. Mange av de mest kjente salmene er skrevet ut fra at dikteren har møtt motstand, ulykker, eller vært i nød på annen måte. Men de handler likevel ikke først og fremst om prøvelsen, men om HÅPET, om freden, gleden, eller utfrielsen midt I det vanskelige.

Også barn opplever vonde og vanskelige ting. Barn i kristne hjem også. Og jeg tror de trenger, på samme måte som vi som er voksne, å få lære og erfare at sammen med Jesus ER vi trygge, også i fare.

"Fuglen ei i skjul i løa (sånn omtrent), stjernen ei høyt over støvet." Nå er det over ti minusgrader hos oss, og da tenker jeg det er godt for hønene våre å få være i et godt varmt fjøs. Kanskje de synes de skulle hatt litt bedre plass, litt finere verpekasser, og noen flottere pinner å vaglet seg på. De er heldigere enn de vet selv, for de kjenner ikke til kulden og faren som er utenfor. Slik også med oss som er Guds barn. Selv om vi opplever farer og prøvelser, er det alt sammen i Guds allmektige hånd. Trygg i fare.

Det er ikke bare de som er barn i alder, men alle vi som er Guds barn dette budskapet gjelder for.

fb-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Det er noe spesielt med første søndag i advent. Da er liksom adventsitden skikkelig i gang. Og som en ekstra god start, var det "Syng jula inn" på bedehuset, hvor Sara Helen Romarheim Hetlebakke var med. Også veslesøsteren Sina sang med på noen sanger, i tillegg til god allsang, og andakt ved Vegard Hetlebakke. Jeg la spesielt merke til at han hadde med seg det som Johannes Kleppa hadde påpekt at skulle være en del av alle juleprekner; "I dag er det fødd dere en frelser i Davids stad, han er Kristus, Herren."

Men han hadde også et annet poeng, nemlig ordene fra 2.kor 6:10:

Vi sørger, men er alltid glade, vi er fattige, men gjør mange rike, vi har ingenting, men eier alt.

Dette vesle sangverset gir noe av forklaringen:


Det er noe rart med det, at det en opplever for første gang, setter spor på en helt særskilt måte. Når jeg nå ser tilbake på bilder fra alle gangene jeg har vært på Sarepta, er det flere jeg har vært der sammen med som jeg nesten ikke husker noe ifra, - og i alle fall ikke navnet. Slik er det ikke med Arnhild og Curt Westman! De var på Sarepta samtidig som meg da jeg var der i november 2021, og jeg husker mange detaljer fra dagene vi fikk ha sammen. Her er noen gode minner:

Om kveldene samlet vi oss gjerne i gostolene på biblioteket. Vi var mellom 5-10 som kom sammen. Det var en spesiell lun og god hygge rundt disse samlingene, hvor det ble delt både skjemt og alvor. Curt fortalte gripende og spennende historier fra de mange turene han hadde hatt for Åpne Dører. Jeg husker særlig èn. Det var i møte med en pastor i et land med stor kristendomsforfølgelse. Han hadde spurt pastoren om hva som skjedde dersom han ble tatt. "Det skjer ingen ting," svarte pastoren. Curt hadde da spurt litt oppgitt tilbake; "men risikerer du ikke både å bli satt i fengsel og torturert?" "Å ja det!" Svarte pastoren. Jo han ville nok risikerer både det ene og det andre, men det ville gå bra med menigheten. Han hadde lært opp andre til å overta etter ham om det skulle skje noe, så det ville gå bra med dem." Det var menighetens fremtid som var viktig for ham, ikke hva som kunne møte ham selv. Jeg har ofte tenkt på dette etterpå. Det å kunne se både sitt eget og andres liv, ulike prøvelser og omgivelser med et større perspektiv enn bare seg selv.

Det var sammen med blant annet Arnhild og Curt jeg fikk oppleve både Villajoyosa og Guadalest for første gang. Disse vakre stedene i Spania som jeg har blitt så glad i. Sist jeg var der, var jeg tre ganger på begge stedene, med ulike grupper, og gledde meg like mye over hver tur. Men også dette hadde sin egen "første gang." Jeg ble helt bergtatt av den vakre kystbyen, med sine mange fargerike hus.

Dette synes jeg er et litt festlig bilde, av Curt som foreviger Arnhild sammen med et birøkterantrekk i Guadalest. Faren hennes var birøkter, og flere somre var hun "dreng."

Selv om det var T-skjortevær på dagtid, var det begynt å bli kjøligere på kveldene, og temperaturen i bassenget var ikke det en forbinder med sydentemperaturer, men vi fikk oss en forfriskende dukkert sammen Arnhild og jeg likevel. Og etter nedkjølingen var det varme nok fra solstrålene til at vi kunne flate ut på solsengene og småprate litt mens vi fikk varmen i oss igjen.

Jeg avtalte en prat med Arnhild i dag. Det var så hyggelig å høre den blide sørlandsstemmen til Arnhild igjen. Tenk at det allerede er over to år siden vi møttes på Sarepta. Vi mimrer først litt fra dagene vi hadde sammen der. Vi fikk så god tone sammen Arnhild og jeg den gangen, og ordene kommer lett med en gang vi begynner å snakke.

Etter hvert som vi kommer inn på temaet jul, forteller Arnhild:

Jeg har en spesiell jul jeg husker veldig godt, og som ble veldig spesiell for oss. Det var mens Curt jobbet for Åpne Dører, og like før jul i 1989 ble diktatoren Nicolae Ceausescu i Romania henrettet i forbindelse med den rumenske revolusjonen som pågikk da. Curt ble helt ifra seg, og ville reise med en gang, men da sa jeg stopp og satte foten ned. Han fikk ikke reise ifra oss på selve julafta. Akkurat det ordnet seg veldig enkelt, for ferga gikk ikke på julafta. Dermed reiste han 1.juledag. Han fikk en kamerat med seg, og en bil full av hjelpesending. Det var liksom bare å trykke på en knapp, så var bilen full. Så reiste de av gårde.

Mange spurte meg om jeg ikke var redd da, for det var veldig urolig der nede. De kom inn i et område hvor det var en god del skyting, men alt gikk bra. Det som var spesielt for meg, var at jeg var på et møte på misjonshuset mens han var der, og det var noen unger der som sang. Det var ikke en julesang, men den satt seg fast i meg, og den gjorde meg så trygg: Vår Gud er så stor, så sterk og så mektig, finns ingen ting han ikke kan. Jeg følte det som et håndtrykk fra oven. I denne situasjonen ble det veldig godt for meg. Midt i all uro fikk jeg en forsikring fra Gud om at Han var med, og at han hadde kontrollen.

Angående mat har vi en god mix av både norsk og svensk mat. Vi har bestandig svensk juleskinke. Den skal spises med poteter, sennep og eplemos. Jeg lager også sildesalat med rødbeter i. I Sverige er det mye tradisjon for sild, så vi har alltid ulike sildeglass på bordet i jula. I mitt hjem hadde vi bestandig ribbe og surkål. Det hørte julafta til. Nå blir det ofte til at vi har begge deler; både ribbe og juleskinke.

Når det gjelder baking, har jeg endt opp med å bare lage lussekatter, og de skal det være ordentlig safran i. Curt er oppvokst i et bakeri, så vi har faste rutiner på hvordan de skal bakes.

(Disse to bildene har jeg fått av Arnhild. De ser særdeles fristende ut!)

Oppskriften er fra en kokebok jeg arvet etter svigermor. Den ser dere her:

Jeg har sluttet med alt annet. Det eneste jeg ellers har, er en boks med Nyåkers pepperkaker. Jeg orker ikke å styre med noe mer, men det er godt nok.

Før vi avslutter samtalen, summer vi litt mer sammen om juledagene som ligger foran, og om hvor og hvem vi skal feire sammen med. Vi spør også hverandre litt mer om hvordan livet er, og konkluderer med at selv om dagene kan ha ulikt innhold, så har vi all grunn til å kjenne på takknemlighet. Vi bor i trygghet, i varme hus, med mat på bordet og familie og venner rundt oss. Alt dette er ting som er lett å ta som selvfølgeligheter, men sett i verdensperspektiv, er vi ufattelig priviligerte.

Etter at jeg har lagt på, er det en ting til spesielt jeg minnes Arnhild og Curt, og det er følelsen de gav meg da jeg var sammen med dem. De som har opplevd så mye, og møtt så mange, - for dem kunne jeg bare ha vært en uviktig fremmed. En de bare trengte å si hei og farvel til, uten å ense meg noe mer. Men jeg følte meg sett. Jeg ble lagt merke til, inkludert og ivaretatt. Det er noe av det som ofte føles spesielt når kristne møtes: selv om vi er fremmede for hverandre, er vi også søsken, og dette søskenfellesskapet er uavhengig av alt annet. Vi har èn far, èn Herre, èn Gud, og HAN ER STOR OG MEKTIG, og det FINNES INGEN TING HAN IKKE KAN.

fb-gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

I dag har vært en slik dag som en bare må komme seg gjennom. Jeg har kjent meg tom og ensom, og gått inn og ut av en overveldende følelse av sorg. Slik er dagene innimellom. Grunnen til at jeg forteller dette her i det offentlige rom, er IKKE for å få sympati, eller medlidenhet, men det er for å fortelle at DET ER HELT GREIT!!! Vi lever i en tid hvor det er så viktig å være tilfreds, å ha det bra, å være lykkelig og fornøyd, - helst hele tiden, men slik er ikke livet. Lykke finnes i øyeblikk, ikke i timer og dager.

Tunge dager hører med. Jeg tror det er viktig å øve seg i å akseptere at de kommer innimellom, og å lære seg at "Det går over!" Den ensomheten jeg har kjent på i dag, er egentlig ikke reell. Olav er her. Jeg er ikke alene. Jeg har både familie og gode venner rundt meg, og jeg har snakket med flere på telefonen bare i dag. Når jeg kjenner meg ensom, handler det mer om at jeg ikke finner fred med meg selv. Når uroen eskalerer og blir til en virvelvind, da er det ikke annet å gjøre enn å bare vente til den har rast ifra seg. Og en gang til: Det er helt greit. Det går over, og det er ikke farlig. Bare krevende og utmattende mens det står på.

Når jeg har slik uro, da er det som om kreftene i kroppen også forlater meg. I natt kom det litt snø, så i ettermiddag brøytet Olav vegen opp til garasjen. Han kom inn og spurte om jeg kunne måke bort det som var fra garasjen og innover mot inngangen. Bare spørsmålet fikk meg til å sige sammen. "Jeg orker ikke i dag," svarte jeg ham. "Det er greit, jeg skal gjøre det selv," sa han og forsvant ut igjen. Jeg hørte lyden av traktoren som kjørte nedover bakken, og kjente tårene svi bak øyelokkene. Det er ikke slik jeg vil være. Så kom jeg til å tenkte jeg på noen Dag Otto Lauritzen sa i forrige episode av Kompani Lauritzen. Deltagerne skulle ut på et oppdrag som virkelig ville sette mange av dem på prøve. For å motivere dem sa han: "Mot er ikke medfødt. Det er ikke en egenskap. Mot er et VALG!"

Selv om min situasjon ikke handlet så mye om MOT, så handlet det om å ta VALG. Jeg sa til meg selv: "Det KJENNES ut som om jeg ikke har krefter i kroppen min, men det er ikke sant. Musklene har ikke plutselig forlatt meg. De er der, og nå skal jeg ta dem i bruk!" Jeg stakk føttene ned i et par vinterstøvler, tok på meg en god og varm vinterjakke, og før jeg rakk å tenke noe mer, var jeg i gang med snøryddingen. Snøen var lett som fjær, så det gikk unna på få minutt. Både armer og føtter og alt annet fungerte akkurat slik som det skulle.


Jeg var på Centro Sarepta i fjor høst. Et søskenbarn av meg, og hans kone, bor like i nærheten av senteret. De er med og lager til lørdagsgrøt i Sjømannskirken i Albir, så den ene lørdagen jeg var der, reiste jeg bort dit for både for å treffe dem og for å få meg litt grøt. Jeg pratet litt med dem mens de hang over gryta og rørte og solgte. De var opptatt med arbeidet, og kunne ikke sette seg ned med meg akkurat da. Jeg fikk med meg en god porsjon, og gikk for å se etter et ledig bord. Det var mye folk der den dagen, både ute og inne, og jeg fant ikke noe ledig sted å gjøre av meg. Jeg gikk ut, og ble stående rett opp og ned, med grøtfatet i den ene hånden, og saftgalsset i den andre, og speidet etter et ledig sted. Da kom det fra en herrestemme like ved: "Det er ledig her med oss. Kom gjerne hit og sett deg." Jeg smilte lettet og takknemlig, og tok imot invitasjonen.

Det ble starten på vennskapet med Vivian og Øyvind Berge. Vi fikk et helt spesielt hyggelig grøtmåltid sammen. I løpet av praten fant vi ut at vi hadde felles kjente, at vi bodde bare et par mil fra hverandre i hjemlandet, og at vi også delte troen. Det endte med at jeg inviterte dem til å komme å se hvordan vi hadde det på Sarepta, og de inviterte meg hjem til huset de hadde kjøpt ikke langt unna, og i løpet av oppholdet ble begge disse innfridd. De bodde i et fantastisk rekkehus, i et nydelig område ca 10minutters kjøring unna, og jeg ble hjertelig mottatt der.

Etter dette har jeg truffet dem flere ganger, både her i Norge, og på nytt også i Spania. Vi har vært på konsert sammen, Vivian har laget julekrans her hos meg, jeg har vært innom flere ganger hos dem etter handleturer til Åsane, og vi har hatt flere gode samtaler på telefonen. Jeg har også fått være gjest hos dem et par dager i Spania da jeg var der sist.

I dag passet det ekstra godt å ringe til Vivian. Det minnet meg om den gode følelsen det var å bli invitert bort til bordet deres da jeg stod alene i den store folkemengden. "Hei Siv-Merethe, så hyggelig at du ringer," sier en glad stemme i andre enden. Molly fikk valper for et par uker siden, og jeg spør etter de tre små. "De har ikke åpnet øynene enda," sier Vivian litt usikkert. "Jeg trodde de skulle åpne dem etter 8-10 dager, men de er fremdeles lukket." "Jeg tror ikke de åpnes før etter ca to uker," sier jeg beroligende, "så det ordner seg nok snart."

Etter litt mer valpesnakk kommer vi inn på temaet jul. Jeg spør om de har noen spesielle tradisjoner. "Nei, jeg husker ingen ting," sier hun og ler. "Øyvind," roper hun. "Har vi noen spesielle juletradisjoner?" Jeg hører en mannestemme brumme et sted i det fjerne. "Vi må tenke litt sammen, og så ringer vi deg opp igjen," sier hun og ler.

En liten stund senere ringer telefonen igjen. "Vi kom ikke på noen ting vi, så vi endte med å ringe sønnen vår. Han er flink til å huske ting. "Mamma, det er jo masse å ta av! sa han" "Hva da?" spurte jeg. Vi ler begge to før hun forteller videre.

"Vi fikk en jule-CE av svigerinnen min: Christmas in Vienna fra 1994, med blandt annet Sissel Kyrkjebø. Den kunne vi ikke sette på før julen begynte, og når vi satte på den, da kom julefølelsen og all juleglede altså. Da var det jul av en annen dimmensjon i hjemmet. Det var veldig spesielt. Den er et felles minne for oss alle sammen. Det er fantastisk flott klassisk musikk. Du må høre den. Når den kom på, da var det JUL i hele huset. Da kom julefølelsen, og taket liksom løftet seg. Vi spilte den på FULL GUFFE så det jomet i hele huset. Den er helt fantastisk flott. Du må spille den, for da HØRER du hva jeg mener." Vivian forteller med så mye innlevelse og entusiasme at jeg fint klarer å både høre og se for meg dette julescenarioet.

Jeg er enig med Vivian: Den er skikkelig flott!

Jeg spør også om de har noen spesielle julebakstfavoritter. "Ja," svarer hun. "Øyvind lager Gravlaks. Det er bare sååå godt, og det vil alle ha. Jeg lager all mat ellers, men til jul lager han gravlaks, og den er helt fantastisk. Han har lært det av sin far igjen, så det har gått i arv. Det er skikkelig jul når den kommer på bordet. Ellers lager jeg både ruller og annen mat, men Gravlaksen er det viktigste. Den må være med. Og iskake også, men Gravlaks er jo litt gøyere da, og særlig det at Øyvind lager den. Da blir hele kjøkkenet ryddet, og han overtar rommet, - DEN ene gangen i året." Vi ler begge hjertelig av den siste kommentaren.

Etterpå avrunder vi praten, og jeg takker for samtalen. Den praten gjorde godt. Det er umulig å ikke komme i godt humør etter å ha hørt den glade stemmen og lystige latteren til Vivian. Kvelden blir litt lettere etter dette, og etter fjøsstellet koser vi oss med tacorester og ser på en dansk julekonsert sammen Olav og jeg.

Konserten ble avsluttet med: Nå tennes tusen julelys... På nyttårssalget kjøpte jeg en del julelenker. De har nå kommet opp både på leikehytta, garasjen og hagestua, så nå kan jeg synge med: ... det stråler rundt vårt hus. (litt fri dikting her ja 🙂 )

I dag har også mitt fattige hjerte fått ... et lysstreif i fra sky. Stormen har avtatt i styrke. Også denne dagen har jeg fått være i Guds fred, holdt oppe av hans nåde og trofaste omsorg. Jeg kjenner meg rik og velsignet.

fb gruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Også i år har jeg ønske om å skrive noen ord i adventsdagene som nå ligger foran oss. Jeg har ikke som mål å klare hver dag, men vil gi det et forsøk. Det som derimot er målet er følgende:

  1. Å gjøre minustid om til plusstid. Selv om jeg har mye godt i dagene, er det også mye uro. Denne uroen kan ofte være vanskelig å parkere. Å skrive gir meg mye glede. Å planlegge, vurdere, tenke ut hyggelige ting å skrive om… Det binder tankene på en positiv måte gjennom dagen. Så den første grunnen er ganske egoistisk.
  2. I fjor hadde jeg fokus på ting jeg er takknemlig for i livet. I år vil jeg fortelle om ulike mennesker jeg har møtt på Centro Sarepta i løpet av de syv gangene jeg har vært der, og jeg vil også ha med små intervju av dem 😊. Stedet har fått stor betydning for meg, og jeg vil gjerne gi noe tilbake med å vise frem både mangfoldet derfra, dele minner, og å gjøre deg som leser kjent med både stedet og menneskene som er, eller har vært der.
  3. Glimt fra adventshverdagene mine regner jeg også at det blir litt av. Håper du vil bli med meg disse dagene.

Starten på Centro Sarepta eventyret

Jeg starter med å fortelle hvordan jeg havnet på Centro Sarepta. I oktober 2021 inviterte en venninne meg med på en kvinneweekend på Utsyn, som Sarepta arrangerte. Det ble noen herlige oppturdager, i en svært krevende periode. Jeg ble den våren uføretrygdet, og i løpet av sommeren og høsten møtte jeg på nye uforutsette prøvelser. Å ikke lenger være en del av arbeidslivet, var en stor påkjenning, og jeg lengtet veldig etter et sted å høre til hvor jeg også kunne ha oppgaver som jeg kunne makte å stå i. Jeg hadde tidligere hørt om Centro Sarepta, og hver gang noen snakket om stedet, kjente jeg på en spesiell nysgjerrighet og lengsel etter å få komme dit.

Lørdagskvelden var det basar. Inntektene fra basaren skulle gå til senteret, og Arild Melberg kom og fortalte om dette. Den kvelden brant det i meg, og jeg lengtet mer enn noen gang etter å komme dit, men jeg fikk meg ikke til å si noe til Arild. Jeg hadde aldri møtt ham før, og det føltes påtrengende å gå bort til ham å si: «Hei du. Jeg vil gjerne være med å arbeide som frivillig på senteret. Kan jeg få lov til det?» Nei, jeg tidde stille, og da natteroen hadde senket seg den kvelden, og Arild var reist igjen, følte jeg på en sorg over at denne muligheten nå var tapt.

Dagen etter var Johannes Kleppa, leder i Sareptastyret, med på formiddagsmøtet. Etter møtet var det middag før hjemreisen. Under middagen ba jeg til Gud og sa: Om du legger det til rette slik at det blir naturlig for meg å snakke med Johannes før vi reiser hjem, da vil jeg spørre ham om muligheten for å komme til Centro Sarepta.

Og muligheten kom rett i fanget på meg. Like etter middag ble vi stående sammen slik at det ville vært mer unaturlig å IKKE snakke sammen. Da tok jeg mot til meg la frem ønsket mitt. Jeg sa også noen få ord om min egen situasjon. Det var ikke mange ordene vi utvekslet om dette, men han lyttet oppmerksomt til meg, og sa at han skulle ta det videre med Arild, og at jeg skulle få høre fra dem. Bare noen få dager senere ringte Arild til meg. Etter at vi hadde snakket sammen en stund, ble jeg invitert til å komme dit allerede i november, altså bare noen uker etter. Da skulle han også være der, og vi kunne møtes, bli kjent med hverandre, og se hva som kunne legge seg til rette videre. Jeg har sjelden vært så glad som etter den telefonsamtalen. Selv om jeg ikke visste da hva som ventet, kjente jeg på en stor glede og forventning til at jeg hadde noe godt foran meg. Og forventningene har ikke skuffet. Tvert imot!!

Johannes Kleppa:

Det startet med Johannes Kleppa, og da er det naturlig å også starte med å presentere ham. Det første ordet som dukker opp når jeg tenker på Johannes, er MANGFOLDIG. Han har sjelden mange egenskaper, evner, og kunnskap på ulike områder. Her skal dere få noen glimt:

Jeg er på senteret, og har klart å motivere meg ut av sengen i noenlunde god tid før frokost, og subber med halvåpne øyner og langsomme skitt bortover gangen for å sette på en sengetøyvask før frokost, samt henge opp noen klær. I gangen møter jeg Johannes. Frisk og opplagt. I motsetning til meg, er blikket friskt og våkent, og skrittene raske og lette. Han skal ha seg en liten joggetur før frokost. «Det blir nok ikke mer enn en mil,» sier han, og borte er han. To følelser krasjer inni meg: Imponert og flau. Tror ingen av ordene trenger en videre utdypning….

Johannes er stedets vaktmester. Han maler, murer, graver, skrur, snekrer og jeg vet ikke hva. «Ikke utsett til i morgen det du kan gjøre i dag,» tror jeg må være et av hans motto. Stadig dukker han opp i arbeidsklær, og gjerne med en malerkost i hendene. Da har han gjerne sett noe som skulle vært flikket litt på, og før vi andre har rukket å tenke at dette skulle vært fikset, - har han allerede gjort det.

Travle mennesker har gjerne ikke tid til ro, men det har Johannes. Det er også en av de egenskapene jeg verdsetter spesielt ved ham. Han tar seg tid til å prate, uten å gi meg følelsen av at jeg hefter tiden hans. Når jeg snakker med Johannes, føler jeg alltid at jeg blir lyttet til, og at jeg blir både sett og verdsatt. Det er dessuten spennende å snakke med Johannes, for å han har så mye kunnskap på så mange felt. Særlig spennende synes jeg det er når vi beveger oss inn i dybden på åndelige tema. Da står tiden stille.

I mars 2022 var vi en gjeng på ni stykk som ble med Johannes på fjelltur. Det var en ca 4 timers gåtur, hvor vi skulle opp i høyden og se noen snøsiloer, få med oss noen flotte utsiktpunkt, og vi skulle kikke gjennom Afrikas vindu. Værmeldingene var ustabile, men vi tok sjansen. Det ble en kald og sur, men også meget spennende opplevelse. Vi gikk til utsiktstoppene i tykk skodde, bare for å si at vi hadde vært der. Det var for kaldt til at vi kunne sette oss ned og spise. Vi stod i ro bare lenge nok til å få maten ut av sekkene, og til å drikke litt, og så måtte vi gå igjen for å ikke bli for nedkjølt. På de mest åpne stedene ble vi nesten blåst over ende av vinden, og da vi kom tilbake til bilen, var vi så våte av regnet at det rant bekker etter oss. Likevel var det ingen av de seks ungdommene, i tillegg til Johannes, Olav og meg, som angret på turen.

Tidlig i mars, mens frosten fremdeles ikke hadde bestemt seg helt for om den skulle slippe taket, skulle Johannes innover hit for å ha et møte. Jeg inviterte ham på middag. Det ble et hyggelig besøk. Før han kom, ringte jeg og sa at vegen opp til huset var glassert, og at han måtte parkere nede ved fjøset, og gå forsiktig opp til oss. Han kom trygt opp, men da vi skulle gå ned igjen til bilen, ikke mindre enn FORLANGTE jeg at han måtte ta på seg brodder. Det hadde han aldri hatt på seg før, og mente var helt unødvendig, men der var jeg ikke til å rokke! Jeg tok i bruk fjellvettregel nr 1, som inneholder kommentaren: Lytt til erfarne fjellfolk. Selv om huset vårt ikke akkurat ligger så mange høydemeter over havet, ligger det høyt nok til at nedturen kan få et fatalt utfall. Og Johannes lyttet, og broddene kom på. Nedstigningen gikk dermed trygt og rolig for seg, og vi ankom møtelokalet i passe god tid før start.

Bibeltimene med Johannes er i en klasse for seg selv. Dersom du ser på kalenderen til Centro Sarepta, vil du se Johannes navn ganske mange steder, og med en stor spennvidde i tema. Også der kommer hans store mangfold tydelig frem. Det gjør også hans store hjerte og brennende iver for å fremme Guds ord som den eneste rette og sanne autoritet i våre liv.

Jeg har avtalt en liten prat med Johannes i dag, og finner frem nummeret hans på mobilen, i glad forventning ringer jeg ham litt over ni. Han svarer med en rask beskjed om at han skal ringe meg opp igjen om en liten stund. Ti minutter senere får jeg forklaringen: Han er på Sarepta, hvor de har leir for spansktalende, og de har gjerne litt andre middagsrutiner enn vi har her hjemme. Klokka ni på kvelden er et mer vanlig middags-tidspunkt for dem, og dermed satt Johannes akkurat ved maten da jeg ringte.

I dag hadde han vært på fjelltur med en liten gjeng. «Hvordan er temperaturen der nå,» spurte jeg ham. «Det ligger på rundt 20grader på dagtid,» var svaret. Her har minusgradene funnet seg godt til rette, så det hørtes ganske forlokkende med de mange plussgradene. Jeg ser stedet for meg, med sol, en behagelig varme, og fremdeles med blomster på buskene. Jeg får høre litt om husets gjester og hva de holder på med før samtalen dreises inn på juletema. Et juleminne, og en kjær julesang er temaene jeg har forberedt ham på.

Johannes forteller: «Jeg har ikke et spesielt konkret juleminne å hente frem, men da jeg var barn, var det slik at vi kun brukte kjøkkenet til vanlig, men til jul åpnet vi stuen også. At vi brukte stua, og var der i juledagene, var spesielt for oss. Far røykte ikke til vanlig, men til jul røykte han sigar. På julafta gikk han rundt på kjøkkenet, i stua og på gangen og blåste sigarrøyk rundtomkring, så når sigarlukta var kommet i hus, da var det jul! Stua og sigarlukta, - det var jul for meg.

Vi hadde for så vidt en enkel jul. Vi hadde ikke tradisjon for å gå på julegudstjeste. Far leste juleevangeliet for oss på julafta. Mor laget koteletter til jul, og da laget hun den på en annen måte enn vanlig. Selv om det var sammen maten som vi kunne ha ellers, så var den annerledes med jul. Jeg vet ikke hva hun gjorde, men det ble noe annet enn det vanlige. Og så hadde vi dessert. Det var store pærer, delt i to. De lå og fløt i vaniljesaus, og med krem på toppen. Dette hadde vi bare til jul. Desserten ble servert på et spesielt fat som kun ble brukt til dette på selve julafta. Det var enkelt, men voldsomt godt.

Jeg vil helst ha ribbe. Oddlaug lager verdens beste ribbe, men pinnekjøttet hører også med. Så nå har vi det slik at vi har begge deler. Da jeg var unge, var det ikke tradisjon på Hjelmeland for pinnekjøtt. Jeg visste bare om en familie som hadde det. En del hadde torsk, men pinnekjøtt var ikke vanlig da. Det kom senere.

Den julesangen som var min sang da jeg var unge, og for så vidt senere også, er: Jeg er så glad hver julekveld. Jeg kunne ikke forstå at ikke alle hadde denne som sin spesielle julesang, «For da ble Jesu født,» synger vi,- selv om jeg ikke synger selv da… Julesangen måtte jo være om akkurat DET. Den har, ut fra innholdet i sangen, som var så enkelt og så klart, alltid vært min spesielle julesang. Det var liksom bare helt selvfølgelig at det måtte være den.

Julens spesielle bibelverset er også tilsvarende: "I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren." Luk 2.11 I adventsboken jeg skrev, startet jeg med dette verset, og refererte til da jeg på 70-tallet gikk på bibelskole i Bergen. Han som hadde oss i prekenlære, lærte oss at dette skulle være hovedtema i enhver julepreken. Du kunne ha mange ulike innfallsvinkler, men DETTE skulle enhver julepreken ha som hovedtema. Dette har jeg tenkt på og prøvd å praktisert, for det er dette det dreier seg om: I dag er det født dere en FRELSER!"

Før vi avslutter samtalen småprater vi litt til. I morgen tidlig skal han reise hjem, men allerede på mandag skal han til Tromsø for å undervise en uke på Fjellheim. Og så er det endelig hjem til jul.

Johannes er av den sorten som gjerne smiler mens han prater, og gjennom ordene han har delt med meg, og fra varmen i stemmen, ser jeg for meg den lune gleden i øynene hans og det forsiktige smilet bakom skjegget. I stillheten etter samtalen, hører jeg fremdeles ekkoet av stemmen hans mens jeg skriver ned det vesle juleminnet, og jeg kan ikke annet enn å smil selv mens jeg skriver.

Takk Johannes, både for all godhet du har vist meg, og for en skikkelig hyggelig juleprat.

--------------------

Før jeg avslutter for kvelden, skal jeg dele med dere et julespill også. Et brettspill! Vi har hatt juleavslutning med fredagsklubben på bedehuset i kveld, - for 4.-7klasse. Jeg hadde ansvar for en lek, og laget like godt et spill. Det ble herlig kaotisk, akkurat som forventet.

Alle, både store og små, fikk utdelt et ark med spillet på ene siden, og reglene på den andre. Reglene ble gjennomgått før arkene ble delt ut. Alle flyttet samtidig - dvs. satte kryss i rutene fra start mot mål etter hvert som vi trillet terningen. Kun 1-2 og 3 på terningen ble brukt - for at ikke spillet skulle gå for fort frem. De fleste kom på mindre enn halvparten av oppdragene sine. Dermed kunne det være slik at på samme spillerunde var det to som krøp under stoler, en som sang en julesang, en som hinket rundt en medspiller, og en som måtte sette seg på fanget til en annen, men resten ikke hadde skrevet det aktuelle tallet i ett av sine felt, og dermed bare måtte vente på de andre som utførte sine oppdrag.

De fikk i tips at det kunne være lurt å sette lave tall til oppdrag de tenkte var vanskelige, og høye tall til oppdrag de syntes var lette, slik at det skulle være størst anledning til å få høye plusspoeng, og lavest mulige minuspoeng.

Jeg legger spillet ved her om andre har lyst til å prøve seg, enten i skoleklasser, eller på andre avslutninger.

Takk for følget, og god advent til deg 🙂

FBgruppen min finner du her: Bondekone | Facebook

Disse fire blåbærbuskene har gitt en enorm mengde blåbær i år. Nesten annenhver dag plukker jeg en 5liters bøtte. Til nå har det blitt over 45liter blåbær, og fremdeles henger bærene i klaser. Det virker som om det aldri skal ta slutt. Noen bær har jeg syltet, noen har jeg frosset hele, noen har jeg gitt bort, noen har vi hatt til dessert, og noen spiser vi rett fra busken. Vinterbeholdningen er rikelig. Klar til både skiven, pannekaker, paier, smoothier, og alt annet som gode blåbær kan brukes til.

Etter hvert som dagene går, og jeg plukker og plukker, og ser hvordan de grønne, karte kulene endrer seg fra dag til dag, til de er fullmodne og klare til høsting og foredling, - tenker jeg på at Guds ord er litt slik som disse blåbærbuskene. Bibelen er full av modne blåbær, - ord vi kan forstå og ta til oss. Ord som legger seg i "fryseren," og er tilgjengelige når vi trenger dem. Ord vi daglig kan sette frem på bordet og glede oss over. Ord til alle slags anledninger. Ja, det er så mye, at selv om vi deler med andre har vi rikelig selv. Det tar aldri slutt.

På disse blåbærbuskene modnes ikke alle bærene samtidig. De kommer litt etter litt. Hvorfor ett bær modnes før et annet, er en gåte. I samme klase kan det være noen helt mørkeblå, noen lysere, noen som så vidt har begynt å anta en liten blåfarge, og flere grønne kuler. Alle får de samme solen på seg. Alle får næring fra samme kilde. Likevel kan ikke alle høstes og spises samtidig. Noen må få henge lenger. To dager, to uker, eller kanskje enda senere, er de klar.

Slik også med Guds ord. Der er det også fremdeles en del kart. Ord vi ikke forstår. Ord som er skjult for oss. Vi forstår bare stykkevis og delt. Vi ser noe av karten som henger der, men som vi ikke kan ta til oss enda, og noe er også skjult under bladverket. Men alt skal åpenbares en gang. Alt skal bli fullmodent en gang. Og alt er gitt oss til velsignelse.

I undring og glede plukket jeg også i dag bøtten full, og enda en ladning nydelig rørt syltetøy kom i fryseren, samt en liten porsjon som i morgen skal få hedersplassen som tilbehør til fleskepannekaker. Jeg takker Gud for bærene, og enda mer takker jeg ham for den rikdom som er i Bibel-busken. Selv om det fremdeles er noen bøtter med blåbær igjen i hagen min, vet jeg likevel at om ikke lenge er det slutt. Busken vil tømmes, bladene vil få sitt vakre rødskjær før grenene blir stående nakne gjennom vinteren, men overfloden og rikdommen i Guds ord TAR ALDRI SLUTT!

Her er en liten smakebit fra Filipperne 3:

13 Mine søsken, jeg tror ikke om meg selv at jeg har grepet det. Men én ting gjør jeg: Jeg glemmer det som ligger bak, og strekker meg etter det som er foran, 14 og jager fram mot målet, mot den seiersprisen som Gud fra det høye har kalt oss til i Kristus Jesus. 15 La oss tenke slik, alle vi som har nådd fram til MODENHET. Og om dere ser annerledes på noe, skal Gud gi dere klarhet også i det. 16 La oss bare, så langt vi er kommet, fortsette i samme spor!

PS: Jeg slo opp på et helt vilkårlig sted i nettbibelen for å finne en smakebit, og markøren kom på akkurat disse versene. Jeg undres igjen over Herrens forunderlighet, og tenker at han også må ha en god porsjon humoristisk sans 🙂

Bli gjerne med i fb-gruppen min som du finner her: Bondekone | Facebook

Det er tid for fiskemiddag, og i dag var det hjertekaker fra kjøledisken på Rema 1000 som fant vegen opp i handlekurven. Poteter, raspet gulrot med litt sitronvann, sukkererter og ruccola fra egen hage, finhakket løk, rørt tyttebær og en klatt rømme, gjorde det hele til en delikat og smakfull opplevelse.

Mens jeg spiste, tenkte jeg på alle som på ulike måter har bidratt til dette måltidet. Jeg startet med hjertekakene. Noen har vært ute med fiskebåt og fisket. Noen har tatt imot fisken. Noen har renset fisken. Noen har tatt seg av avfallet. Noen har dyrket de ulike krydderne som er tilsatt. Noen har produsert melken som også er tilsatt. Noen har stått for emballasje til alle disse ulike ingrediensene. Noen andre igjen har stått for transport. Noen har tatt seg av utstansing av hjertene, og noen har stått for stekingen. Atter noen har tatt seg av innpakkingen, - først i plast, så i kartonger, så på paller. Noen har tatt seg av merking. Noen har ansvar for lagring, noen for å ta imot bestilling, noen for å få varene transportert ut til grossister, noen for å få dem videre til butikkene, noen for å få dem på plass i kjølediskene, og noen til å ta imot betaling i kassen.

I neste omgang kommer alle som ikke har vært i direkte kontakt med produktet; Alle som har deltatt i produksjon av båter, maskiner, kjøretøy, utstyr, klær osv. til de som har jobbet med maten. I tillegg kommer de som sørger for drivstoff, elektrisitet og vedlikehold. Og slik baller det på seg....

Å skulle telle alle som har bidratt til at jeg har en hjertekake på middagstallerken min, er like umulig som å telle stjernene på himmelen. Jeg får et glimt av en fullsatt fotballtribune bare ved den ène vesle fiskekaken. Jeg blir så overveldet av mengden at jeg videre har nok med å la syltetøy, rømme og det andre tilbehøret nå smaksløkene mine, for en videre vandring inn i verdens mest finurlige maskineri, uten flere funderinger om hvem, hva, hvor og hvordan.

Jeg ser på fatet mitt, hvor mønsteret på tallerken kommer mer og mer til syne, og sitter med en underlig fornemmelse av hvordan hele verden kommer meg i møte i dette enkle måltidet, og jeg ønsker å si takk. Men hvem kan jeg takke? Tankene spoler bakover til den som satt i kassen, den som la varen i kjøledisken, den som transporterte den dit, den som pakket den, de som foredlet, alle de andre mellomleddene, og de som fisket...

Da kommer jeg til siste ledd: nemlig selve fisken. Saltet. Melken. Hvor kommer det fra? Øynene mine ser ned på det som ligger foran meg på bordet, men hjertet mitt veder seg opp til ham som også i dag har gitt meg "mitt daglige brød." Men ikke bare gir han det som kroppen trenger, men også den næring som styrker hjertet og sinn, slik som det står i Salme 103. "Han som metter din sjel med det som godt er, så du blir ung igjen likesom ørnen."

Takk for maten, til alle dere - uendelig mange - som har bidratt til maten på bordet mitt. Og så stemmer jeg i bordverset mitt, med takk og glede til Ham som gir, og gir, og gir....

PS: Ordet "arbeidet gå" kan byttes ut med f.eks: skolen få gå, virke få gå, natten få gå, hvilen få gå....

Dette er en eventyrlig historie om noe som har gått fra et lite frø, til en stor plante. Magdalena, som dere ser i midten på bildet, jobbet som hushjelp og personlig assistent for en eldre norsk dame. En dag spurte hun Magdalena; Hva er det du ønsker å gjøre i livet, annet enn å være hushjelp og personlig assistent her hos meg. Da svarte Magdalena, at drømmen hennes var å hjelpe mennesker i nød. Det er så mange her som lider nød, og som trenger øyeblikkelig hjelp. "Jeg skal hjelpe deg med startkapital slik at du kommer i gang” sa den eldre kvinnen.

Og slik startet Corazón Exprés! Hun gikk i gang med et par medarbeidere, en liten bil, og i en garasje, med å samle inn ulike ting som Corazón Exprés kunne dele ut igjen til personer og familier i en nødsituasjon. Snart ble garasjen for liten, og hun måtte se seg om etter nye lokaler. Dette er nå snart 9 år siden, og i dag har Corazón Exprés et stort lagerbygg, med både ansatte og mange voluntører, som hjelper til med å samle inn, og å dele ut. Det er først og fremst mat og grunnleggende husholdningsartikler, men også klær, møbler og annet utstyr.

Det er også ulike hjelpemidler som Corazón Exprés har til utlån i en nødsituasjon, som krykker, gåstoler, rullestoler og ortopediske senger. Soveposer, varme tepper og dyner deles ut til mange som fryser.....

Elevene her på Centro Sarepta er med på å pakke matkasser hver fredag, men siden de har reist på tur, ble det Ole, Egil og jeg som steppet inn.

I dag hadde de fått mye mat fra Matsentralen. Tone Dysjaland, som er utserndt som misjonær fra Ebeneser i Verdalen (samme bygd som jeg selv kommer fra!!), kom med varebilen fullastet av mat. Vi gikk som en godt opplært maurkoloni på marsj, frem og tilbake med store matkasser. Brød, ris, mel, melk, deodoranter, bananer, kiwi, poteter, Pepsi, chips, makaroni, paprika.... Kasse etter kasse ble trillet på plass.

Alle som jobber, får uniformen på seg. Selv om vi bare er på huset og bærer på varer, er de røde vestene med på å få oss til å føle at vi er en del av teamet. Det løfter arbeidet på en underlig måte.

Lageret er stort. Det er mange slike reoler, fulle av tørrvarer og mye annet.

Jeg fikk i oppdrag å sortere mel etter dato. Det ble gjort på denne måten her.

Blant klærne fant jeg denne gøyale jakken, med innebygd, ekte kjæledyr. Den vekket litt latter mellom alle reolene før jeg tok den av og la den pent på plass igjen, undrende over hvem som kan tenke seg å faktisk BRUKE noe slikt.

Før vi reiste, stod rekke på rekke med matkasser klar til utlevering. Noen kom for å hente selv, og noen ville bli kjørt ut og levert på døren.

Mye av maten får de fra Matsentralen - som igjen får fra ulike butikker. Dette er mat som holder på å gå ut på dato, eller som ikke har er så visuelt vakre. De får også fra butikker i nærområdet. I tillegg får de pengegaver som går med til innkjøp. For disse pengene kjøpes det gjerne husholdningsartikler som såpe og bleier.

Det er helt fantastisk å se hvor mye de har klart å få til på så kort tid, og hvor mange det er som støtter opp om dette og hjelper til. Denne videoen viser litt av historien deres:

Ja, dette er virkelig en eventyrlig historie om hvordan noe lite kan vokse og bli stort. Hele tiden har det vært mange med bak i kulissene og jobbet, på en måte som har vært med å få prosjektet til å lykkes, og det er alle forbederne. Med Gud på laget, er alt mulig!

Jeg er så glad for at jeg har fått vært med på ulike oppdrag de gangene jeg har vært her. Det er virkelig til inspirasjon og oppmuntring. Lykke, lykke til videre, og så sees vi snart, håper jeg 🙂

Dette er en eventyrlig historie om noe som har gått fra et lite frø, til en stor plante. Magdalena, som dere ser i midten på bildet, jobbet som hushjelp og personlig assistent for en eldre norsk dame. En dag spurte hun Magdalena; Hva er det du ønsker å gjøre i livet, annet enn å være hushjelp og personlig assistent her hos meg. Da svarte Magdalena, at drømmen hennes var å hjelpe mennesker i nød. Det er så mange her som lider nød, og som trenger øyeblikkelig hjelp. "Jeg skal hjelpe deg med startkapital slik at du kommer i gang” sa den eldre kvinnen.

Og slik startet Corazón Exprés! Hun gikk i gang med et par medarbeidere, en liten bil, og i en garasje, med å samle inn ulike ting som Corazón Exprés kunne dele ut igjen til personer og familier i en nødsituasjon. Snart ble garasjen for liten, og hun måtte se seg om etter nye lokaler. Dette er nå snart 9 år siden, og i dag har Corazón Exprés et stort lagerbygg, med både ansatte og mange voluntører, som hjelper til med å samle inn, og å dele ut. Det er først og fremst mat og grunnleggende husholdningsartikler, men også klær, møbler og annet utstyr.

Det er også ulike hjelpemidler som Corazón Exprés har til utlån i en nødsituasjon, som krykker, gåstoler, rullestoler og ortopediske senger. Soveposer, varme tepper og dyner deles ut til mange som fryser.....

Elevene her på Centro Sarepta er med på å pakke matkasser hver fredag, men siden de har reist på tur, ble det Ole, Egil og jeg som steppet inn.

I dag hadde de fått mye mat fra Matsentralen. Tone Dysjaland, som er utserndt som misjonær fra Ebeneser i Verdalen (samme bygd som jeg selv kommer fra!!), kom med varebilen fullastet av mat. Vi gikk som en godt opplært maurkoloni på marsj, frem og tilbake med store matkasser. Brød, ris, mel, melk, deodoranter, bananer, kiwi, poteter, Pepsi, chips, makaroni, paprika.... Kasse etter kasse ble trillet på plass.

Alle som jobber, får uniformen på seg. Selv om vi bare er på huset og bærer på varer, er de røde vestene med på å få oss til å føle at vi er en del av teamet. Det løfter arbeidet på en underlig måte.

Lageret er stort. Det er mange slike reoler, fulle av tørrvarer og mye annet.

Jeg fikk i oppdrag å sortere mel etter dato. Det ble gjort på denne måten her.

Blant klærne fant jeg denne gøyale jakken, med innebygd, ekte kjæledyr. Den vekket litt latter mellom alle reolene før jeg tok den av og la den pent på plass igjen, undrende over hvem som kan tenke seg å faktisk BRUKE noe slikt.

Før vi reiste, stod rekke på rekke med matkasser klar til utlevering. Noen kom for å hente selv, og noen ville bli kjørt ut og levert på døren.

Mye av maten får de fra Matsentralen - som igjen får fra ulike butikker. Dette er mat som holder på å gå ut på dato, eller som ikke har er så visuelt vakre. De får også fra butikker i nærområdet. I tillegg får de pengegaver som går med til innkjøp. For disse pengene kjøpes det gjerne husholdningsartikler som såpe og bleier.

Det er helt fantastisk å se hvor mye de har klart å få til på så kort tid, og hvor mange det er som støtter opp om dette og hjelper til. Denne videoen viser litt av historien deres:

Ja, dette er virkelig en eventyrlig historie om hvordan noe lite kan vokse og bli stort. Hele tiden har det vært mange med bak i kulissene og jobbet, på en måte som har vært med å få prosjektet til å lykkes, og det er alle forbederne. Med Gud på laget, er alt mulig!

Jeg er så glad for at jeg har fått vært med på ulike oppdrag de gangene jeg har vært her. Det er virkelig til inspirasjon og oppmuntring. Lykke, lykke til videre, og så sees vi snart, håper jeg 🙂

På tirsdag morgen startet Ole Lilleheim fra Åpne Dører, med sine fortellinger fra den forfulgte kirke. I tre dager har vi nå hørt sterke historier, sett bilder og videoer, og blitt presentert for noe av arbeidet de driver med. Det er så ufattelig sterkt. Det er ikke først og fremst all lidelsen det er sterkt å høre om, men hvordan Gud på de mest forunderlige måtene griper inn.

Jeg hentet Ole på flyplassen mandag ettermiddag. I bilen på veg tilbake hit til senteret, fortalte han meg to historier:

En prest satt i fengsel for sin tro. Han ble torturert på de mest utspekulerte og grusomme måter for at han skulle oppgi troen sin. Da de var ferdig med ham for dagen, ble han lempet tilbake til cellen sin. Den delte han med en annen kristen mann. En dag var han spesielt ille tilredt. Da sa han gråtende til sin venn: "Jeg holder ikke ut mer. I morgen kommer jeg til å fornekte Jesus." "Nei, det må du ikke," tryglet den andre forferdet. "Da går du fortapt!" "Men jeg klarer ikke mer," sa presten i sin største fortvilelse, og la seg for å sove. Vennen ble sittende våken. Til sist bestemte han seg for å ta kvelertak og drepe sin venn, for på den måten å hindre ham fra å fornekte troen på Jesus.

Han gikk bort til prestens seng, la armene rundt halsen og strammet til. Presten våknet forferdet, og klarte å komme seg løs av grepet hans. "Hva er det du gjør?" spurte han sjokkert. Da sa vennen til ham: "Jeg ville drepe deg for at du ikke skulle få anledning til å fornekte Jesus, slik at du skulle nå inn til Guds rike," sa denne. Presten ble helt satt ut av at vennen ville gjøre en slik ting FOR ham. At det var SÅ viktig for vennen hans at han ble frelst at han kunne gjøre seg selv til en morder!

Dagen etter ble han på nytt ført bort og torturert. Denne gangen så ille at han døde, men han fornektet ikke troen på Jesus. Vennen hadde virkelig vært med på å redde ham fra noe som var verre enn torturen han måtte utstå.

Den andre historien var om en annen mann som også opplevde å bli torturert slik at han skulle fornekte troen. Han holdt ut en lang stund, men til slutt ble det for vanskelig for ham. Han fornektet, og ble dermed satt fri. Han kom hjem til konen sin som en ødelagt mann. En tid senere kom en kvinne til ham for å snakke med ham. Hun leste for ham historien om Peter som fornektet Jesus tre ganger. Da fikk mannen se at det var tilgivelse for ham også, og han fikk på nytt gi seg over i Jesu hender.

To sammenfallende historier, med to ulike reaksjoner, men likevel med samme utfall. Selv om vi svikter, svikter ikke Han oss.

"Når vi er ute og holder møter, spør vi ikke etter penger. Vi spør etter bønn! Forfølgelsen vil ikke ta slutt. De som lider, ber ikke først og fremst om å bli reddet ut av det som er vanskelig. De trygler oss om at vi må be for dem. Be om at Gud må være nær dem. At de må bli bevart. At de må få mot og styrke til å holde ut. At de må få kjenne på fellesskap i troen, selv i lange, ensomme tider." På denne måten har Ole talt til oss disse dagene.

Har vi tid du og jeg, når vi sitter alene i bilen og kjører, når vi står med oppvasken, når vi er ute i hagen og luker, når vi vasker bilen, når hendene våre kan utføre arbeidsoppgaver som ikke krever tankens konsentrasjon, og i de stille stundene hvor vi kan la hendene hvile i fanget, - har vi da tid til å vende våre hjerter til Gud i bønn for våre lidende søstre og brødre?

BE, SÅ SKAL DU FÅ!

For et løfte! Selv om vi ikke holder i en telefon, og kan høre stemmer i den andre enden, blir hvert eneste sukk, som blir vendt til den allmektige, fanget opp. Hvert eneste ett! Fordi han sier det selv i sitt ord, kan jeg si det med den største overbevisning.

Ole overhørte at jeg spurte elevene i dag om de hadde anledning til å være med en liten stund for å skrubbe ferdig flisene på utsiden av gjerdet. Jeg innså at jeg ikke ville klare å bli ferdig med alt sammen selv. "Jeg vil også være med," kom det kontant fra ham. Og skrittene fra ord til handling gikk både raskt og lett. Mens vi skrubbet, takket jeg dem alle sammen for hjelpen. Da sa Ole med et stort smil: "Nei har du, men ja kan du få, om du bare spør!"

Slik også når vi ber. Jesus sa selv til oss; Dere har ikke fordi dere ikke ber. Så la oss be, og la oss sammen be spesielt for de som så sårt trenger det:

Gode allmektige far og Herre. Vi ber for alle dem som lider og som er i fangenskap, trengsel, eller nød for ditt navns skyld. Gi dem kraft til å tåle de de må gå gjennom. Gi dem mot, trøst, håp og styrke, og la dem vinne favør hos sine motstandere. Kom med redning og utfrielse. Kom med legedom inn i knuste, sønderbrutte og sørgende hjerter, og la ditt rike vokse frem på alle steder der dine barn lider. Amen

Det er så mye vakkert her. Byer, strender, bygninger, fjell, blomster... Jeg skulle gjerne vist frem alt sammen, men nå har jeg valgt ut ett av de vakreste, nemlig strandbyen Villajoyosa. Jeg har lagt til et album med bilder dit fra flere av turene mine. Bli gjerne med på en liten vandring lang stranden, gjennom smug og opp gjennom bakgatene.

I dag har jeg spilt Paddle for første gang. De fantastiske elevene her spurte meg ved lunsjbordet om jeg ville være med dem og spille, og selvfølgelig ville jeg det! Sååå stas bare å bli spurt, så tusen takk jenter!

Vi kjørte til La Nucia, til det store sportssenteret der. Og det var STORT! Dette er i ferd med å bli bygd opp til et av landets største sportsenter, med baner til alle typer ballidretter, og mye mer. Det kommer lag fra alle typer idretter, og fra hele Europa, ja også andre verdensdeler, for å ha treningsopphold her. Idrett i Spania, er en stor ting, både for spanjolene selv, men også for den enorme turismen, både proffer og andre som ønsker å benytte seg av tilbudene her.

Vi laget oss våre egne Sarepta regler, for å gjøre det litt enklere for Mathias og meg, som begge var nybegynnere. Selv om vi slo mange "Hull i luften," som Mathias sa, så hendet det også at vi traff ballen. At den til stadighet fløy sine egne veger etter å ha vært borti racketen, var noe vi vanskelig klarte å få kontroll over. Lyden fra vår bane var noe annerledes enn fra de andre banene. Der var lyden slik: Dunk, smach, dunk - smach, dunk - smach, - i en rytmisk tone som varte over tid. Hos oss var der mer slik: Dunk - smach... oi, der var den ute. Dunk - smach.... i nettet. Dunk - smach, dunk, dunk, dunk.... Dunk - smach, dunk - smach, YEEAHHH, giv me five!! Kanskje litt bedre etter hvert, og alle vant vi et sett minst en gang. En super opplevelse med en enda mer super gjeng!

Det er gøy å få være med på nye ting, og få flere "For første gang" opplevelser. Noen liker seg best ved å repetere det som er kjent og trygt, mens andre elsker å utforsk nye ting. Jeg hører til midt i mellom her et sted. Jeg er glad i det kjente. Det gir trygghet, men så elsker jeg også å oppleve nye ting. For meg handler gleden om opplevelsen av både kjente og nye ting nøye sammen med å ha noen å oppleve dem sammen med. Det er fellesskapet som er det viktigste.

Om jeg går en tur til en fjelltopp hvor jeg har vært mange ganger før, eller går til et nytt sted som er både vakkert og spennende, da vil minnene jeg sitter igjen med etterpå være mye sterkere knyttet til dem jeg var sammen med, enn utsikten jeg hadde undervegs.

Slik også i livet med Jesus. Hvordan jeg har det, og hva jeg opplever i livet, er både viktig for meg, og betyr mye for hvordan jeg har det. Likevel er det viktigste at han er med meg. Om det handler om å reise til Spania, eller være hjemme, møte nye mennesker, være med familien, eller gamle venner, spille Padle, eller legge et puslespill på spisebordet, gå en tur på stranden, eller gå opp på beite for å se til sauene, lytte til bibeltimer her på huset, eller gå med propper i ørene og høre på en tale mens jeg tar oppvasken... I alt sammen er det tryggheten og gleden av å være Guds barn og i hans omsorg i alle ting, som er det største.

Det finnes mange typer før og etter. Noen er svært kortvarige, og andre varer hele livet. Å luke bort ugress i en gjengrodd hellegang, er et arbeid som fort gir et synlig og godt resultat, men det varer ikke så lenge før nye strå finner vegen opp gjennom sprekkene igjen.

Skrubbing av grønske som over lang tid har fått etablert seg på fliser, er litt mer strevsomt og tidkrevende, men så blir resultatet fint, og det holder seg godt lenger enn førstnevnte eksempel.

Det tar ikke lang tid fra før og etter, og til før igjen når en går til frisøren og får klippet ny frisyre.

Mange før og etter, handler om valg en tar. Valg av utdanning og valg av jobb er to store viktige valg som preger resten av livene våre. Selv om utdanningen tar slutt, er den med på å forme oss, og selv om vi bytter jobb, vil de ulike arbeidsstedene vi er innom, også påvirke hvem vi blir, og hvordan vi utvikler oss.

Ett av de største valgene vi tar, er valget av ektefelle. Å velge å leve sammen med et annet menneske, å gå inn i det å skulle definere hele ens eksistens sammen med en annen person, det er et virkelig stort Før og Etter. I ekteskapet blir jeg bundet til min mann, men vi er likevel to voksne som kan ta vare på oss selv. Å få et hjelpeløst barn lagt i hendene, medfører en helt annen forpliktelse og et stort ansvar. Dette bærer en med seg resten av livet, selv inn i alderdommen. Et større Før og Etter å få barn, tror jeg ikke livet kan gi.

Jeg kan glemme det jeg lærte da jeg tok utdannelse, jeg kan få minnene fra arbeid jeg har hatt på avstand, ja jeg kan til og med skille meg fra mannen min og få ham ut av hjertet mitt (noe som absolutt ikke er aktuelt!!), men jeg kan ALDRI komme tilbake til den jeg var før jeg ble mamma. DET er umulig!

Det er også mange Før og Etter hvor vi ikke kan velge selv. Livet etter en ulykke, etter å ha blitt rammet av sykdom, eller etter å ha mistet noen av dem en var glad i. Vi velger ikke smerte, tap, uro, angst, sorg og lidelse. Noen får dem som hyppige, påtrengende gjester, mens andre får leve mer i fred for dem.

Da vi kjørte på motorvegen i går, stanset trafikken nesten helt opp. Vi brukte lang tid på å komme oss forbi et ulykkessted. Da vi passerte, var to bilvrak kommet oppå hver sin bergingsbil, og glassbiter ble blåst bort fra vegbanen med en kraftig løvblåser. Begge bilene var helt smadret, men særlig den ene var så ødelagt at vi tenkte at personen(e) inni den umulig kunne ha overlevd. På et øyeblikk var livet over. Jeg tenkte da på de som skulle få sørgebudskapet... På veg hjem fra jobb... Skulle bare på butikken etter.... Og så kom han aldri mer hjem. For noen vil det den dagen bli et stort, dystert og alvorlig Etter. Så hardt og brutalt revet bort.

Det er ett til Før og Etter. Det aller største, og like fullt det minst synlige. Det er livet Før og Etter en har tatt imot Jesus som sin frelser. Å leve som en kristen, betyr ikke at det bare vil komme gode ting Etter. Livets realiteter følger oss alle, både godt og vondt. Likevel er det en storhet og trygghet i å få være i Guds hånd, som ikke finnes i noe annet. Det er et liv i HÅP.

Når jeg ligger på alle fire og skjærer med kniven ned mellom steinhellene for å få opp gresstustene, da vet jeg at de vil komme tilbake igjen ganske snart. Når jeg skrubber på flisene til jeg får gangsperr i armene, vet jeg at det bare vil være rent og pent for en tid. Naturen vil ta over igjen og bre grønsken utover, sakte men sikkert. Men når jeg er under Guds nåde, da er jeg som en stein på bunnen av en elv som ALLTID er omsluttet av vann. Alltid er jeg også i Guds mektige hånd, under hans omsorg, villet, ønsket, elsket, tilgitt og renset.

Et bedre Etter finnes ikke. Det har jeg erfart, og det erfarer jeg også på ny, hver eneste dag, - både de hvor prøvelsene er store og vonde, og de hvor latteren og gledene står i kø.

Livet Etter ligger åpent for deg også.

Nå er det femte gangen jeg er her på Centro Sarepta, og hver gang har jeg møtt nye mennesker, og hver gang har jeg også stiftet nye bekjentskap og vennskap. Her er det slik at en gjerne raskt kommer forbi småpraten om været, og når inn på dypere temaer, noe som igjen legger grunnlag for vennskap. To som har gått skrittene fra fremmede, til bekjente og til venner, er paret Susanne og Fernando. Hun er fra Finland, han fra Mexico, og sammen er de misjonærer i en garasje i en liten fjellby, ca en times kjøring herfra.

I dag var vi tre herfra som tok turen dit for å være med på ettermiddagsgudstjeneste. Felipe, Sareptas spanske forkynner, Ingrid, halvårsstudent her, og jeg selv.

Etter en hyggelig kjøretur, svingte vi inn i en liten gate med rekkehus i glade farger på hver side. I underetasjen av de lysegrønne boligene, var inngangen vi var på utkikk etter. I første etasje bor paret sammen med sine to sønner, og i kjellergarasjen har de menighetslokalet sitt.

I de fleste av årets måneder, er garasjen et svalende sted å søke tilflukt i for heten ute, men slik temperaturene er nå, med bare en enkel gassovn som varmekilde, var det forståelig at tilhørerne beholdt både boblejakker og luer på under hele gudstjenesten. Selv beholdt jeg varmen, godt innpakket som jeg var, men nesetippen ble litt nedkjølt. Det hadde den forresten sikkert litt godt av også :).

Selv om jeg ikke forstod særlig mange av ordene i sangene, forstod jeg likevel hva det ble sunget om.

Heldigvis kom skriftstedene opp på storskjerm, slik at også jeg kunne finne frem i min norske bibel og bla opp der. Talen ble holdt over ordet fra Johannes 15:12-17:

Og dette er mitt bud: Dere skal elske hverandre som jeg har elsket dere. 13 Ingen har større kjærlighet enn den som gir sitt liv for sine venner. 14 Dere er mine venner hvis dere gjør det jeg befaler dere. 15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Jeg kaller dere venner, for jeg har sagt dere alt jeg har hørt av min Far. 16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere og satt dere til å gå ut og bære frukt, frukt som varer. Da skal Faderen gi dere alt det dere ber om i mitt navn. 17 Dette er mitt bud til dere: Elsk hverandre!

I klangen på stemmen, på smilet, og på inderligheten i ordene, var det ikke vanskelig å forstå at det var en dyp og inderlig kjærlighet som ble formidlet.

Etter sang, bønn og tale, ble det tid for noe å bite i, og ivrige samtaler. Det er artig å være vitne til hvor stort engasjement de spansktalende ofte putter inn i samtalene sine.

Jeg smakte på en nydelig, saftig og god sjokoladekake, men tunfiskpaien våget jeg meg ikke på. Hvem putter vel tunfisk i en pai? Men den forsvant på forunderlig vis den også...

Det er mange ting som kan være en "Opplevelse for livet." For meg ble dette en slik ting. Å få gå på garasjegudstjenese med en misjonær fra Maxico, i en forsamling med boblejakker og toppluer på midt i sydenlandet Spania, og kjenne på gleden over både ord og fellesskap - selv om jeg ikke forstod særlig mye av det som ble sagt. Det er andre måter å forstå ting på også enn bare ved ordene.

Om vi lever og får ha helse til det (som de gamle sa) håper jeg vi får ett møte til før jeg reiser nordover til hjemlige trakter igjen.

Men ikke nok med dette, for i dag har blitt en skikkelig "To for en" dag. To uforglemmelige opplevelser! Den andre var følgende: Da jeg kom og skulle spise lunsj, fikk jeg beskjed fra en av de danske volontørene om å sette meg rett ned, og øyeblikket etter fikk jeg denne digre, flotte blomsterbuketten overrakt. "Den er fra jentene dine," var beskjeden. Da hadde de altså klart å finne ut hvem andre som var her på huset, og gjort avtale med dem om å kjøpe morsdagsblomst til meg. Og du kan tro jeg ble OVERRASKET og GLAD. Tenk at de gjør seg slik umake for meg.

Ja, i dag har hjertet mitt vært et digert smil hele dagen.

Nå står den på bordet midt i spisesalen, slik at alle på huset kan få glede seg over den. Tusen, tusen takk!!

Når vi reiser på ferie, er måltidene noe av det viktigste. Fellesskapet rundt bordet i nye omgivelser, betyr mye, men at det ser lekkert ut, gjerne at det er litt nytt og annerledes enn det vi er vandt til, og at det smaker godt, er også viktig.

Måltidene her på Centro Sarepta er slik at en vanskelig kommer hjem med samme antall kilo på kroppen, regnet ut fra Evas drakt, som da en reiste. Overvekt på bagasje må en betale ekstra for på flyreiser, men heldigvis er det ikke blitt innført verken kontroll, avgift eller toll på ekstra kroppsvekt. Da hadde flere enn jeg av husets gjester, fått problem.

Til middagen i dag gikk jeg to ekstra runder og forsynte meg ETTER at jeg var mett, bare fordi det ikke gikk an å la det være. Maten var så god!! Jeg vet ikke hva alt dette var, men det var skikkelig, skikkelig godt.

Navnet vet jeg ikke, men kaken til venstre er en varm egge og løk kake. I tillegg fikk vi en form for moussaka, salat og vegetarbolle. Nydelig kombinasjon, og alt sammen blir laget fra bunnen av her på huset, av råvarer av beste kvalitet.

Her er en av våre dyktige kokker, Isabel. I dag var det hun som tryllet frem dagens lekre middag til oss.

I går var det taco, og torsdag fikk vi aldeles nydelig marinert fisk, sammen med ovnsbakte potetbåter, og frisk salat.

Til lunsj denne dagen, fikk vi enchiladas også. Alts sammen hjemmelaget.

Jeg kunne vist dere mengder med bilder av god mat herfra, men det er ikke poenget. Det jeg vil frem til, er å fortelle at maten her er HELT TOPP. Det er ikke slik som på et hotell, der en kan velge i mange ulike retter. Det er bare ett alternativ til middag hver dag, og det er ikke overdådig mye, men det er alltid rikelig. Det legges vekt på å unngå matsvinn. Det som ikke blir spist opp til ett måltid, blir gjerne tilbudt dagen etter. Det som blir servert, er alltid av beste kvalitet, smakfullt og flott laget til. Vi nyter måltidene her, både i form av fellesskap, syn og smak.

Slik ser menyen ut for neste uke.

Det samme gjelder frokosbuffèen: Varme bagetter, brød, knekkebrød og gryn, med de vanligste påleggssorter, og enten stekte egg, eller eggerøre med pølsebiter i.

Det blir også tatt hensyn til ulike matallergier. Det er bare å gi beskjed til kjøkkenet ved bestilling, så blir maten tilpasset ulike behov.

At vi trenger mat og drikke for i det hele tatt å leve, er ikke noe jeg trenger å bruke spalteplass på. Dette vet vi så godt alle sammen. Men om vi hadde alt vi trengte av mat og drikke, men manglet alt annet, fellesskap med andre, og noe å leve for, - da tror jeg de fleste av oss hadde gått til grunne. Slik også om vi hadde alt vi trengte av dette, men manglet mat. Vi trenger begge deler for å være hele som mennesker.

Her på Centro Sarepta blir vi ivaretatt som hele mennesker. Det åndelige livet får sette seg til bords og nyte smakfulle, sunne retter, bestående av både søtt og salt, og det samme får øyner, munn og mage. Begge deler blir gitt oss av dyktige folk som kan sitt fag, og alt blir laget og gitt med den største kjærlighet og omtanke. Kjøkkenet er i den ene enden av huset, og møtesalen i den andre. Fra begge ender merkes det at de som serverer oss, vil oss vel.

Jeg fikk bilde i dag fra en venn som hadde bakt Grahamsbullar. Det hadde jeg ikke hørt om før, så jeg søkte det opp på nettet. Ja, jeg kikket også på en YouToube video av hvordan det lages, og det så både enkelt og godt ut. Men det hjelper ikke meg å høre om, se bilder, undre meg, lete opp informasjon, og se filmer om god mat. Jeg må rett og slett spise selv for å vite hva det er.

Jeg avslutter derfor dagens innlegg med tittelen fra den beste boken Audun har skrevet (som han selv hevdet, og det er ubestridt rett - siden han bare har skrevet en bok)

- ET SJØLV!

Ja, velkommen til bords, i begge ender av huset 🙂

Jeg har gledet meg spesielt til denne turen fordi jeg visste at det var en Emissær her, og hans frue, som jeg kjenner hjemmefra, nemlig Audun og Signe Hjellvik.

Selve ordet Emissær betyr utsending, og er en yrkestittel som i Norge brukes om legmanns predikanter innenfor misjonsorganisasjonene. Audun har i store deler av sitt yrkesaktive liv vært emissær. Han har reist rundt og holdt møter både i eget område, og i fjernere strøk - stort sett innfor Norges grenser vel å merke. Nå som han har blitt pensjonist, holder han fremdeles møter for flere organisasjoner, deriblant Sarepta. "Det fine er at nå som jeg er pensjonist er det ingen som kan sparke meg," sier han med et flir.

I kveld fikk jeg en koselig samtale med dem begge inne på biblioteket. Der fikk jeg spurt dem litt om deres kontakt med Sarepta, tiden her på senteret, og litt av hvert ellers. De siste fire årene har de vært med på noen av Sareptas sommerstevner, i tillegg til litt reisevirksomhet ulike steder i landet. I 2019 kom de hit for første gang, og på grunn av Mr Korona har det ikke blitt flere turer før nå i februar.

"Glimt frå Kongetida" har vært temaet for to uker med bibeltimer her, til sammen 15 timer. (Oppdatert fra 10, etter korrigering fra sensoren selv 🙂 )Det skulle en tro var nok til å få et godt innblikk i emnet, men det er litt som når en får smaken på noe godt: En vil ha mer. Helst mye mer. Det er noe rart med kunnskap og innsikt, nemlig at den som vet lite, gjerne er fornøyd med det fordi han tror han vet mye. Men den som lærer mye, ser hvor lite han egentlig vet, og vil derfor gjerne lære enda mer.

Jeg noterte ned litt under bibeltimen i dag. Jeg tar med her et lite utdrag fra slutten av timen:

Det finnes ikke en rettferdig skriver Paulus. Når vi ser hvordan det folket ble som fikk så mye nåde, og så mye hjelp, og likevel ble så elendige… Hva med oss andre da? (I løpet av bibeltimene har Audun vist til hvordan Gud gang på gang hadde reddet Israelfolket, og hvordan han førte dem ut av fangenskap og elendighet. Likevel snudde de ryggen til ham. Igjen og igjen.)

Når jeg leser om kongene, ser jeg at de trenger Jesus. De trenger Gud. Det hjelper ikke om de er omskåret, har prester og profeter i mengder. Det hjelper ingen ting annet enn at Gud får overta. At Gud blir deres Gud, og at Jesus blir dere frelser. Detter er viktig å ta med seg fra en ugudelig tid. Dette var redningen deres, det som Gud gjorde: han advarte, han talte, han korrigerte, han viste dem løsningen, og han tente lys etter lys etter lys. I tillegg til de 12 profetene er det mange det ikke er oppgitt navn på. Det viser oss at GUD IKKE GAV OPP FOLKET. Da hadde han ikke oppreist profetene.

Ordet, løftene, og håpet gav han tilbake gang på gang. Det står flere ganger i denne tiden her slik som i Jeremia 4:1

Dersom du vil vende om, Israel, så vend tilbake til meg, sier Herren. Og dersom du tar dine styggedommer bort fra mitt åsyn, skal du ikke vanke hjemløs om.

De fortjente ikke annet enn å bli stengt ute og forlatt av Gud, men han kaller dem tilbake. Når han kunne si det til dem som var falt så dypt, da kan han si "Kom tilbake" til oss alle, i alle situasjoner.

"Tidlig og sent", står 11 ganger hos Jeremia, i tillegg til at det en gang står "sent og tidlig."

Jeremia 7:25-27

Fra den tid da fedrene deres dro ut av Egypt og helt til denne dag har jeg sendt alle mine tjenere profetene til dem, sent og tidlig. Men de ville ikke høre på meg og vendte ikke øret til. De gjorde nakken stiv og var verre enn fedrene sine. Når du sier alle disse ordene til dem, kommer de ikke til å høre på deg. Når du roper til dem, kommer de ikke til å svare. 

Gud visste at de ikke ville høre, likevel taler han til dem. For en tålmodighet. Gud vil ha tak i disse, derfor fortsetter han å tale. Gud gir miskunn og forbarmer seg over dem som kommer!!

Det jeg sitter igjen med etter å ha hørt på Audun, er at det er HÅP. Det er håp for meg, og det er håp for deg, og der er håp for vårt folk, fordi Gud, på tross av - og ikke på grunn av hva og hvem vi er, - vil ha tak i oss. Han står fremdeles med utstrakte hender og sier "Kom."

Han vil vi skal komme til Ham fordi han vil gi oss DET som er godt. Og Han vil vi skal komme til Ham fordi han vil redde oss fra DET som er ondt.

Audun avsluttet sin undervisning for denne gang med å vise frem for oss listen han har laget seg over det som gjør at han, til tross for at vi lever i en vanskelig verden, IKKE får panikk. Det var en ganske oversiktlig liste. Den inneholdt bare ett punkt, og det ene punktet bestod av bare ett eneste ord:

JESUS

Jeg spurte Audun om han hadde noen vers som hadde fulgt ham spesielt gjennom livet. Da siterte han to steder:

Romerne 15:4

Og alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det

2 Timoteus 3:16-17

Alle skrifter som er inngitt av Gud, er også nyttige til å gi opplæring og tale til rette, hjelpe på rett vei og oppdra i rettferd. Slik skal det menneske som hører Gud til, settes i rett stand og bli rustet til all god gjerning.

Audun er en mann som tar Guds ord på alvor, og jeg har stor respekt for hans mot når det gjelder å sette søkelys på ulike ting som skjer i både samfunn, kirke og forkynnelse, med Ordet som rettesnor. Se gjerne det han deler på fb siden sin. Men selv om Audun kan være en særdeles alvorlig mann, ligger aldri smilet langt unna. Han er også en festlig skrue, med mye humor, og med sans for litt ablegøyer, noe bildet over er et tydelig eksempel på.

Nå har vi sagt takk for denne gang til hverandre, og lukket oss inne på våre egne rom som ligger vegg i vegg. Det er en solid murvegg mellom oss, så heldigvis bærer ikke lydene særlig godt gjennom, men litt dempet snorking har likevel funnet en trasè inn til meg de to siste nettene. Heldigvis ikke verre enn at jeg bare får et lite flir med meg inn i drømmeland. Om det er Herr eller Fru som står for lyden vet jeg ikke, skjønt jeg har en sterk mistanke mot den ene, uten at jeg her røper hvem....

Tusen takk for denne gang til dere begge, og forhåpentligvis også på snarlig gjensyn.

For en tid siden, fortalte en venninne meg at hun hadde funnet en genial sovemedisin. Medisinen hun hadde sett seg ut, var boken "VED," lest på Storytel. Tanken var at det er sønvndyssende å lytte til en mennesksestemme, men da må innholdet være slik at det ikke fenger. En bok om Ved tenkte hun måtte være så totalt uinteressant for henne, en kvinne midt i livet, at DET måtte passe perfekt. Mobilen på, lyset av, justert volum til passe lavt, og klar, ferdig, sov.

Problemet var bare at denne medisinen virket helt annerledes enn hun hadde tenkt. I starten klarte hun å bare lytte til stemmen, uten å legge noe særlig merke til innholdet. Det hadde hun jo på forhånd dømt til å være noe som ikke kunne fenge. Men etter hvert som stemmen fortsatte, ble det mer og mer umulig å ikke legge merke til ordene. De gjorde det motsatte av det de var tenkt å gjøre. De skapte interesse. De pirret nysgjerrigheten, og gjorde henne etter hvert mer våken enn søvnig.

En dag vi gikk tur sammen, fikk jeg en hel leksjon om ved. Vet du at... Jeg har lært at... Nå må jeg få tak i... og - det er bare sååå spennende! Vi lo både hjertelig og godt begge to over hennes iver over boken VED. Er det mulig?

Når jeg nå skal fortelle deg om livet her på Centro Sarepta, kan det hende at du tenker det samme om det som hun gjorde med den gode sovemedisinen hun hadde funnet. At dette med måltider og bibeltimer og andakter bare er noen søvndyssende fakta som kan få deg til å sove. Ja, om du bare leser det jeg skriver her, kan det meget godt stemme, men om du var her og fikk sitte og lytte til det som blir sagt, og om du fikk delta i samtalene rundt middagsbordet og delekveldene, - da er jeg ganske sikker på at du hadde skiftet mening. Jeg håper uansett at du tar deg tid til å lese videre, enten du nå leser deg i søvn, eller til inspirasjon....

Sleve temaene kan virke fengende på noen, og kjedelig for andre, men temaene i seg selv er bare et tynt innpakningspapir. Det er det som er inni når du åpner opp som er spennende.

Dagen starter med frokost kl. 08:30. Akkurat nå er det såpass kaldt at vi sitter inne i spisesalen, men det meste av året går vi gjerne ut og setter oss. Det pleier å være ganske vennlige frokosttemperaturer ute, og det er deilig å starte dagen med god mat i frisk luft.

Klokka 09:10 har vi en liten felles andaktsstund for både ansatte og gjester. Et andaktsstykke blir da lest både på norsk og spansk, vi synger et vers sammen, og avslutter med en kort bønnestund. Hvilket språk som dominerer disse ti minuttene, kommer an på hvem det er mest av. Selv om det blir mest spansk, og de fleste ordene seiler langt over hodet på meg, er det likevel noe fredfullt og godt å få være med på.

De fleste ukene blir det holdt tre 45 minutters bibeltimer her på huset (på norsk, eller med tolk), med start kl. 09:30, 10:30 og 11:30, med 15min pause mellom hver. Det varierer fra uke til uke hvem som har disse timene. Da jeg var her i oktober, hadde Odd Sverre Hove alle bibeltimene (hele 15 stk!!) over temaet "Israel og landløftene." Jeg kom midt i uken, og fikk ikke med meg alle, men det var svært spennende og interessant, og jeg skulle gjerne hatt med meg alle sammen. Denne uken har Egil Reindal to timer hver dag over temaet "Bergpreken," og Audun Hjelvik har den tredje timen med temaet: Glimt frå kongetida. I dag har jeg fått lyttet til dem begge to, og det er både litt skummelt og veldig spennende å oppdage hvor mye det er jeg ikke kan fra før. De små detaljene, sammenhengen med andre ting, historisk perspektiv, ulike nyanser i språket... Ja, det er så mange ulike innfallsvinkler som gjør det hele spennende.

Etter bibeltimene er det lunsj. Da er det ofte noe varmt, - gjerne rester fra gårsdagens middag, gryn og brødmat. Ikke overdådig, men alltid rikelig, og smakfullt.

Det er ikke tilfeldig hvilke talere som kommer hit. De er håndplukket. De er alle dyktige forkynnere, med ulik utdannelse og bakgrunn. Dermed blir det et ganske stort spekter i både tema og formidlingsmåter, men alle har det til felles at de formidler Guds ord som en autoritær sannhet, og at veien til frelse er ene og alene i Jesus Kristus.

Nå er det tre norske studenter her dette halvåret, i tillegg til to volontører som har vært her hele skoleåret. Ut over det varierer det mye hvor mange og hvem som kommer på bibeltimene. De som ellers er gjester på huset, står fritt til å følge bibeltimene, eller bruke dagen til andre ting. Det er ofte ektepar, venner, eller noen som reiser alene, som er her noen uker for å feriere, for å komme litt bort fra en kald vinter hjemme, eller de bare kommer fordi de ønsker å ta del i undervisningen for en stund. Nordiske som bor i området, eller som har leiligheter de kommer til med jevne mellomrom, kommer også innom i blant.

Noen uker reiser studentene, lærerne og volontørene på utflukter til andre steder i landet. Da besøker de gjerne andre menigheter, og deltar på ulike måter der, eller de bare er der som gjester. Disse ukene er det ikke bibeltimer på huset.

Høst og vår er det fjellvandringsleirer og sykkelleirer her. Det er utrolig mange flotte fjellturer å kunne gå her i området, - både lette og krevende. Flere landslag kommer hit for å trene på sykling før store konkurranser, så her er gode forhold for syklister også. Fjelleirene passer for de aller fleste. Sykkeleirene er nok mest for de som har erfaring med å sette seg på en racersykkel og gi litt pedal både oppover og nedover bratte bakker. På disse leirene er det gjerne en bibeltime om morgenen, og en samling om kvelden, og utflukt på dagtid. Også her er deltakerne frie til å være med på så mye som de selv kjenner de har kapasitet til.

Ett av dagens høydepunkt er middagen klokka 17:30. Måltidene skal få sin egen dag, så jeg sier ikke mer om det her.

I hallen er det en skjerm hvor både program for dagen, ulike nyheter og annet program vises.

Det er mange gode møter og bibeltimer å være med på hjemme også, så hvorfor reise helt hit for å være med på det? På det jevne er det i egne menigheter en skal ha sitt tilholdssted, men å komme hit en uke eller to (eller mer) er likevel noe jeg vil anbefale på det sterkeste og varmeste. Å få delta på slike bibeltimer i sammenheng over litt tid, løfter, fornyer, styrker og gleder på en måte som en ikke får ellers. Det må erfares for å vite verdien av det.

Nå tenker du kanskje at dette bare er for kristne, og ikke bare det, men at det er for kristne med ett bestemt syn. Det er det ikke. Det er for deg som er nysgjerrig på hva bibelen handler om. Det er for deg med mange spørsmål. Det er for deg som tviler. Det er for deg som ikke klarer å finne ut hvor du er i livet. Det er for deg som har bestemte tanker om mangt og meget og som vil sette Gud på prøve. Det er for deg som VIL tro, men som synes det er vanskelig. Det er for deg som IKKE vil tro, og som søker en bekreftelse på din egen oppfatning. Det er for deg som vil komme og se hvordan kristne har det sammen. Det er for deg som ønsker å feriere i et fellesskap med andre. Det er rett og slett for deg!

Derfor er min oppfordring til deg: KOM.

Har du sovnet, eller er du med fremdeles?

Endelig er dagen kommet til en ny tur til Centro Sarepta like utenfor Alicante i Spania. Denne gangen vil jeg ta deg med på en liten rundtur mens jeg her, og vise frem stedet for deg, både huset, området rundt, hva som foregår her, og folkene som er her. Kanskje det kan friste deg også til å komme en tur?

Da jeg reiste hit i november i fjor, fant jeg ut at det var både behagelig, billig og enkelt å komme seg til Flesland med buss og bybane. Riktignok måtte Olav kjøre meg til Knarvik først, men for at kyrne skulle slippe å måtte bli stående til langt ut på formiddagen før de ble melket, godtok jeg kollektivreise som en slags siste utvei, men etter den gode opplevelsen det var da, har det blitt et fullverdig alternativ. Jeg har aldri hatt noe imot kollektiv trafikken, det har bare aldri passet meg helt. Nå synes jeg det er helt topp!

Dermed ble det både buss og bybane i dag også. Å se på alle menneskene som kommer og går, er nok underholdning i seg selv på turen. Inne på Flesland ble forventningene til turen ytterligere forsterket ved denne glade hilsen:

I forberedelsene til flyturen hadde jeg lastet ned et par filmer jeg kunne slappe av med på flyet, og da fant jeg blant annet den gamle Pollyanna filmen. Den ble et trivelig reisefølge, selv om det var med propper i ørene, og bare på en liten mobilskjerm. Trivelig selskap fikk jeg også i sidemannen.

Det som er så fint når jeg skal til Centro Sarepta, er at reisen er så enkel. Når en har ankommet flyplassen, er det bare å følge strømmen - eller skilting - til bagasjeutleveringen. Der er det også godt opplyst hvilket bånd en finner egen bagasje på. Når en kommer til utgangen av bagasjehallen, er det bare noen få meter rett frem, så ser en en liten skranke med skiltet: Marianne Tours. Når du bestiller opphold på Centro Sarepta, ordner senteret med transport fra flyplassen, og det er som oftest med dette firmaet.

I luken sier, eller viser du frem navet ditt, og når aller passasjerene har kommet, blir du enten fulgt til bussen, eller forklart hvilket nummer du skal ta. Begge deler er like enkelt: Ned heisen, eller en rulletrapp, og ut til en perrong der det står nummerte skilt på rekke og rad. Gå til rett nummer, navnet ditt blir krysset av på en liste, og så er det bare å sette seg til rette i bussen og bli kjørt HELT til porten! Hvor lang tid bussen tar kommer litt an på hvor mange som skal av før deg. Det tar gjerne noen minutt ekstra, men det pleier ikke være problematisk mange avstikkere før bussen stanser utenfor senteret.

Fra dør til dør, har turen tatt meg ni timer. Det synes jeg ikke er så ille med tanke på hvor langt jeg faktisk har reist. Og nå er jeg altså her enda en gang! Selv om det også her er vinter, hilser hekken meg velkommen med fargesprakende blomster.

Og noe av det første som skjer etter at jeg har kommet i hus, er at jeg får spille billedbingo med ei lita tre års gammel tulle. Selv om både pappaen og jeg fikk bingo først, var ikke spillet ferdig før også veslejenta kunne rekke begge hendene jublende i været og triumferende rope BINGO! Men DA var spillet slutt!!

Nå kjenner jeg at det er slutt for meg også for i kveld. Men jeg satser på et snarlig gjensyn i morgen. Da skal jeg vise deg noe av det som skjer her på Bibel- og Misjonssenteret Centro Sarepta.

Tell dine velsignelser: Seiersplassen

Nå har jeg skrevet et lite stykke hver dag i desember. Hva er det som driver meg til å gjøre det, og hvem er det egentlig jeg skriver til?

Jeg vil svare på det siste spørsmålet først. Jeg trenger egentlig bare èn leser, og den ene er meg selv. Ved å telle velsignelsene mine, retter jeg søkelyset på alt som er godt i livet mitt. Det er så lett for å ha så mye fokus på det som er vondt og vanskelig, at en glemmer å se alt det gode en også har. Samtidig. Det ene borttar ikke nødvendigvis det andre.

Når natten nærmer seg, og jeg skal plukke meg en bukett av dagens hendelser, da er det som om jeg står foran en stor hage. Der er det både vakre blomster, ugress og tistler. Da er det litt opp til meg selv hva jeg velger å ta med i buketten min. Det jeg leter etter, det vil jeg også finne. Leter jeg etter det gode, da finner jeg det gode, og leter jeg etter det vonde, da finner jeg det vonde. Selv på de tyngste dagene, er det en liten rose å ta med seg.

Nå har jeg talt noen av mine velsignelser. Fremdeles er det mange flere. Til mer jeg ser etter, til mer finner jeg. Noen av velsignelsene jeg har tatt med her, er flyktige. Forbigående. De gir glede for en stund, og så er de borte. Noen kommer, og noen går. Også det som kan virke som det mest trygge, solide og stabile i livet, kan lett forsvinne. Bare tenk på hva mange har opplevd som følge av krigen vi nå er vitne til.

Dette leder meg inn på det første spørsmålet: Hva det er som driver meg til å skrive. Svaret er at jeg vil så gjerne vise frem, holde opp, og gjøre kjent, det absolutt eneste uforanderlige vi kan finne. Jeg trenger å få vise det frem for meg selv, ved å si: "Se her, slik er det! Det er ikke noe å lure på."

Dersom jeg ønsker å vite hva en liter melk koster, da går jeg bort dit melken står og ser etter. Står det ikke der, spør jeg en i betjeningen, og kan heller ikke de svare, så tar jeg med meg kartongen til kassen. Svaret er å finne, og når jeg har funnet det, da lurer jeg ikke lenger. Den koster det den koster. Jeg står ikke i kassen og forhandler om prisen. Vil jeg ha den, betaler jeg det den koster, tar den med meg og går.

Men prisen på melk er ikke uforanderlig. Det eneste som ikke endrer seg, er Guds Ord. Det står fast til alle tider. Dette Order rommer ufattelig mye, og det største av alt, er barnet vi venter på. Barnet som ble menneske. Han som kom og ble en av oss. Han som er prøvd i alle ting, og derfor kan ha medlidenhet med oss i all vår nød. Han som levde det livet vi var kalt til å leve, men som vi ikke kunne klare. Han som frivillig tok på seg straffen for VÅRE synder. Han som ikke bare smakte døden, men som ble forlatt av Gud, for at vi skulle kunne bli funnet av ham. Han som SEIRET og stod opp igjen. Han som for opp til himmelen, Han som går i forbønn for oss, og som gjør i stand et sted der for oss. Han som kjærlig kaller på oss og rekker sin hånd ut til frelse. Han som VIL at ALLE mennesker skal bli frelst. HAN forandrer seg ikke. HAN skifter ikke mening fra den ene dagen til den andre.

Han er den som står på seierspallen. Han står der om du vil ha ham der eller ikke, og en dag skal vi alle bøye kne for ham. I dag er dagen hvor vi kan få si til ham: "Kom inn i stallen min. Det er ikke stort og flott. Det er både mørkt, kaldt og skittent her. Trangt er det også. Det er bare krybben som er ledig, men om du kan ta til takke med slike usle kår enda en gang, da vil jeg så gjerne at du skal komme inn til meg."

Og det er til deg og meg Jesus vil komme. Han trenger ikke et palass. Akkurat slik du er, akkurat nå, er det Jesus vil møte deg. Jeg skulle så inderlig ønske at dette ikke bare ble ord for deg. Ord du kan lese og gå forbi.

Til deg som har blitt funnet av Guds store Nåde, kjære søster og bror, tenk for en lykke vi har fått del i! Og til deg som enda ikke har åpnet døren for ham som står utenfor og banker, til deg vil jeg si: Bare lukk opp!

Ja, det er dette som driver meg til å skrive. Å få vise deg litt av hvilke store velsignelser som er i vente for alle Guds barn. Det er jul! Det er høytid og glede, for barnet er kommet, og vi kan få stemme i sammen med englene:

Ja, min Jesus står øverst på seierspallen, og han er den eneste uforanderlige velsignelsen i livet mitt!

Tell dine velsignelser: Buketten

Jeg har et godt og vakkert hjem. Jeg har alltid mat på bordet. Jeg har tilgang til både vann og varme. Ja, alt ligger godt til rette for at jeg kan ha det godt, men det er likevel ikke disse tingene i seg selv som skaper lykke, det er det menneskene en får ha nært seg i livet som gjør.

Jeg har tidligere skrevet noe om hvor viktig de mange er. De som er litt i periferien. Jeg har også gitt min takk til mine nære venner, men de som betyr aller mest, det er min egen, vakre bukett. MINE. Mann, døtre og svigersønn. Disse fire er min vakreste, og mest dyrebare bukett, og jeg er så ufattelig gald i og stolt av dem alle sammen.

På mandag fikk vi minstejenta (i midten) hjem, og i dag kom de nygifte. Etter et halvt år i ekteskapet, må de enda kunne regnes som nygift. Og jeg kjenner i hele meg hvor godt det er å få være samlet igjen. Det er lykke!

Men dagene går fort, og snart er de på veg til sitt eget igjen. Heldigvis forsvinner ikke lykken av den grunn. De er like mye mine, og i hjertet mitt, uansett hvor de er. Å få være kone, mor og svigermor, er den største og viktigste oppgaven jeg har i livet.

Også de andre i både Olavs og min familie hører til i min vakre bukett. Men det er likevel disse fire som blomstrer over alle andre. Av alt jeg har fått tatt del i her i livet, er dette det største. Nå skal jeg glede meg over dagene vi får ha sammen, og så skal jeg etterpå ta minnene med meg som dyrebare juveler.

Takk mine aller kjæreste, for alt godt dere fyller livet mitt. Jeg er så uendelig rikt velsignet som har dere.

Tell dine velsignelser: Visshet

Under en konsert jeg var på sist søndag, fikk MAF (MISSION AVIATION FELLOWSHIP – MAF NORGE) komme frem og holde en appell. De fortalte om hvordan de flyr småfly inn til de fattigste områdene, for å gi medisinsk hjelp, og for å hente pasienter med til sykehus.

En kvinne hadde født siamesiske tvillinger hjemme i sin egen landsby. I to hele dager etterpå, hadde mannen kjørt henne og spebarna på moped gjennom jungelen for å komme til en misjonsstasjon for å få hjelp. En liten flystripe i nærheten gjorde det mulig for MAF å hente dem ut og frakte dem til sykehuset i hovedstaden. Der fikk de hjelp, og tre måneder senere kunne de fly både mor, og to adskilte, levende tvillinger tilbake igjen. Uten MAFs hjelp, ville det vært tre kister å legge i jorden.

Etter konserten ble jeg stående og prate med representanten fra MAF, og fikk da høre flere historier. I en landsby på et svært avsidesliggende sted, levde alle kvinner i frykt for sitt liv. Konstant. Dersom noen ble syke, skadet, eller døde i en ulykke, var det fordi en heks hadde kastet trolldom over dem. Dermed gikk mennene på jakt til de fant den "Skyldige," som alltid var en kvinne. Hun ble deretter torturert og drept.

Kvinner som skulle føde, måtte gå alene ut til en hytte utenfor landsbyen og føde alene. Ingen fikk være med dem. Etter at barnet hadde kommet ut, var det forbudt å røre det før morkaken også hadde kommet ut. Gikk det galt med den ene, eller den andre, da var det også hekseri.

Inn til denne landsbyen hadde MAF kommet og undervist dem i hva som skjer i kroppen under en fødsel, hva som er vanlige sykdommer, og hva som skjer når de blir syke. Etter det jeg forstod, har ting nå endret seg radikalt for kvinnene som bor der. De trenger ikke lenger å leve i frykt for å bli dømt som heks dersom en nabo skader seg.

Les mer om arbeidet på hjemmesiden deres som du finner her: Forside – MAF Norge

Selv om dette er ekstremt, så har vi også mange i vårt eget velferdssamfunn som lever i frykt. Det kan være både reell frykt, frykt for fremtiden, innbilt frykt, og mye annet. Uansett hva det er, så er det en stor påkjenning å leve i den spenningen frykten bringer med seg.

Da jentene var små, fikk jeg en gang dette spørsmålet: "Mamma, kommer du og pappa til å skille dere?" "Nei," svarte jeg henne. "Men det kan du ikke vite nå," svarte hun tilbake. "Jo det kan jeg, for vi har lært oss noe viktig," sa jeg å så på henne med et smil. "Hva da mamma?" spurte hun meg med tvil i stemmen. "Vi sårer hverandre, vi kan være sinte på hverandre, og vi gjør dumme ting mot hverandre, men vi har også lært å tilgi hverandre. Derfor kan du være trygg." Da fikk jeg et lykkelig smil og en varm klem før hun sprang tilbake til leken igjen.

Jeg har et sted hvor jeg hører til, og jeg har en jeg hører til hos. Jeg hos ham, og han hos meg. Både stille vann og høye bølger har vi vært gjennom, men vi er likevel sammen i det. Jeg VET at jeg har min plass her, men jeg vet likevel ikke hva morgendagen bringer. Vi kan ikke skjerme oss fra de ulykker og sorger som kommer og banker på døren selv om vi er trygge i vårt eget hjem.

Det er mange slags skilt å legge merke til som vil være med å vise hvor sti(g)en er.

Men det er noe jeg er trygg på. Noe som aldri skifter, og det er Guds Nåde. Gjennom tunge dager, gjennom våkenetter, gjennom storm og stille, gjennom alle aldrer, ja, -gjennom alt som skifter, er dette det eneste absolutt sikre jeg vet: Nåden står fast! Uansett hva livet har ført meg gjennom, har dette vært det som har holdt meg fast: Min nåde er nok for deg.

Hvert eneste ord i denne setningen har en mektig styrke i seg:

MIN: Det betyr at det er en som eier dette her, og hvem er det? Jo, det er Jesus selv. Han er eieren! Det er han som sier dette.

NÅDE: Ordet Nåde betyr: Alt for Ingenting. Gratis. Helt fritt. Uten kostnad. Uten anstrengelse. Og hva er ALT? Det er Jesu LIV, hans død og hans oppstandelse. Alt han var og alt han er!

ER: Ikke fortid. Ikke fremtid, men nåtid. I dag. Akkurat her og nå...

NOK: Et lite ord, og så er det så stort! Det rommer alt det skal romme. Når det er NOK, da er det ingen ting som mangler. Absolutt INGEN TING!

FOR: Dette ordet peker fremover. Det viser veg til mottakeren, og hvem er det?

DEG: Fra Jesus, - til DEG og til MEG, så er hans Nåde Nok! Vi er mottakeren. Den som skal FÅ.

Det er så enkelt at det blir vanskelig.

Om alt annet skifter i livet mitt, og gjennom alle stormene som har rast, er dette det absolutt eneste jeg er FULLT viss på:

Min Nåde Er Nok For Deg! Ja, for deg også!

Selv om landsbyen fikk hjelp til å forstå hva som skjer i kroppen, både under svangerskap, fødsel og sykdom, var det likevel ikke dette som førte til den største forandringen der. Det var ordet om Nåden som utgjorde den største forskjellen. Tryggheten, freden og vissheten som er i den.

Å få lov til å ha full visshet om at jeg ER Guds barn, at jeg ER under hans Nåde, er en velsignelse som hører til på seierspallen.

Tell dine velsignelser: Kunsten

De siste årene har majoriteten i familien hatt ønske om å reise på sommerferie til steder hvor det er mulig å slappe av. Helst hvor det er litt varmere enn her hjemme, en strand å slappe av på, og et hav å kjøle seg ned i. Mannen nyter å kunne legge seg litt i skyggen, og bare sove seg gjennom noen timer, mens jentene strekker seg ut på strandmadrasser, godt innsmurt i solkrem, og med en god bok. Jeg forsøker jeg også, men etter fem minutt har jeg fått nok av å ligge stille. Jeg lar de andre ligge og kose seg, og så går jeg på tur på egenhånd med mobilen lett tilgjengelig i hånden. Med to raske trykk på den ene sideknappen, har jeg kameraet tilgjengelig. Så fantastisk enkelt.

Mobilen og jeg vandrer av sted. Gate opp og gate ned går vi, mens vi jakter etter detaljer i hver krik og krok. Og du verden så utrolig mye flott vi finner! Det er som å komme til dekket festmåltid hvor jeg enn snur og vender meg. Å komme inn i noen av de mange kirkene og katedralene i Europa er til å miste pusten av. Den ene vakrere enn den andre. Malerier, statuer, glasskunst, altertavler... Jeg ser og ser og ser, og blir ikke ferdig. Uansett hvor mange runder jeg går, ser jeg noe nytt.

Dette er bare en av mange statuer i en kirke i Altea i Spania.

Her er et lite glimt av gatekunst i Bergen. I et vindu, på en vegg, en søyle, - det er så mye spennende å finne. Det er som å gå på skattejakt. Selv på triste gråværsdager dukker det opp noe som det er verdt å stanse opp ved.
For en kort tid siden, var jeg innom en salgsutstilling her i bygden. Der hadde lokale kunstnere ulike ting for salg. Og jeg kikker, nyter, og tar bilder. Ja, jeg er en skikkelig fotoshopper. Det er ikke plass til mer hjemme, så jeg må nøye meg med å ta bilder. Men jeg elsker å gå på jakt. Jeg elsker det jeg ser. Jeg blir slått med undring over hvor fantasifull og kreativ menneskehjernen er til å forme så helt ubeskrivelig mye forskjellig.

Noe av det kjæreste jeg har selv, er dette starndmaleriet som henger over pianoet. Det er malt etter et foto jeg tok selv av Borestranden på Jæren. Så har jeg på den måten med meg litt av hjemstedet mitt også her.

Ja, jeg regner virkelig kunst som en av mine store velsignelser. Jeg har stor glede av alt som er vakkert. Og jeg har også stor glede av at jeg ikke trenger å eie for å kunne glede meg over skjønnheten. Det er nok å få se.

Ja, kunst er noe av det som det er verdt å gi akt på. Skjønt det er ikke all kunst jeg vil ta med i denne kategorien, men det får være en annen sak. Jeg gleder meg over alt som er vakkert.

Tell dine velsignelser: Vår kommende statsminister

Jeg var innom senteret og skulle ha tak i et par småting. Mens jeg går bortover ganger ser jeg plutselig en lys liten pannelugg som så vidt stikker opp bak en reol med brente mandler og kyrdderblandinger. Nysgjerrig stanser jeg for å se hva det er som skjer. Jo da - et øyeblikk etter kommer også to store, lystige barneøyne også opp, men med ett er hele hodet borte bakom de smakfulle gavepakningene igjen. Det går ikke mange sekundene før det dukker frem igjen. Denne gangen på siden. Frydefulle øyne og et skøyeraktig smil følger med på hva som skjer lenger borte i gangen. Så er det vesle hodet borte igjen.

Jeg snur meg for å se om jeg finner ut hva det er denne velse lysluggen speider etter. Svaret er innlysende. En annen liten kar smyger seg som en luskende katt fra den ene reolen til den andre, og inn og ut av de ulike butikkene. Tydelig på leting. Han ser opp på meg som står der stille i gangen og spør: "Har du sett en annen gutt her?" "Det er ikke helt umulig," svarer jeg bare smilende tilbake, vel vitende om at objektet som er ettersøkt sitter og småflirer like bak meg. Å være vitne til den lyses hvinende forskrekkelse i det han blir oppdaget, og den andres jublende latter, var bare helt kostelig!!

Jeg er på julekonsert. Mens orkesteret spiller et forspill til "En kryppe var vuggen," kommer ei lita jentene sakte opp midtgangen i kirken. Så vakker, i rød julekjole, med lyslenke rundt hodet og med oppsatt hår. Noen små lokker har lurt seg ut, og omkranser det vakre ansiktet slik at hun minner om en av englene på de vakre glansbildene vi hadde da vi var barn. Hun bærer en dukke varlig i hendene. Forsiktig legger hun den i krybba som står helt fremme, og går etterpå opp til mikrofonen som står og venter. Orkesteret fortsetter å spille, og hun synger et av versene til sangen:

Så enkelt og stille kom Gud til vår jord. Så høyt var jeg elsket av Jesus min bror. Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik. Men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.

Lykkelig og stolt tar hun imot publikums applaus etter at tonene har stilnet.

Solister og organist er i skjønn harmoni i en av konsertens store høydepunkt: Pie Jesu. Hele det store kirkerommet fylles av prakten i stemmene og varligheten fra orgelet. Men enda en klang blander seg inn. Det er gråten fra et lite spebarn. Barnets gråt, på en julekonsert hvor vi minnes barnet som ble født, til budskapet om Guds nåde, løftet sangen enda høyere opp enn de lyse tonene kunne makte.

Tre ganger på kort tid, har små barn bergtatt meg. Jeg fylles av både beundring, undring og glede sammen med de små. Jeg har alltid tenkt når jeg er i kontakt med barn, at jeg vil behandle dem slik, at jeg - uansett hvor og når jeg møter dem igjen - frimodig kan se dem i øynene i visshet om at jeg har vist dem godhet og respekt.

Bare èn gang i løpet av tiden som lærer, har jeg hatt en elev jeg syntes det var vanskelig å like. Jeg bestemte meg da for at jeg SKULLE like henne. Uansett hvor ufordragelig hun kunne være. Hun gjorde alt hun kunne for å få meg til å bekrefte for henne at jeg IKKE var glad i henne. Jeg måtte flere ganger være streng mot henne, og la oppførselen hennes få konsekvenser, men det ble like fullt gjort med både respekt og kjærlighet.

For en tid siden møtte jeg henne igjen. Da var det JEG som trengte hennes hjelp. Jeg hadde noe som var ødelagt og som trengte å bli fikset. Da jeg kom frem til skranken og skulle levere tingen min, var det hun som stod der for å ta imot. Gleden i stemmen hennes da hun gjenkjente meg og sa navnet mitt, smilet hennes og de strålende øynene som søkte mine, var en god betaling for alle gangene hun hadde utfordret meg tidligere. Vi fikk oss en skikkelig god prat der på hver vår side av skranken.

Jeg tenker ofte når jeg ser barn, at det er DE som er fremtiden vår. Det er kanskje den vesle gutten, som gjemmer seg for kameraten sin bak en reol på kjøpesenteret, som en gang skal bli statsministere. Det er kanskje den vesle jenta, som så yndig og vakker går ned kirkegangen med Jesusbarnet i hendene, som en gang skal pleie meg når jeg ligger på sykehjemmet og venter på å ta mitt siste åndedrag. Det er kanskje barnet som med sin gråt blandet seg inn i Pie Jesu, som en gang skal sitte i cockpiten og fly meg til et nytt og spennende reisemål en gang frem i tiden.

Det er ikke mange år siden denne vesle jenta kunne gi hele sitt hjerte og all sin omsorg til en nyfødt kattunge. Nå er hun på veg inn i et omsorgsyrke hvor mange vil få del i hennes store, varme hjerte.

Se, barn er en gave fra Herren. Salme 127:3

Ja, barna er både en stor gave og en rik velsignelse. Må vi ta godt vare på hvert eneste ett, og også stelle godt med de resursene vi har ansvar for nå, slik at vi har noe godt å gi videre til dem når det en gang er deres tur til å ta over stafettpinnen.

Tell dine velsignelser: Medisin

Det er underlig hvordan opplevelser fra barne- og ungdomsår kan sette spor som varer hele livet, både på godt og vondt. Jeg vil i dag fortelle om en av de gode som jeg stadig kommer tilbake til. Jeg var flere ganger på besøk hos en eldre forkynner og hans kone. En gang sa han til meg: "Den beste medisin mot dårlige nerver er sann kristendom og frisk luft."

I den tiden, for en eldre mann, ble all psykisk lidelse definert som "dårlige nerver." Litt artig å tenke tilbake på, - men det er en dyp sannhet i disse ordene han kom med.

Sann kristendom handler KUN om å FÅ! Evangeliet er fritt. Det er ingen ting, absolutt ingen ting vi kan gjøre for å gjøre oss fortjent til noe som helst i Gud rike. Vi kan ikke en gang rose oss av vår tro, for det er ikke troen som frelser oss, men han vi tror PÅ, nemlig Jesus. Med en gang det kommer inn et MÅ, så er det ikke lenger Sann Kristendom.

Vi MÅ ikke lese i bibelen, men vi kan få lov til det. Vi MÅ ikke be. Vi får lov til å be. Vi MÅ ikke tro. Vi kan få ta imot troen. Sann kristendom handler om Fred. Guds fred. Den består ikke av følelser, men av visshet. Som Guds barn har vi VISSHET om syndenes forlatelse, om Guds nåde, og at vi er i hans hånd med hele vårt liv. Det er dette som er gaven vi kan FÅ. Denne gaven MÅ vi ikke ta imot. Vi kan få lov til å ta imot den.

Ser du? Det er FÅ hele vegen. Alt blir gitt. Dett er er Sann Kristendom, og i den er det en stor kraft til å løfte opp, lede og bære i all type nød.

Og så var det frisk luft da. Med det mente han først og fremst at kropp og psyke hang sammen. Å ta godt vare på kroppen, betydde også å ta vare på psyken. Selv om alle former for trening kunne være godt, var det å være ute i naturen, å være i skaperverket, noe som stod over alt annet. Dette kan nok diskuteres, men selv har jeg i alle fall umåtelig stor glede av naturen. Fjellet, havet, fjorden, stranden, skogen, vidden... Alle detaljene. Trærnes formasjoner, mønster i fjellveggene, blader, blomster, strå, elvers risling, fossers brus, havets bølger.... Det er så UENDELIG!!

Dørstokkmila kjenner nok flere enn meg. Selv om jeg elsker å være ute i naturen, kan det til tider være tungt å komme seg i gang. Men når føttene først har kommet i bevegelse, da er det som å stige inn i et eventyr hver eneste gang.

Så ja, jeg er enig med Jon Berg, som for over tretti år sa disse kloke ordene til meg. Sann Kristendom og Frisk luft er virkelig God Medisin mot så mangt! Det er heller ikke reseptbelagt, men gis fritt. Den første er å finne i Evangeliet, og den andre utenfor døren. Det er bare å forsyne seg!

Tell dine velsignelser: Forbederne

"Jeg skal til tannlegen i morgen, og gruer meg så skikkelig. Kan du be for meg at jeg ikke må være så redd?" Det er jeg som spør en venninne mens vi går oss en liten kveldstur. Etter en skikkelig vond opplevelse hos tannlegen i barndommen, sitter skrekken i meg fremdeles. Det er godt å få lufte frykten litt, og trygt å vite at noen er med og legger det over i Guds hånd.

"Jeg har søkt på en ny jobb, men er veldig usikker på hva jeg skal gjøre. Kan du være med i bønn for dette?" Det er min venninne som spør meg tilbake. Hun forteller litt om utfordringene i jobben hun har, men også gledene, og hva hun tenker kan bli bedre på det stedet hun har søkt seg over til,- men også hva hun da kommer til å savne. Hun lufter usikkerheten sin for meg, og jeg svarer at jeg vil være med og bære det videre frem for den Allmektige.

Jeg sitter i fortrolig samtale med en annen venn. Hun forteller meg om datteren som har blitt dårlig behandlet av vennene sine. Vi folder hendene og ber både for datteren og for vennene. At det må ordne seg for dem alle sammen.

Mobilen ringer. Jeg hører fra første ord blir sagt at det er noe spesielt som står på hos denne vennen. Smerter. Sykdom. Fortvilelse. Usikkerhet. Det kan være så mange ting. Vi snakker sammen om det, og blir enige om å be. Vi ber om legedom. Vi ber om fred. Vi ber om at løsninger må komme.

Å ha forbedere, og å få være en forbeder, er noe helt, helt spesielt. I det vi deler, uansett hva det gjelder, er ønsket og målet godt. På så mange måter. Å be om forbønn for sykdom, er ikke det samme som å be om å bli frisk, - det også, men det er også et ønske om styrke til å makte å bære sykdommen. Forbønn for en vanskelig situasjon, er ikke det samme som å be om bli fri den, men å få kraft og mot til å stå i det som er vanskelig.

Det er også vanskelig å ønske noe vondt over en uvenn når en bærer ham/henne med inn til forbederne sine. Der kan en sette ord på det som er vondt og sårt, men når hendene blir foldet, og hjertene vender seg til Gud, da er det omsorgen og kjærligheten som driver en.

Det er en uendelig stor forskjell i det å dele et problem med enn venn, hvor samtalen i seg selv er alt, og hvor samtalen har som mål å munne ut i et ønske om forbønn. I det førstnevnte er det lett for å lulle seg mer og mer inn i både baksnakking og mørkemaling. I det sistnevnte blir dette adskillig vanskeligere. Å be om bønn, er å be om noe godt, over både eget og andres liv. Å være med i bønn for andre er også å ville andre godt.

Å ha forbedere er en av de aller største velsignelser i livet mitt. Til deg som nevner mitt navn inn for Gud, av hele mitt hjerte TAKK.