Å være syk uten å være syk

I dag har jeg hatt en tung dag. Fryktelig tung. Deprimerende! Nå har jeg satt meg til tastaturet for å skrive ut frustrasjonen min. Kanskje er det andre som også kan kjenne seg igjen i noe av dette...

Jeg var hos legen i dag. "Hvordan har du det?" spurte hun. "Jeg er fremdeles veldig trett," svarte jeg. "Trett hele tiden. Men selv om jeg er så trett at jeg stuper i seng klokka ti om kvelden, får jeg ikke sove. I det jeg holder på å sovne får jeg ofte en lys idè, eller jeg kommer på noe jeg burde har gjort eller kanskje har glemt - samtidig som jeg får skikkelig hjertebank. Dette skjer gjerne både to og tre ganger før jeg sovner, og da er klokken passert langt på natt. Som regel er det positive ting som holder meg våken; Tanker om en bok jeg har lyst til å skrive, - et matteopplegg jeg har lyst å gjøre med elevene mine eller noe annet i den duren. Når jeg så våkner føler jeg at både kropp og sinn er helt utslitt. Det er så slitsomt å ikke våkne uthvilt, selv når jeg sover godt."

Jeg fortalte om jobben min. Jeg trives som lærer. Selv om det er travelt, er dagene fylt med glede. Hjemme er jeg med litt på gårdsarbeidet, men ikke så mye. Det er mest i onnene. Småting innimellom er jeg jo med på, men for det meste er dette mannens domene. Ellers er det vanlige ting som opptar meg: husarbeid, matlaging, kjøring på barn, være med litt her og litt der på ting som skjer i bygden, og å skrive. Skrivingen er mitt friminuttsyssel.

Det selvfølgelige spørsmålet "Hvor lenge har du vært trett," var vanskelig å svare på. Jeg husker at jeg hadde tenkt at jeg skulle bruke høstferien til å lade opp batteriene på, men den ble alt for travelt. Jeg gledet meg til juleferien, og tenkte at da skulle jeg få slappet av og ta livet med ro, men selv etter en hyggelig OG rolig juleferie, var ikke kreftene på plass igjen. Den siste tiden på jobb, var jeg så trett at når det var tid for lunch ville jeg helst låse meg inne på do og legge meg ned på gulvet der for å få en liten hvil. Der ville jeg fått fred... Jeg gjorde det ikke, men lengselen etter hvile ble mer og mer påtrengende.

Jeg er lykkelig og har et godt liv. En blir IKKE syk av det! For jeg er ikke syk, jeg er bare trett! Blodprøver viser at jeg har D-vitaminmangel og litt lite jern. Akkurat den biten er det enkelt å gjøre noe med. Men de er nok bare brikker i puslespillet, - ikke hele bildet.

Det ble en ganske lang prat der på legekontoret. En prat som det er vanskelig å fordøye. Oppsummert var budskapet:

Noe av det viktigste jeg må gjøre er å erkjenne at jeg faktisk ER syk. Bare å skrive det føles helt feil. Det er to måter å være syk på: synlig syk, eller psykisk syk. En er syk når en har brukket foten, ligger med influensa eller omgangssyke, har fått kreft, er psykisk syk på ett eller annet vis, eller har møtt veggen. I mitt hode handler det "å møte veggen" om å være i psykisk ubalanse. At en for eksempel er deprimert. Jeg er ikke deprimert. Ikke tungsindig engang. Jeg har bare hodet stappfullt av tanker og idèer om tusen ting.
- Men altså: Jeg er syk. (nei, nei, nei og atter nei!!) ... og når jeg har erkjent det, vil det være lettere å akseptere situasjonen, noe som igjen vil føre til at jeg lettere vil kunne klatre oppover på stigen igjen.
Gjør det du klarer med god samvittighet. Dette kommer til å bli en stor utfordring for meg. For hver ting jeg gjør her hjemme, om det er å tørke støv, vaske klær, mate dyrene eller arbeide med noe på pc-en, så tenker jeg som så: "Klarer du dette, så klarer du også å være på jobb." Selv om jeg er trett, og det ofte føles som om kroppen er en potetsekk jeg sleper rundt på, så er jeg absolutt ikke sengeliggende. Særlig er det godt å få gjøre noe litt fysisk innimellom: gå seg en tur, stable ved, måke snø utenfor dørene o.l.. Og med en gang jeg gjør noe slikt kommer TKM (Tanke Kjendisen Min): "Klarer du dette, klarer du å gå på jobb."
- Å være hjemme, og å GJØRE noe med god samvittighet.... Vel...
Gjør det du har lyst til å gjøre og kutt ut alt som tapper deg for energi. Enda en uoverstigelig utfordring. Jeg har jo lyst til så mye! Ufattelig mye. Hele tiden! Prosjekter både her og der, og alt er jo kjekt! Skal jeg følge den oppfordringen vil jeg i alle fall bli syk av å være sykemeldt 😉
- Kanskje jeg heller skal lage meg en liste over alt jeg har lyst til å gjøre, og sette kryss over alt som kan vente, - og så prøve å kutte dem ut i hodet mitt også... Det skal ikke være enkelt.
Og så det vanskeligste av alt: Vær innstilt på at det tar tid. Ikke bare en eller to uker. Kanskje noen måneder. Her sank hjertet ned i magen på meg. Jeg er jo aldri syk. En dag eller to med halsbetennelse om høsten kanskje, men ellers ikke. Ellers holder en paracet en gang i mellom hjulene i gang. Jeg er et arbeidsmenneske! Jeg har ikke tid! Hva med alt som skulle vært gjort? Foreldremøte, samtaler, planlegging... Heldigvis vet jeg at klassen min har fått dyktige vikarer som jeg vet vil gjøre en god jobb. Likevel...
- Jeg tar meg i å minnes noe mormor sa til meg: Dersom du tror du er uunnværlig da skal du gjøre dette: Stikk en finger ned i et glass med vann. Dra den så opp og se etter hvor hullet ble av. Vannstanden går et lite hakk ned, men det blir ikke noe hull. Ergo: Du er ikke uunnværlig! Heller ikke jeg. Om jobben ikke blir gjort akkurat slik som jeg ville ha gjort den, og om alt ikke blir fulgt opp på samme måte, - så vil den bli gjort. Og jeg vet også at den vil bli gjort på en god måte. Likevel er det vanskelig å gi slipp.

Det er jammen ikke mye annet som er mer utmattende enn å måtte erkjenne sannheten om seg selv. Hver uke lager vi planer til elevene der vi også skriver hva som er målet i de enkelte fagene. Det kan for eksempel være: "Jeg kan sette navn på ulike geometriske figurer." Lett som bare det. For meg ja, men kanskje ikke like enkelt for alle ti- og elleveåringer. Jeg tenker at jeg nå skal få erfare selv hvor vanskelig det kan være å nå et mål. Mål som for andre kan virke latterlig enkle, men som jeg vet vil koste meg mye: