Å gå over vegen kan være en uoverkommelig oppgave for noen.

I dag var en spennende dag her på garden. Kalvene skulle nemlig flyttes fra den ene siden av vegen til den andre. Det høres kanskje veldig enkelt ut, men det er jammen ikke alltid det! Selv om de har vært ute hele sommeren og høsten nå, så har de aldri satt sine føtter på asfalt før. Og det å gjøre noe nytt, kan for noen være et fullstendig uoverstigelig hinder. Som regel får vi de fleste over uten for mye kav og mas, men ofte er det en eller to som fullstendig NEKTER å berøre asfaltkanten. Jeg har hatt mange springturer etter slike krabater. De forstår ikke sitt eget beste! Vi har alltid gått av med seieren til slutt, og stabukkene har alltid blitt fornøyd når de har kommet over på den andre siden, - men det har jammen kostet både tid og krefter mange ganger.

Å få de bort til vegkanten går som regel bra, men ikke nødvendigvis lenger!20151001_161941

Og her er det mange paralleller å hente til arbeidet mitt med elever! jeg vil fortelle dere om et av de største øyeblikkene jeg har hatt som lærer:

Jeg var en gang lærer for en slik "kalv" som ikke på noen måter klarte å komme seg over vegen - i betydning av å fremføre noe for andre. Hele skolen skulle være med på en stor forestilling, og min vesle elev skulle fremføre et lite dikt på fire små verselinjer. Hun ville så gjerne, men var så veldig, veldig redd. Vi øvde og øvde. Hun kunne det både framlengs og baklengs, og sa det sikkert i søvne også. Vi øvde både med og uten mikrofon. Vi øvde på grupperommet, i gangen og på scenen.  Likevel var frykten for å ikke få det til utrolig stor.

Da kvelden kom, og salen var full av gjester og forestillingen var godt i gang, - da stod jeg bak kulissene med min vesle, redde spurv. Hun skalv så hun nesten hakket tenner. Hendene var iskalde der de lå i mine varme. Da det var hennes tur, og hun ble ropt inn, måtte jeg rive henne løs fra taket hun holdt i meg, og skubbe henne ut på scenen. Hun kiket på meg med et blikk fylt av frykt, men gikk så bort til mikrofonen og stjal hele showet med sin vare, vakre deklamering. Jeg tror neppe jeg har hørt noe så vakkert noen gang, verken før eller senere, som de fire små linjene hun fremsa den gangen.

Og jeg får fremdeles frysninger når jeg tenker på hvor hun strålte etterpå. En så stor lykke som hun opplevde den kvelden, er det sjelden en lærer får ta del i. 20151001_162921

Det venter en lykke på den andre siden, men det er ikke alltid like lett å nå frem dit. Alle som arbeider med barn skulle fått vært med på en slik kalveflytting. Noen ganger må vi lokk og lure, noen ganger stoppe dem når de vil gå i feil retning, og andre ganger jage. Når målet er å få dem til et bedre sted, da er det vår jobb å ikke gi opp.20151001_162950

Om det kan ta litt tid, så er det nesten verdt strevet når en får se hvor lykkelige de blir når de endelig kommer over. Se bare alt det deilige gresset de skal få kose seg med nå!20151001_163023

20151001_163314

Se mer av Bondekonens tankespring på facebooksiden HER, og bli gjerne medlem du også 🙂