Å blogge om barna…

Noen ganger kunne jeg tenkt meg å hatt en anonym blogg som jeg ville kalt "Tenåringsmamma." Du verden hvor mye kjekt, fantastisk, moro, spennende - og til tider litt slitsomme ting som skjer i hverdagen med to tenåringer i huset! Det er en vidunderlig tid, og det er mange ting jeg kunne tenkt meg å formidlet videre, - men jeg gjør det ikke. Både fordi jentene ikke vil at jeg skal gjøre det, og fordi jeg selv både ser og forstår at det ikke er rett å utlevere dem offentlig. Heller ikke positive ting.

De er flinke til å hjelpe til både hjemme og på garden, og mange ganger kunne jeg tenkt meg å lagt ut både bilder og tekst der jeg fikk vist dem frem, fått skrytt av dem og fortalt hvor flinke og gode de er, og hvor stolt jeg er av dem. Eller noe morsomt de har sagt eller gjort. Kommentarer og historier fra dagens opplevelser kommer ofte på rams, og latteren og gleden sitter løst hos dem begge. Jeg har noen bøker liggende hvor jeg har skrevet ned noe av det de sa som små, og jeg burde absolutt ha gjort det enda....

Men ikke offentlig!

De siste dagene har jeg sortert i bilder som skal vises i konfirmasjonen til Miriam. Maria har hjulpet meg, og èn ting  jeg spesielt har lagt merke til, er hvor ofte hun har kommentert at hun husket ting fra hun var ganske liten. Og det som huskes best, er følelsene. At hun var glad, lei seg, sint... ma og mi red

De som er små i dag skal også bli store en gang. De skal også huske tilbake på barndommen sin og på ting som skjedde med dem. Jeg undrer meg på om de da også vil huske at de gangene de sa noe - som kanskje var alvorlig ment for dem, men som var morsomt for de voksne - at det ble postet på sosiale medier og gjort tilgjengelig for hele verden? At både flausene deres, morsomhetene og sinnet de viste i hjemmets lune rede ble kjent for mannen i gata?

Jeg blir litt trist på mange barns vegne, når jeg ser hvor mye voksne folk kan utlevere om dem offentlig. Både på blogger, facebook, instagram, youtoube og TV. Joda, vi har sikkert noe å lære av "Nanny" som viser hvordan spesielt vanskelige barn skal takles, eller hvordan "Unge mødre" tar seg av barna sine osv. Men er det så sikkert at barna selv synes det er ok?

De fleste er heldigvis forsiktige med hva de legger ut om barna sine, og slik både må og skal det være! Dette må også gjelde for SMÅ barn. Vi har ikke rett på deres liv. De er selvstendige individ, og det er vår oppgave å beskytte dem så lenge vi kan, - ikke utlevere dem.

Jeg har verdens mest fantastiske barn, og hele verden burde både fått sett dem og blitt kjent med disse to vidunderne! Ikke sant?

Men er det ikke slik for alle som har barn da? Vi må ikke la den gleden vi har av å være sammen, av å se, høre og gjøre noe i nuet - bli erstattet av tanken om at "Det som ikke alle andre vet - har ikke verdi!" Å kose seg sammen, uten kamera eller mobil, er en skatt vi snart må bevisstgjøre oss å holde fast på...

God lørdag 🙂

Ta gjerne en titt på fb-siden min her 🙂