Det ble en både hektisk og lang dag i går. Natten snek seg innpå meg før jeg fikk fortalt videre om Henriette og Henrik. Nå er klokken passert 7:30, og jeg har noen få minutter hvor jeg kan sette livet på vent slik at jeg får tastet inn litt mer om våre to venner. Ikke noe mer snikk snakk....
_______________________
Adventssamlingen var ferdig og elevene hadde fordelt seg rundt i grupper. Alex, Sivert, Henrik og Henriette hadde klart å okkupere grupperommet. Nå satt de med hvert sin kopi av Per Sivles dikt foran seg. Dagens oppdrag var: Tolk diktet. Sivert hadde valgt seg selv til å være skriver. PC-en foran ham var slått på, og skjermen lyste innloggingsblått.
"Jeg har et forslag," sa Sivert. "Vi skriver bare "Kjedelig," og så er vi ferdig. Det er jo VÅR tolkning de skal ha, ikke sant?" "Typisk deg," gliste Henrik. "Det blir så mye styr da," sukket Alex. Henriette satt ivrig bøyd over diktet. Dette var hennes verden. Hun elsket ord, så lenge de var på papiret vel å merke.
"Det er et vakkert dikt," forsøkte hun seg med å si. "Dersom en ser etter." Litt motvillig tok også guttene arket i hendene. Alex kremtet og deklamerte det første verset høyt. Han forsøkte å etterape Franks dype, brummende stemme:
JUL
Vor Verden er jo ofte
saa skoddetung og sur.
Og Barnesind er Fange
i Lænke og i Bur.
Og Ørnenæb vil hugge
og Høgeklo vil slaa.
Og gjerne vil de store
bli større ved de smaa.
Stillhet.
"..... og gjerne vil de store, bli større ved de små," gjentok han en gang til. "Akkurat slik er det," sa Henrik. "Det kan vi bruke. Eller?" Spørsmålet ble hengende i luften.
Henriette var så ubeskrivelig glad over at hun var valgt til å få være sammen med dem. I hele går hadde hun gått og tenkt på hva hun kunne gjøre for at de ikke skulle angre på at de tok henne med. Etter at leksene var unnagjort, hadde hun søkt opp diktet på nettet. Hun hadde lest det så mange ganger at hun kunne det utenat. Diktet levde i henne. Det var henne. Særlig det første verset. Nå ville hun betale guttene tilbake. Gi av seg selv til dem. Men hvorfor måtte det være så skrekkelig vanskelig. Hvorfor måtte ordene som kom ut av munnen være som store troll når de danset som lysende alver inni henne?
"Jeg tenker at det første verset handler om å ha det vondt," sa hun lavt. Guttene så på henne. De ante nok at det skulle komme noe mer, for de smilte oppmuntrende mot henne. "Det sier noe om at vi bor i en vond verden," fortsatte hun, med hodet et lite hakk lenger opp, "at barnesinnet, - det gode som bor i oss, blir fanget og ikke får komme ut. At det onde, både i oss selv og rundt oss, holder oss nede. At det er det som hugger og slår. Og på samme måte som mye vil ha mer, vil også de store bli større. Og for å bli sett og hørt, må en kanskje tråkke ned noen andre på vegen..."
"Glimrede," utbrøt Alex. "Skriver du," spurte Henrik henvendt mot Sivert. "Få med deg alt sammen!" "Halloen," klaget Sivert. "Jeg kan da ikke få med meg alt dette på èn gang. Gjenta en ting om gangen takk," sa han mot Henriette med blikket på skjermen og fingrene hvilende på tastaturet.
De hadde ikke ledd! De hadde ikke gjort narr av henne! De hadde ikke sagt at hun var teit! De nervøse hendene hennes som hadde klamret seg til hverandre under bordet, løsnet taket og la seg stille ned i fanget. Så gjentok hun alt sammen. Sakte. Med løftet hode. 