7. Desember – Tilgivelse

Tell dine velsignelser: Tilgivelse

Jeg skal hente en lang stige. Den er både lang og tung, så for å få den med meg, trer jeg det midterste trinnet over hodet, slik at jeg får tyngden fordelt på begge skuldrene. Joda, det går, om enn bare så vidt. Stigen stikker ut flere meter både foran og bak meg. Jeg har mer enn nok med å holde fokus på å få stigen med meg dit jeg skal ha den, og legger derfor lite merke til omgivelsene rundt meg. Mens jeg går hører jeg noen lyder bak meg, og snur meg instinktivt for å se hva det er. Det jeg da ikke har tenkt på, er at når jeg snur meg, så følger også stigen med, og med det uheldige resultatet at det bakerste trinnet suser med stor kraft inn i hodet på en stakkars forbipasserende, og slenger ham i bakken.

Hva gjør jeg?

Jo, jeg snur meg rett veg igjen og går videre. Han som kom bak meg måtte jo ha sett stigen, så at han ble truffet og slått i bakken, var helt og holdent hans eget problem. Ikke min sak!

Eller jeg utviser litt mer medynk, så jeg henvender meg til ham og sier: "Beklager, men du kom i vegen for meg. Det var leit at du ble skadet, men det var ikke min skyld." Deretter bruker jeg tid på å forklare hva jeg skal med stigen, for at han skal forstå meg og min side av saken. At han ligger der og stønner og strever med å få med seg hva jeg sier, er mindre viktig. Det som betyr noe, er at han forstår min side av saken.

Eller jeg legger ifra meg stigen, går bort til ham og sier: "Unnskyld! Det var ikke meningen å treffe deg, det var et uhell, men jeg ser at du ble skadet, og ber deg inderlig om tilgivelse for det." Deretter forsøker jeg så godt jeg kan å få ham opp igjen, og å gi ham den hjelpen han behøver.

Livet er slik, at vi stadig kommer borti hverandre med våre stiger. Både i tankeløshet og uvitenhet. Det var kanskje ikke med overlegg, men likevel sier vi og gjør ting som både sårer og skader andre. Noen ganger skjer det også med fullt overlegg. Vi vet hva vi gjør, og likevel gjør vi det.

Vi bør alle vokte oss i både tanker, ord og gjerninger, slik at vi i størst mulig grad unngår å gjøre hverandre vondt. Mye kan forhindres , men ikke alt. Det er likevel en vidunderlig, magisk medisin mot mange av disse sårene vi påfører hverandre, og det er villighet til å gi tilgivelse, og vilje til å søke den.

Vi har så lett for å tro at å erkjenne feil og mangler i eget liv, vil føre til ruin for oss selv, men det er det motsatte som skjer. I denne erkjennelsen ligger kilden til både nærhet og dypere vennskap. Det er også en kilde til å kunne leve i fred med seg selv.

Jeg er uføretrygdet på grunn av skader andre har påført meg. Jeg lever hver dag med konsekvensene av andres inngrep i livet mitt i større eller mindre grad. Jeg skal ikke gå i detaljer om dette, men fordi jeg i så stor grad har fått kjenne på andres slag, både de utilsiktede og de med overlegg, så kan jeg også med stor frimodighet si noe om tilgivelsens helende kraft! Dette har jeg også fått erfart!

Å søke tilgivelse er til velsignelse for både en selv og den andre, men det er en enda større velsignelse i det å kunne GI tilgivelse. Når jeg ser og minnes hva Jesus har gjort for meg, da blir det ikke så vanskelig å gi videre litt av det jeg selv har fått i overflod. Han sier ikke: Jeg skal tilgi deg denne gangen, bare du ikke gjør det igjen. Eller, Jeg skal tilgi deg for det og det, men de tingene der trenger du ikke komme til meg med! Å være et Guds barn, betyr at ALT - både det jeg vet om, og det jeg ikke vet om som jeg har gjort galt, - ER tilgitt. Selv på de tyngste dagene, kan jeg ikke være helt ulykkelig med denne vissheten i hjertet.

I mitt liv, er den største byrden å ikke få lov til å gi tilgivelse. Når jeg har søkt oppgjør, med den hensikt å skape forsoning og fred, og motparten ikke er villig til å erkjenne, og dermed heller ikke vil ta imot den gaven jeg rekker frem, da blir såret stående med sin verkebyll. Selv om tiden kan mildne litt, rives skorpen lett av igjen.

Livet er for dyrebart og for kort til å ville hverandre vondt. Til deg som vet at du har noe uoppgjort i livet ditt: Våg å ta skrittet! Våg å stå i erkjennelsen! Våg å ta imot!

Det er Advent. Vi venter på Herrens komme, og han kommer til deg, som til meg, med sin dyrt kjøpte tilgivelse. Gi alt du bærer på til ham, så skal du få kjenne kraften av hans velsignelse inn i ditt liv.

Du er dyrebar og høyt elsket!