Monthly Archives: mars 2017

Det er rart hvordan ting ofte skjer i serier. "En ulykke kommer sjelden alene...." På tirsdag var det farmor sin tur. Denne gangen med brudd på begge sider i venstre ankel. Først bar det inn til den nye, flotte legevakten i Bergen. Der konstanterte røntgenbilde brudd, - og foten ble pent pakket inn i gips. Så til ortopedisk avdeling på Haukeland.

Operasjon? Nei, - heldigvis ikke. Bruddet var fint, og tenger bare tid på å få gro. Men så var det å komme seg rundt i huset på egen hånd da. Ikke så enkelt, selv ikke for en ungdommelig og sprek farmor.

Hjelpemiddelsentralen ble løsningen, - og makan til hyggelige og hjelpsomme folk! Rune Berland og Nils Hjelmtvedt (sistnevnte har faktisk vært avløser her på garden for leeeenge side) fant fram, demonstrerte og forklarte - og fylte opp bilen for meg. Der var det stoler i alle slags varianter. Gå stoler, rullestoler, do stoler, dusj stoler... Fantastisk å komme til et slikt sted! Så var det hjem og få alt i hus. Og i går kom også farmor hjem. Superfornøyd med alle remediene som stod og ventet.Johanne er enestående! Blid og fornøyd, og med et optimistisk syn på tilværelsen. Har jeg beundret henne før, gjør jeg det - om mulig - enda mer nå 🙂 Så håper vi at foten får gro, og at hun får komme i gang igjen med rusleturene sine en gang ut på våren.

Akkurat nå må jeg si at jeg er veldig glad for å bo i Lindås kommune!! At det står både utstyr og hyggelige folk klar til å hjelpe til når vi trenger det. Og både sykehus og legevakt har også vært enestående. Nei, - vi kan ikke si annet enn at vi er heldige som har et godt hjelpeapparat rundt oss når vi virkelig trenger det.

God helg til dere alle 🙂

Ta en titt på fb-gruppen min her 🙂

PS: her er en litt stygg vits - men jeg synes den er så morsom....

Hva er det eneste på en grønnsak kannibalen ikke spiser?

Svar: Rullestolen

Har du lagt merke til at når du skal kjøre til et nytt sted, virker ofte vegen veldig lang første gangen du reiser dit. Etter hvert blir liksom vegen kortere og kortere for hver gang, - skjønt den er jo akkurat like lang hele tiden. Underlig.

Slik er det også med livet. Det kommer alltid tider da vi vil stå foran nye og ukjente veger. Noen ganger er det turer vi gleder oss til å dra ut på, andre ganger kan det være vi blir plassert på stier vi helst vil slippe å gå på. Og det som er spennende for en, kan være en byrde for en annen. Som å måtte flytte, begynne på ny skole eller i ny jobb, eller reise til et ukjent feriested...

Da veslejenta - helt uforskyldt - brakk foten i vinterferien, ble hun tvunget til å gå på en ny veg hun ikke hadde valgt selv. En veg uten rom for fotball, trening og jobb. En veg hun er nødt til å oppholde seg på i en ganske lang stund fremover. Men det er også en veg med nye opplevelser, oppdagelser og utsiktsmuligheter, - og kanskje når en kommer til et nytt vegskille og ser seg tilbake, at en vil kunne oppdager gledene og lærdommen en har hatt undervegs som noe som tross alt er godt å ha med seg videre i livet.

Det viktige i livet er ikke hvordan man har det, men hvordan man tar det - sies det i et ordtak, - og det er helt sant. Men kunsten å finne gledene i livets utfordringer er ikke alltid like lett, - men jeg tror det er mulig. Som oftest. 

Når jeg skal rette et skrivearbeid til en elev, er det viktig å ha fokus på en ting om gangen. Dersom jeg retter alt på en gang, - tegnsetting, doble konsonanter, stor bokstav, feilskrevne ord, feil bruk av då og når, å og og osv, - er det å ta motet fra eleven. Men ved å fokusere på èn ting om gangen, og å lære det grundig før en går videre til neste utfordring, da blir oppgaven overkommelig, og en gir barnet mulighet til å oppleve mestring undervegs. Og en underlig ting, er at når en har fokus på bare èn ting, retter gjerne flere av de andre problemene seg selv i kjølvannet av det ene, - uten at en har fokus på det.

Når en står foran livets motbakker, kan også alt virke håpløst. Vegen er for bratt, for ujevn, for mange svinger, for smal, for dype grøftekanter, for store hindringer, for lang, for uoversiktlig... En mister motet, og vil bare legge seg seg ned. Men kan en da lære seg å glede seg over at det er nok med ett skritt om gangen, at selv om det bare er ett skritt, så er det et skritt i rett retning, - og at det vesle skrittet fører en videre på vegen mot målet, da er den største og viktigste jobben gjort.

De ukjente vegene er der. For oss alle. Både de vi velger selv, og de vi blir tvunget til å gå. Hvor vi er, er ikke det viktigste, men at vi evner å oppdage gledene som er rundt oss akkurat der vi er. For de er der de også. Noen ganger som en enkel stjerne i mørket, andre ganger som solstråler som blinker mot oss fra snøkrystaller.

Lykke til med dagens skritt, både de store og de små 🙂

FB-gruppen min finner du her 🙂