Daily Archives: 12. februar 2016

Jeg føler det egentlig veldig befriende at de jeg har rundt meg vet hvordan jeg har det og hvorfor jeg er sykemeldt. Det går an å være personlig uten å utlevere seg selv. Og det er faktisk ikke farlig. Snarere tvert imot. Er ikke de aller fleste av oss slik at vi vil hverandre vel? Er det ikke bedre at alle våre gode medvandrere får være med på å styre livet vårt, mer enn de få som vil stikke kjepper i hjulene våre?

Det er naturlig å få spørsmålet: Hvordan går det?  Og jeg vil så gjerne si at det går bedre. På en måte så har jeg det også bedre nå, på en annen måte ikke. Har du noen gang vært med på en hard treningsøkt der du etterpå får legge deg ned på en madrass for å slappe av? I begynnelsen er hele kroppen stiv og anspent. Dempet musikk settes på, og en leder sier med rolig stemme: "Legg deg i en god stilling og slapp godt av. Pust rolig inn med nesen, slepp pusten ut igjen og vent litt før neste åndedrag. Start så med å kjenne etter i høyre fot, - helt nede i tærne. Kjenn at de slapper av og blir tunge. Kjenn etter i hver eneste tå. Deretter risten, så hælen... "

Og slik fortsetter stemmen med å gå gjennom hver eneste kroppsdel. Til slutt ligger du der, fullstendig avslappet og i fullkommen harmoni. En vidunderlig følelse. I denne hvilen lades kroppen opp igjen, og det skal gjerne ikke så mange minuttene til før du er klar til å stå opp igjen og fortsette med det dagen har å by på, - skjønt ikke en ny hardtrening før det har gått en dag eller to.

Jeg er på madrassen nå. På veg til å gi slipp. Og jo mer jeg gir slipp på, til trettere blir jeg. Men jeg kjenner også at det er en god tretthet. En tretthet som fører til hvile og ny oppladning. Hva det er jeg gir slipp på? Jo, først og fremst tanken på at jeg er uunnværlig og uerstattelig. Noen av oppgavene mine klarer andre å gjøre på en god måte. Noen ting kan utsettes, og noe går det faktisk an å gi helt slipp på. Til å begynne med var det fryktelig vanskelig , men etter hvert som jeg har fått det til, har det blitt en befrielse.

Finnes det noe mer avslappende enn en sovende katt? Vi har noe å lære der... Klikk på bilde for å komme til

Så dermed blir svaret mitt: Det går oppover fordi det går nedover 🙂

Se Bondekonens facebookside her, og bli gjerne medlem du også 🙂

I dag vil jeg gjerne få gi en liten blomst til deg som på ett eller annet vis har kommentert innlegget mitt fra i går: Hos psykologen. Både kommentarer på fb., telefoner og små samtaler på butikken. De både gleder og varmer. Jeg føler meg rik som får ha dere i livet mitt, enten det er nær familie, venner, kollegaer, eller mine trofaste bloggfølgere. Takk for alle oppmuntringer og gode ord dere har gitt meg. Dere er alle viktige snøristere i livet mitt.

Klikk på bilde for å komme til siden det er hentet på.

Om du ikke forstår hva jeg mener med snørister, kan du lese innlegget mitt her:

En ekstra takk til alle dere som i løpet av den siste tiden også har fortalt meg om egne erfaringer i forhold til det å ha en utbrent kropp. Selv om jeg ikke ønsker at andre skal være så nedkjørt som jeg er nå, så gjør det likevel godt å få vite at jeg ikke er alene.

Det er naturlig at jeg får spørsmålet "Hvordan går det?" K.R.Oppen  og jeg er ikke bestevenner for tiden. Jeg skal sette meg ned og fortelle mer om dette litt senere. Å få skrive er mitt livs friminuttsaktivitet. Jeg skriver aldri fordi jeg må, men fordi det gir meg selv glede. Jeg blir også inspirerer til å dele ved at jeg får vite at andre setter pris på det jeg skriver. Så igjen: Tusen takk alle sammen!

Ta en titt på fb.siden min her, og velkommen som medlem du også 🙂