2. oktober 2015 – Velkommen…

En av de tingene jeg opplever som en stor utfordringen i læreryrket, er presset på alt fagstoffet vi skal ha gått gjennom i løpet av et skoleår. Jeg har vært lærer i noen år nå, og har gjort meg en del erfaringer. Og når et skoleår nærmer seg slutten, sitter jeg ofte igjen med en frustrasjon over at det vi har vært gjennom i løpet av året IKKE har blitt LÆRT. Det er bare noe vi har sust forbi i full fart.

Jeg passerer mange steder dersom jeg tar toget fra Bergen til Oslo, men jeg kan ikke si at jeg da har vært på alle de stedene. Slik er det også med alt vi skal ha kjørt gjennom i løpet av et skoleår. Det hender vi får gå av på en stasjon innimellom og strekke litt på bena. Er vi heldige, rekker vi også en ørliten rundtur i nærområdet, men så må vi skynde oss ombord i toget igjen og suse videre.

Når turen er slutt, sitter vi gjerne igjen med et inntrykk av fjell og daler, åkrer og vidder, vann og elver, - men vi husker kanskje ikke så lett hva som var hvor. Og etter en stund er det hele bare et vagt minne om fin natur.

Bildet er hentet fra visitnorway,com - som du finner HER.

Et eksempel: I KRLE skal vi ha vært innom alle de ulike religionene. Vi lærer elevene våre både om likhetene og ulikhetene mellom religionene. Hvilke guder som blir tilbedt, hvilke ritualer som er viktige, hvilke gudshus de har osv. Vi har gjort jobben vår. Og vi har gjort den på en pedagogisk god måte. Men om jeg testet elevene ved årsslutt, ville jeg nok fått mange sprikende svar (av mine 6.klassinger) på spørsmål som: Hva heter gudshuset til de ulike religionene? Hvilke religion lærer om den gyldne middelveg? Kan du si navnet på en av de hellige skriftene i Hinduismen?

Det blir som å be dem om å beskrive steder vi passerte i løpet av togturen mellom Bergen og Oslo. Dersom de duppet av litt undervegs, tok seg en tur på toalettet eller snakket litt med sidekameraten undervegs, da mistet de muligheten til å få med seg det som ble passert akkurat da.

Dette var bare et lite, enkelt eksempel. Jeg mener ikke at elevene ikke skal lære dette!! Jeg mener bare et det er så veldig MYE de skal lære i løpet av et år at det ikke er mulig for dem å få ALT med seg.

Jeg ønsker KVALITET på det som skal læres inn i skolen, og skal vi få det, må vi bort med KVANTITETEN! Jeg skulle ønske jeg kunne stå på seierspallen med elevene mine når de er ferdige til sommeren, og at vi stolt kunne løftet hendene sammen og sagt:

JA - DETTE KAN JEG, OG DETTE HUSKER JEG!!

Bakgrunnen til at jeg skriver dette innlegget, er at jeg har lest noen innlegg i det siste som handler om leksefrie skoler og leksefrie familier. Til det vil jeg som lærer si: Med den store mengden fagstoff vi har som elevene skal ha vært gjennom i løpet av et år, har vi som lærere ikke mulighet til å klare å komme gjennom dette med elevene KUN i skoletiden. Dersom vi ønsker leksefrie skoler og familier, må kunnskapskravet først senkes.

Kanskje jeg er litt kjerringa mot strømmen når jeg sier at jeg ønsker MINDRE kunnskap inn i skolen. Det får så være. Jeg mener det likevel!! Og grunnen er enkel: Jeg vil at det elevene lærer, skal de lære slik at de husker det, helst for resten av livet, - og ikke at det bare var et vindpust som blåste dem i nakken!

Se mer på facebooksiden min HER, og bli gjerne medlem du også 🙂

I dag var en spennende dag her på garden. Kalvene skulle nemlig flyttes fra den ene siden av vegen til den andre. Det høres kanskje veldig enkelt ut, men det er jammen ikke alltid det! Selv om de har vært ute hele sommeren og høsten nå, så har de aldri satt sine føtter på asfalt før. Og det å gjøre noe nytt, kan for noen være et fullstendig uoverstigelig hinder. Som regel får vi de fleste over uten for mye kav og mas, men ofte er det en eller to som fullstendig NEKTER å berøre asfaltkanten. Jeg har hatt mange springturer etter slike krabater. De forstår ikke sitt eget beste! Vi har alltid gått av med seieren til slutt, og stabukkene har alltid blitt fornøyd når de har kommet over på den andre siden, - men det har jammen kostet både tid og krefter mange ganger.

Å få de bort til vegkanten går som regel bra, men ikke nødvendigvis lenger!

Og her er det mange paralleller å hente til arbeidet mitt med elever! jeg vil fortelle dere om et av de største øyeblikkene jeg har hatt som lærer:

Jeg var en gang lærer for en slik "kalv" som ikke på noen måter klarte å komme seg over vegen - i betydning av å fremføre noe for andre. Hele skolen skulle være med på en stor forestilling, og min vesle elev skulle fremføre et lite dikt på fire små verselinjer. Hun ville så gjerne, men var så veldig, veldig redd. Vi øvde og øvde. Hun kunne det både framlengs og baklengs, og sa det sikkert i søvne også. Vi øvde både med og uten mikrofon. Vi øvde på grupperommet, i gangen og på scenen. Likevel var frykten for å ikke få det til utrolig stor.

Da kvelden kom, og salen var full av gjester og forestillingen var godt i gang, - da stod jeg bak kulissene med min vesle, redde spurv. Hun skalv så hun nesten hakket tenner. Hendene var iskalde der de lå i mine varme. Da det var hennes tur, og hun ble ropt inn, måtte jeg rive henne løs fra taket hun holdt i meg, og skubbe henne ut på scenen. Hun kiket på meg med et blikk fylt av frykt, men gikk så bort til mikrofonen og stjal hele showet med sin vare, vakre deklamering. Jeg tror neppe jeg har hørt noe så vakkert noen gang, verken før eller senere, som de fire små linjene hun fremsa den gangen.

Og jeg får fremdeles frysninger når jeg tenker på hvor hun strålte etterpå. En så stor lykke som hun opplevde den kvelden, er det sjelden en lærer får ta del i.

Det venter en lykke på den andre siden, men det er ikke alltid like lett å nå frem dit. Alle som arbeider med barn skulle fått vært med på en slik kalveflytting. Noen ganger må vi lokk og lure, noen ganger stoppe dem når de vil gå i feil retning, og andre ganger jage. Når målet er å få dem til et bedre sted, da er det vår jobb å ikke gi opp.

Om det kan ta litt tid, så er det nesten verdt strevet når en får se hvor lykkelige de blir når de endelig kommer over. Se bare alt det deilige gresset de skal få kose seg med nå!