15. Desember – Lises hemmelighet

I dag har vi hatt juleverksted på sykehjemmet med elevene våre. Da lurer du kanskje på hva vi har gjort? Noe så hyggelig og enkelt som å lage kor og synge julesanger. Det gjorde vi i fjor også, og både elever og beboere syntes det var veldig kjekt. På tilbakemeldingene fra elevene ble det sagt at de skulle ønske de hadde hatt bedre tid slik at de også kunne fått pratet med dem eller gjort noe sammen med dem. Dette tok vi hensyn til i år.

5. - 7. trinn ble delt inn i aldersblandede grupper. Årets stasjoner: bake, lage julepynt og korsang på sykehjemmet. De tre sykehjemsavdelingene fikk besøk av tre ulike grupper i løpet av dagen. På forhånd snakket vi med elevene om hva de kunne vente seg. Kanskje noen haddehatt slag, og kanskje noen var demente. Hva betydde i tilfelle det? Hva om de snakket til noen som ikke kunne si noe tilbake? Vi snakket også om hva som kunne være lurt å spørre dem om. Hva de spiste til julemiddag da de var barn? Om de husket noe spesielt de hadde fått?....

Disse timene på sykehjemmet med de ulike elevgruppene, er noe av det kjekkeste jeg har gjort dette skoleåret. Sangen gikk bra, og praten enda bedre. Det var helt fantastisk å se hvordan ung og gammel koste seg sammen. Og det ble nok noen ord til ettertanke også for mange av dem. Tenk at de kunne bli så veldig glad for å få en ny hårsløyfe! Eller at de fikk en hel appelsin! Det var store ting den gangen.

Litt moro hadde vi også, - som da en dame på nesten hundre år, smilende kikket opp på elevene mens hun spurte meg hvilken barnehage de kom fra.

De takket så hjertelig alle sammen for at vi kom, og vi var mer enn velkommen tilbake. "Dersom dere ikke vet hva dere skal finne på en dag, så kan dere komme hit," var avskjedsordene fra en av beboerne.

....................................

Det var så vidt jeg rakk å lese om Henriette og Henrik i dag, men noe tid til videre samtale hadde vi ikke. Men jeg tenker vi må se litt på oppfordringen til den skyldige om å ordne opp forseg. Tør hun det?

_____________________________

Å nei, sukket Henriette. Hun var kommet nesten helt hjem da hun kom på at hun hadde lagt ifra seg samfunnsfagboken på biblioteket. Og de som skulle ha prøve i morgen! Hun hadde vært så full av alt som hadde skjedd denne dagen, at samfunnsfagboken og prøven var helt blåst fra hodet hennes. Det var ikke annet å gjøre enn å snu og gå den vesle kilometeren tilbake til skolen for å hente den. 

Dørene var heldigvis åpne fremdeles. Hun småsprang bortover korridoren bort til biblioteket. Døren stod på gløtt. Så var ikke den låst heller. Henriette smatt inn og gikk rett bort til bordet hvor hun hadde lagt boken ifra seg. Den lå der fremdeles. Lettet puttet hun boken i sekken sin og skulle til å springe ut igjen da hun så Lise. Lise satt ved bordet ved sidene av, med skolebøker foran seg, og kikket på henne. Alene. Henriette skvatt til. 

"Hei," sa Lise litt forsiktig. "Hei," svarte Henriette og ble stående. Lise var den som slo blikket ned først. Henriette visste ikke om hun skulle bli stående eller om hun skulle gå. Begge deler føltes galt. Hun kjente på seg at hun så noe hun ikke skulle sett. At hun stjal noe fra Lise med å være der, - at hunrøvet ifra henne en hemmelighet. Lise hadde jo gått ut av skoleporten sammen med venninnene sine, så hvorfor var hun der nå?

Lise så opp på Henriette igjen. Blikket var ikke lenger stikkende. Var Lise redd? "Unnskyld for det med bildet." sa hun stille. "Det var jeg som tok det." 

"Vær en stekepanne", - tenkte Henriette inni seg. Hun kunne se for seg bestemors brennende øye som sa: "La det bli gyllent før du gir det tilbake, ellers er du ikke noe bedre selv!" Hun gikk bort til Lises bord. "Det går fint," svarte hun med et forsiktig smil. "Du kunne ikke vite hva som hadde skjedd." 

"Jo, jeg kunne det," svarte Lise skamfullt. Jeg så brannbilene. Jeg så at de snakket med deg. Selv om jeg ikke hørte ordene de sa, forstod jeg på måten de klappet på deg på at du måtte ha gjort noe bra. Unnskyld. Jeg var bare så veldig sjalu."

Sjalu! Hvordan kunne Lise være sjalu på henne? Hun som hadde alt? Hun som var så pen, som hadde så mange venner, som var så populær og som var så flinkt til å snakke for seg? Henriette hadde da ingen ting som hun ikke hadde. Henriette satt seg ned på andre siden av bordet. "Hvorfor var du sjalu," spurte hun. Det var ikke et dømmende spørsmål, bare  undrende. Et spørsmål med varme i. Lise så det åpne, innbydende blikket Henriette gav henne, og noe brast inni henne. En liten sten i demningen forlot plassen sin, og en liten strøm begynte å sive ut. 

"Jeg kunne ikke være hjemme," sa hun med liten stemme. "Pappa blir av og til så sint, og da går jeg ut. Du var så glad. Jeg kunne ikke tåle å se deg så glad akkurat da." Noe vått falt ned på hånden til Lise. Henriette så på jenta som satt foran henne. Lise hadde nettopp blitt vasket på 90 grader og krypmpet fra XXL til XS. Hva skulle hun gjøre nå? Hva skulle hun si? Dette ble for vanskelig. 

Plutselig føk hun opp av stolen, og Lise skvatt til på samme måte som Henriette hadde gjort da hun så Lise. "Jeg vet hva du trenger," strålte hun mot henne. "Hva da?" utbrøt Lise forskrekket. "Du trenger en god porsjon bestemor!" 

20151011_171335Jeg deler alle innleggene mine på Bondekonens facebookgruppe her 🙂