Det er rart med minner. De ligger der inni hjernebarken et sted. Så hører en et spesielt ord, ser et bilde, lytter til en spesiell sang, og så er de fremme på storskjermen igjen. Etter å ha skrevet om stekepannen dukket et slikt gammelt minne opp. Jeg synes det passer så godt inn i sammenhengen i det jeg skriver om nå, at jeg tar det med her, - men jeg har trikset litt med det slik at det passer inn i vår historie. Altså; gjort om til noe som kunne ha skjedd i går:
.........................
Gårsdagens desemberbarn måtte vente helt til skoledagen var slutt før han fikk trekke lappen fra adventsskrinet vårt. Det hadde vært en travel dag for både store og små, med mange ulike oppgaver. Vi var alle passe trette da Emil kom fram og fisket opp lappen. "Leksefri til i morgen," leste han høyt. Alle jublet. "Hva," sa jeg. "Det er studentene mine som har laget til lappene til dette, og jeg hadde sett alle og visste at det ikke stod noe om leksefri på noen av dem. Litt halvirritert spurte jeg etter hvem det var som hadde byttet ut lappen. Den skyldige ble pekt ut, den rette lappen fisket frem og lest opp: "Hjelp til med oppvasken hjemme," stod det der. Jubelen ble byttet ut med sukk før vi takket for dagen, og elevene stormet ut.
Da jeg kom til dem i dag måtte jeg ta en liten prat med dem om dette. "I dag må jeg snakke litt om Janne," sa jeg til dem. Janne så opp - litt forskrekket. "Slapp av," beroliget jeg med et smil. "Det er ikke noe dumt, men jeg vil si noe om lappen som du byttet ut i går. Jeg var litt småirritert da jeg beordret dere om å finne fram rett lapp, og det var du Janne som var den skyldige. Spørsmålet mitt i dag er følgende: Hadde Janne gjort noe galt?" "Neeeei," svarte de litt usikkert mens de så på hverandre. "Nei," sa jeg bestemt. "Hun hadde ikke gjort noe som kan kalles å være galt. Ikke hadde hun skadet noen heller. Det var bare et lite pek, og slikt må vi som er voksne tåle. Faktisk så synes jeg bare det er moro at dere kan gjøre slike ting, men akkurat i går var jeg litt stresset og ble nok litt kvassere i stemmen enn jeg burde." Janne sa at hun ikke hadde opplevd meg som verken særlig sint eller sur. Og det var jo godt.
"Men tenk dere nå at jeg som lærer hadde blitt skikkelig sur for dette og kjeftet ordentlig på dere. Hva da? Hvem ville vært den dumme da?" Selvsagt mente de alle at det ville vært meg. "Dersom dere da svarer tilbake med samme mynt, og sier frekt tilbake: Er det noe å bli så sur for da? Hvordan ville jeg reagert?" Mange hender i været. "Du ville blitt enda surere," svarte Petter. "Akkurat," sa jeg. "og kommer det noe godt ut av det?" "Vi blir bare sintere og sintere på hverandre," mente Thea.
"Ja nettopp," svarte jeg tilbake. "Det er da dere skal være en stekepanne," oppfordret jeg. "Ta imot det som blir sag til dere, men la det bare bli liggende på utsiden. La det ligge og steke litt til det har blitt gyllent og pent, og gi det så tilbake. Hvordan kunne dere svart meg på en "gyllen" måte?" De måtte tenke seg litt om. "Vi kunne sagt: Det var bare ment som en spøk," foreslo Mari. "Flott," strålte jeg mot henne. "Dersom dere sa det på den måten Mari sa det på nå, tror dere jeg da ville blitt enda mer sint eller ville jeg roet meg ned litt?" De mente alle sammen at jeg ville "hisset meg ned." (Jeg gikk ikke inn på noen diskusjon akkurat da i hvor vidt man hisser seg opp eller ned....)
"Det er èn viktig ting til jeg må si til dere," sa jeg til dem, " og det er at dersom dere virkelig har gjort noe galt, da er det viktig at dere tar til dere den kjeften eller kritikken dere får, at dere søker å ordne opp i det dere har gjort, og at dere legger vinn på å ikke gjøre de samme feilene flere ganger. Vi gjør alle feil. Kritikk og korrigering er noe som hører med i livet. Når det er fortjent, da er det også lurt å ta imot ordene på stekepannen og la dem bli gylne før vi spiser dem selv. Det gjør vi når vi erkjenner feilene våre og ordner opp etter oss. Da skal vi etterpå få gå med rak rygg og hevet hode. Et oppgjort feiltrinn skal ikke være en byrde, men en erfaring som skal styrke oss til å ta gode valg senere.
Ferdig med mimringen... - men det gav mening. Ikke sant?
______________________
"Når skal vi få høre mer om Lise," spurte Thea. "Vil dere jeg skal skrive om henne nå?" spurte jeg. "JA," kom det fra flere ivrige barnemunner. "Vi vil vite hva hun gjør mot Henriette," sa Emma. "Hva vil dere hun skal gjøre?" spurte jeg. "Nå er det deres tur til å bestemme." "Hun er i alle fall skikkelig sjalu på Henriette siden hun er med Henrik," mente Janne. "Hun sier stygge ting om henne til de andre for at ingen skal ville være sammen med henne." Det var Theas forslag. "Eller hun sender meldinger på mobilen." "Kan du ikke skrive noe skikkelig spennende, noe om at politiet kommer for eksempel," undret Petter. "Jeg tror vi stopper der," beordret jeg. "Nå har jeg mer enn nok:
Sjalu - baksnakking - politi.
Vi får se hva jeg får til...."
______________________________
Henriette gikk til skolen med lette skritt. Det var nesten en uke siden den såre hendelsen ved Eika, og livet hennes var blitt helt forandret. Henrik, Alex og Sivert gjorde henne trygg. Trygg og glad. Ikke at de var sammen hele tiden, men de så henne. De sa hei til henne om morgenen, og de gav henne smil når øynene deres møttes. Hun var ikke lenger usynlig. Det største var likevel den nye jenta som hadde flyttet dit. En helt ny Henriette hadde tatt bolig inni henne. En som turde å bruke ord. En som våget å svare når noen spurte henne om noe. Ja, en som våget å vise frem ordene hennes høyt. Døren til alt som lekte inni henne var satt på gløtt...
Hun hadde også vært sammen med Ingrid og Hanna i noen friminutt; To av jentene i klassen, som ikke hørte til i Lises hale. De hadde først snakket TIL henne,- og etter hvert MED henne.
Hun nærmet seg skolen da hun kjente at mobilen vibrere i lommen. Hun låste den opp, og åpnet meldingen. Å nei! Det var bilde av henne på veg inn i politibilen. Hvem var det som hadde sett henne? Hun kjente ikke nummeret. Det tikket inn flere meldinger. En til. To, tre... Det samme bildet: Politibilen med blålysene på, og hun som var på veg inn i den mens en politimann stod ved siden av og holdt i døren. Selv om det var mørkt, lyste ansiktet hennes blått i gjenskinnet fra lysene på bilen. Ingen tvil om at det var henne.
Henriette stanset. Føttene ble til bløtkokt spagetti. Lykkeboblene i magen til harde steiner. Frykten kom seilende tilbake. Så mange ord må sies for å forklare. ON knappen hadde akkurat begynt å bli en venn. Nå skrudde den seg av. Dette ble for mye! Rett og slett alt for mye! 
Bildet er hentet fra denne siden.
"Hei," hørte hun bak seg. "Hva skjer?" Det var Henrik og Alex. Et hvitt spøkelse så opp på dem. Et spøkelse uten ord...
_______________________
Jeg har en plan, - men den får dere vente med å høre til i morgen. Nå ligger en ny dag klar foran meg som skal fylles med både arbeid og glede. Håper din dag også blir god 🙂