Det er 1. desember, og jeg er åtte minutter inne i adventstiden. Jeg hadde egentlig lagt meg, men hadde alt for mange tanker i hodet til å få sove. Jeg lå og tenkte på hvilken fortelling jeg skulle lese for elevene mine i morgen. Jostein Gaarders Julemysteriet har jeg lest så mange ganger at den får ligge i ro i år. "Itte no knussel," av Barbra Ring, "Den grønne votten," av Alf Prøysen - og mange, mange flere fortellinger har blitt lest de siste årene. Jeg er klar for noe nytt, - men hva? Kanskje jeg skal lage min egen fortelling? Og la jentene mine og elevene mine få være med å bestemme hva som skal skje. Da blir den iallefall annerledes,og kanskje også overraskende. Da kan alt skje! Men jeg vil starte den selv.
Det må være to hovedpersoner med; en jente og en gutt, - og de må ha to navn som passer sammen. Svigermor og svigerfars navn er Johanne og Johannes. Et vennepar heter Inger og Ingvar. Det er som om navnene vil fortelle at de hører til hos hverandre, som et DU og JEG som er lenket sammen. Det må bli to slike navn, og de kom med en gang: Henriette og Henrik. Jeg formet ordene med munnen. Kjente hvordan navnene danset på tungen: Henriette og Henrik, Henriette og Henrik.... Uten lyd sa jeg dem frem i mørket.
Da pusten til Olav begynte å gå i jevne drag, og den velkjente lyden av gryende snorking startet, stod jeg opp igjen. Selvfølgelig våknet han. "Hvor skal du?" spurte han i søvne. "Jeg må bare ned og drikke litt," svarte jeg stille. "Bare sov du." Jeg listet meg ut og gikk ned. Et øyeblikk lurte jeg på om han ville fått det med seg om jeg hadde sagt at jeg skulle ned på kontoret for å skrive en adventsfortelling jeg ikke visste hva skulle handle om. At jeg bare hadde to navn i hodet jeg måtte få klikket inn på tastaturet. Mest sannsynlig vil han ikke huske at jeg stod opp i det hele tatt. Siden vi nettopp har arbeidet med sannsynlighet med klassen, dukket verdien 0,3 opp i hodet mitt.
På veg ned hentet jeg shampoen og balsamen jeg kjøpte på butikken i kveld. Maria og Miriam lurer veldig på om de skal få adventskalender i år. Jeg har ikke lovet noe. Vi pleier egentlig ikke å ha adventskalender. Stort sett har de bare fått gaver de fire adventssøndagene, og da har de fått ting som de trenger: nye pysjamaser (som forresten er et japansk låneord - noe vi nettopp har lært i norsken...), nye luer eller vanter, refleksbånd.... Slikt som de egentlig ville fått uansett, men som det er ekstra hyggelig å få innpakket som en gave søndagsmorgen før adventslysene skal tennes. Så har de gjerne fått en sjokoladekalender også, - av den billige typen, men de blir stort sett spist opp i løpet av de første dagene, eller rettere sagt: den første dagen!
Julekrybbekalender og aktivitetskalender har vi også hatt. Hva de skal få i år vet jeg ikke helt enda. De har blitt så store: 14 (snart 15! En MEGET viktig detalj!) og 16 år. Det får bli som med fortellingen; jeg får finne ut av det etter hvert. Men i morgen... Nei, nei... - jeg mener selvsagt senere i dag - da skal de altså få shampo og balsam. En tom tennbrikkeboks ble kledd med julegavepapir og pyntet med litt gavebånd. Den skal få gjøre nytten som forundringsskrin i år. En ny ting for hver dag. Eller en lapp med et oppdrag, som for eksempel: Gå på sokkejakt til du har funnet minst 10 sokker! Sist jeg telte hadde vi over 80 ensomme sokker. Er det normalt? I ett hus med bare fire mennesker?? Kanskje jeg må flette inn noe om sokketrollene i fortellingen min...
Men nå er altså årets første adventsgave i boks, og jeg må konsentrere meg om Henriette og Henrik. Det var jo dem jeg skulle skrive om. Få til en start...
___________________________
Henriette! Henriette!
Mammas stemme trenger sakte inn i bevisstheten til Henriette, men hun vil ikke. Ikke nå! Hun er midt inne i en vakker drøm. En drøm som er i ferd med å sprekke - som en regnbuefarget såpeboble like før den støter mot noe. Når den sprekker vil drømmen være borte, og hun vet at hun ikke vil klare å finne den igjen. Alt det gode hun er inne i nå vil bli til ingenting. Ingenting!
HENRIETTE!
Boff.... Drømmen smuldrer opp. Eventyret er slutt. Henriette våkner. Det er mørkt ute. Rommet er mørkt og kaldt. Hun hutrer idet de dynevarme føttene møter kulden fra gulvet. Hun trekker dem til seg igjen før isingen får spredt seg videre oppover. Dumme mamma! Det er hennes feil. Mamma påstår nemlig at en får så mye bedre søvn når en ligger med vinduet åpent. At den friske luften vil gjøre henne godt. Selv om Henriette bombanderer vinduskarmen med alt hun kan finne for at vinduet skal være igjen, klarer likevel mamma å lirke opp hempene og sette det på gløtt. Hver eneste natt. Plussgrader eller kuldegrader har ingen betydning. Mr. Frisk Luft er mammas beste venn, og blir invitert inn på rommet hennes uansett hvor uvelkommen han er av henne.
Henriette strekker seg etter klærne og drar dem inn under dynen. Der får de ligge og varme seg litt før hun motvillig trekker dem på seg under dynen. Så med ett - like brått som såpeboble-drømmen hennes sprakk og ble borte, like brått blir bevisstheten hennes skrudd på: Det er 1.desember! I DAG ER DET 1. DESEMBER! Hun glemmer at mamma er dum. Glemmer at gulvet er iskaldt. Glemmer at buksen ikke er kommet lenger opp enn til knærne. Hun spretter ut av sengen, noe som ender med et brak i gulvet. Hun kommer seg opp igjen og har ikke tid til å kjenne etter om det gjorde vondt. Hun har bare èn tanke i hodet: Det er 1. Desember i dag, og det er nå det skal skje! Nå eller aldri!
______________________________
Natten er her. Jeg må gi slipp på Henriette og få meg litt søvn. Vekkeklokken er stilt til å ringe kl. 06:15, noe som i utgangspunket er minst to timer for tidlig for meg. Men jeg må opp da. Må lete frem en duk jeg kan ha til adventsbordet i klasserommet, og kjøre tidlig for å komme meg på butikken og få kjøpt inn ingrediensene til Mat og Helse timene. Jeg var to timer i klasserommet i går kveld for å gjøre alt klart til den første adventssamlingen. Rommet er ryddet, stjernen er hengt på plass, pultene står i hesteskoformasjon...
Det er tid for advent. Den fineste tiden på hele året, og jeg gleder meg...